Innenfor akademia settes det høye krav til formidling. Kunnskapen skal ut i samfunnet, enten som fagartikler eller annen populærvitenskapelig formidling. Vi har snakket med Merete Morken Andersen, som er spesielt opptatt av budskapets form. Hun har lang erfaring i bevisstgjøring om formidlingsprosessen.

- Forskningsetikk er i hvert fall et ord som må defineres på en forståelig måte og fylles med innhold – helst med gode eksempler. Deri ligger formidlingens kunst.

Merete Morken Andersen underviser på masterstudiet i faglitterær skriving på Høgskolen i Vestfold og jobber som konsulent innen ulike fagmiljøer. Hun lærer bort formidlingens kunst. Med en fot i vitenskapens verden, som litteraturviter, og flere bøker bak seg av både skjønnlitterær og faglitterær art, kan Morken Andersen svært mye om ord og språk.

Hun forteller at det er morsomt og spennende å gå inn i fagmiljøer hun ikke kjenner på forhånd. Således har hun «lært opp» blant annet sosiologer, arkivarer, departement og samfunnsvitere. - Jeg må skjønne stammespråket. Derfor må jeg alltid lese meg opp på forhånd. Først da kan jeg utfordre gruppen jeg kommer til. Men innenfor naturvitenskap veileder jeg ikke, det faget kan jeg absolutt ingenting om. Og jeg har aldri skrevet slike tekster.

Humor

Forfatteren ler når hun snakker om "stammespråk" – ordene. – Jeg lager meg alltid en smørbrødliste på forhånd med stammespråkord eller triggerord fra det fagmiljøet jeg skal veilede. – Det er ikke alltid fagfolk liker det når jeg plutselig stiller med en lang liste over ord de må tenke seg godt om før de bruker, kanskje akkurat de ordene de er mest trygge på, forklarer Morken Andersen.

– Jeg bruker mye humor i bevisstgjøringen rundt stammespråk, legger hun til. - Det morsomme kommer ofte fram når vi snur og vender på de problematiske ordene – akkurat de ordene som må finne en annen form når man skal formidle kunnskap til andre enn fagfeller. Vet du for eksempel hva perspektivfleksibilitet er? spør hun og smiler. – Det visste ikke jeg første gang jeg hørte det. Et slikt ord MÅ forklares.

– Når jeg mener at forskningsetikk kan settes opp som et problematisk ord i formidlingssammenheng, handler det om at ordet er abstrakt før det får innhold. Hva betyr forskningsetikk egentlig? Ta en intern dugnad og finn gode alternativ, utfordrer hun både meg og andre til. – Kanskje ender dere opp med å beholde ordet – men dere vil garantert lære mye om formidling gjennom prosessen med å snu og vende på det.

Formidling er en kunst

God formidling er en kunst, påpeker Morken Andersen. – Det betyr ikke at alle som arbeider innen vitenskap kan eller skal bli kunstnere, men alle kan bli bedre i å få fram budskapet sitt.

Vi har flere gode formidlere i mediebildet i dag; for eksempel Dag Østerberg, Dag O. Hessen og spesielt vil jeg trekke fram forfatteren Per Arne Bjørkum med boka "Annerledestenkerne". Han har skrevet en bok om de store vendepunktene i vitenskapen, gjennombruddene, slik at jeg som ikke har noen bakgrunn fra fagene, greier å forstå.
 
Det viktige er å bevisstgjøre seg hvem man vil skrive for, og hvilken form som passer best. Skal det være en artikkel, skal det være en kronikk eller skal man lage et foredrag? Målet for skrivingen påvirker hvordan man arbeider med stoffet, man kan lære mye om sitt eget fag ved å velge å formidle i en annen form eller for et annet publikum enn det man er vant til.

Det er et nyttig triks å "bytte sko" med målgruppen. Tenk som en elleveåring, som moren din, eller som en forsker fra et helt annet fagfelt enn ditt eget.

Betrakt din egen tekst fra dette perspektivet. Den metoden har jeg brukt mange ganger selv til stor hjelp. Og selvfølgelig å lese høyt for andre, teste ut om de forstår det jeg skriver, om det klinger godt, forklarer Morken Andersen. – Mange fagtekster avslører sin ubehjelpelighet i det øyeblikket noen forsøker å lese dem høyt.

Formidlingens makt

– Formidling og makt henger sammen, det mener jeg er et forskningsetisk problem. Se for eksempel på Hjernevask – debatten før sommeren. Det ene fagmiljøet sto steilt mot det andre. Vi fikk inntrykk av at noe kunnskap var feil, noe kunnskap var riktig. Men hvem definerer hva som er rett? Hva er sannhetens form? Og tellekantene gjelder som aldri før. Jo flere artikler som produseres, jo flere penger til miljøet. Det ligger stor makt i å være på den riktige arenaen.

De forskerne som arbeider mer etter sin faglige intuisjon og erfaring enn etter de store forskningsprogrammene, kan fort få et problem, fordi de faller utenom både økonomisk og formidlingsmessig. Hva om de ikke når fram med sin kunn-skap fordi de «leker» på en annen banehalvdel enn den «riktige»? Slike situasjoner kjenner jeg til fra veiledningsarbeidet mitt, forklarer litteraturviteren.

– Men også denne forskningen har rett til å leve og til å bli hørt. Kanskje er det nettopp på de foreløpig ukjente leke-plassene at den virkelige forskningsfronten ligger. Nettopp da blir formidlingen så viktig.

– Er det likheter mellom faglitterær skriving og skjønnlitterær skriving, du gjør jo begge deler?
– Det er det absolutt. Begge deler handler om å utforske virkeligheten, det er metodene som er forskjellige. Når man arbeider skjønnlitterært, skapes formidlingen ved hjelp av det kunstneriske grepet. Freud lærte for eksempel mye av de store forfatterne, blant annet Ibsen, kunnskap som han kunne bruke videre i egen forskning. Litterære verk som Lille Eyolf, Rosmersholm, Hedda Gabler inneholder psykologi på høyt plan. Ibsen var en minst like stor forsker som Freud, selv om han brukte en annen metode, sier Morken Andersen.

Men få vitenskapsfolk er store forfattere. Jeg kjenner likevel til en som mestrer begge deler: Umberto Eco. Han er forsker innen semiotikken (vitenskapen om tegnsystemer og deres betydning) og har skrevet blant annet romanen «Rosens navn».

Morken Andersen forstår godt at forskningsetiske komiteer har et eget punkt i retningslinjene om formidling og etisk ansvar.
- Men å få handling ut av disse paragrafene, deri ligger utfordringen, sier hun. - Alle forskningsmiljøer bør ta formidling på alvor, men kanskje med en snert av humor – i hvert fall litt selvironi?
Evne til faglig selvironi betyr faglig overskudd – og det overskuddet er gull i formidlingen. Da går alt så mye bedre, konkluderer forfatteren, som nå om dagen forsker på historien om Amalie Skram. Formidlingen av denne kunnskapen skal bli fagbok som krysser ulike sjangre , får vi vite.