Han er lekrepresentant i NEM. Johnsen kom inn i NEM allerede i 2006. Han så en annonse i avisen og søkte om å være lekperson.
– Den gang var jeg en fersk student på 22 år som var nysgjerrig på forskningsetikk. Jeg hadde stor respekt for forskning, særlig medisinsk forskning.
Johnsen opplevde, og opplever fortsatt, forskningsetikken som et felt hvor man skal finne en balanse mellom søken etter ny kunnskap og skjerming av enkeltindividet.
Han føler at NEM klarer å finne denne balansen.

 
– Det vil si, noen ganger synes jeg at de andre komitémedlemmene ser forskningsetiske problemer i et prosjekt som jeg som lekperson ikke ser. Jeg tenker ofte: ”Dette kan da ikke være noe problem”, for eksempel når det er snakk om samtykkespørsmål. Men det er fint at de diskuterer dette grundig. Vi har hatt forskningsprosjekter oppe hvor jeg har sett eksempler på at forskeren forsøker å tøye strikken litt vel langt. Men i de fleste tilfeller oppfatter jeg forskerne som langt mer sensitiv til disse problemstillingene enn det befolkningen generelt er.

Lite etikk i undervisningen

Selv om han synes det er synd at folk flest ikke kjenner til komiteenes arbeid, ser han ikke helt hvordan det kunne vært annerledes. – Jeg tror ikke det er en lett jobb å drive folkeopplysning på dette området, sier han.

 Det Johnsen først og fremst savner av komiteene, er at de er mer aktive ved undervisningsinstitusjonene. – Her kunne de tatt mer ansvar. Jeg har studert finans før jeg startet på statsvitenskap. En av årsakene til at jeg hoppet av finansstudiet, var at jeg opplevde at det etiske ikke var satt veldig høyt på agendaen. Men også generelt tror jeg det er lite fokus på etikk ved universiteter og høyskoler. Mye kunne vært gjort der.

Alle blir hørt

De første møtene han deltok på, var skumle, innrømmer Johnsen.
– Jeg var omgitt av doktorer og professorer med enormt mye kompetanse og var naturligvis redd for å se dum ut. Hva hadde jeg å bidra med? Men jeg følte at disse ekspertene var oppriktig interessert i min mening. Alle i komiteen blir hørt. Og jeg liker å tro at jeg bidrar og gjør en forskjell jeg også.

I løpet av årene har det blitt mange møter. Respekten for komiteenes arbeid har ikke blitt mindre.
– Som statsvitenskapsstudent må jeg si at jeg er imponert over hvor godt en offentlig oppnevnt komité kan arbeide, sier han og ler.