- Når vi nå allikevel skal snakke om emnet, blir ordet respekt vesentlig – både for den som er død, for de pårørende og for samfunnets behov.

Det sier Sjur Isaksen, som kan fortelle at dette med forskning på menneskelige levninger ikke har vært et prioritert tema på den kirkeli-ge og teologiske agenda. Teologer er med i ulike bioetiske og kliniske etikk-komiteer ved helseforetakene, men problemstillingene har i liten grad handlet om obduksjon og forskning på levninger. Slik er det også internasjonalt.

 
– Men det betyr ikke at vi er likegyldige til tematikken. Slik som jeg ser det, må vi lete på minst tre plan for å finne premissene for Den norske kirkes syn, mener Isaksen. – Vi kan dele premissene inn i tre punkter:

- Ved en bred kristen, økumenisk diskusjon, der synspunktene fra Bibelens fortellinger og skrifter, samt ulike kirkelige og teologiske tradisjoner kommer til orde.
- Ved oppmerksomhet på evangelisk-luthersk lære, bekjennelse og tradisjon, som gir viktige premisser for hvordan vi orienterer oss i egen tid og vår egen tids etiske dilemma.
- Ved en aktiv lytting inn i det norske samfunn, der folkemeningen formes og uttrykkes. Det er spesielt viktig i vårt land der folkemening og kirke er tettere sammenvevd enn i de fleste andre land.

I denne sammenhengen velger jeg å resonere videre via punkt 2 og 3, forklarer religionslæreren. – Vi finner ingen referanser i kirkens bekjennelser eller liturgier til de aktuelle spørsmålene, så vi må diskutere oss fram til et ståsted. Da velger jeg å gå til 3. Trosartikkel hvor det står: Vi tror på…legemets oppstandelse. Altså at alt menneskelig liv er kroppslig liv, også for evigheten. Døden og oppstandelsen betegner både et brudd og en sammenheng. Bruddet består i at legemet befris fra forgjengeligheten, altså at døde levninger kan betraktes som et slags «frø». Bekjennelsen sier ikke noe om hva slags beskaffenhet dette frøet skal ha når det legges i jorden.

– Betyr det at man i Bibelen ikke finner et direkte forbud mot forskning på levninger som ligger i jorden?
– Til det vil jeg svare med noen tanker omkring dette med at mennesket er forgjengelig, og hva som skjer ved overgangen mellom liv og død. I gravferdsliturgien står det: "…Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå."
De formuleringene understreker det naturlige og nødvendige ved at legemet desintegreres, men nedtoner betydningen av hvordan kroppen blir til jord igjen, siden det allikevel vi skje. Således finner vi ikke i liturgien noen føringer for kistebegravelse eller kremasjon, selv om det finnes levende forestillinger om hva som er mest riktig. Og heller ingen føringer for at «noe» eventuelt forskes på.

Isaksen vet at flere i kirken vil ha ulike etiske resonnement. Da kan betraktinger omkring nytte for samfunnet og realisering av "høyere goder", dvs. fremme anerkjente etiske verdier, bli avgjørende for i hvilken grad man ser positivt eller negativt på forskning på men-neskelige levninger. Det gjelder også forskning ved obduksjon – begge handlinger finner sted etter den kroppslige død. Ofte kan det være slik at det vil foreligge klare gevinster av forskning, gevinster som i neste omgang kommer menneskene og livet til gode. Det vil kunne gjelde så vel innenfor innen den medisinske som den historiske forskningen, mener han.

–  Men vi lever i et samfunn med mange ulike mennesker. Derfor vil det være riktig av kirken å lytte til folks tanker om både pietets-følelse, rettsoppfatning og sorgerfaring når de skal ta stilling til slik forskning. I og med at den teologiske føringen ikke er tydelig, er det desto viktigere å ta hensyn til strømningene i samfunnet, påpeker Isaksen. – Dette er faktisk et genuint teologisk ansvar.


–  Avslutningsvis vil jeg konkludere med at det er grunnlag for å si at Den norske kirke har en positiv grunnholdning til forskning på levninger, dersom forskningen er motivert av ønske om å tjene livet og å realisere høyere goder. Men det er vesentlig at man i en slik sammenheng ivaretar både autonomi og pietetsfølelse.