Et doktorarbeid som skulle finne ut noe om kjønn og seksualitet i idrettsmiljøet, viste seg å bringe flere etiske dilemma på banen enn forsker var forberedt på.


Heidi Eng, 1.amanuensis ved Dikakonhjemmets høgskole i Oslo, tok i 2003 dr. graden ved Norges idrettshøgskole: «Sporting Sex/uality: Doing Sex and Sexuality in a Norwegian Sport Context». – Det begynner å bli noen år siden, men jeg gjorde noen forskningsetiske erfaringer i forbindelse med det arbeidet som har lært meg en årvåkenhet i forhold til forskning på sårbare grupper, forteller hun.

Rekruttering

- Kan du si hvilke områder du følte ble etisk problematisk?
– Som et kortsvar – det var spesielt rekrutteringen av prosjektdeltakere og formidling av resultatene. I dette prosjektet var seksualitet og kjønn i fokus, og det var særlig homoseksuelle/lesbiske erfaringer i materialet som ga etiske utfordringer.

- Men for å starte med begynnelsen. Jeg ønsket å gjøre et arbeid i forhold til kjønn, seksualitet og idrett, inkludert toppidrett. Rundt år 2000 var tema knyttet til seksualitet mer tabubelagt enn i dag og ikke tematisert i idretten. Kjønnsforskning i seg selv behøver ikke være så vanskelig, men i det øyeblikket jeg skulle koble seksualitetsforskning og kjønn sammen, ble det mer utfordrende forskningsetisk. Og i hvert fall når det skulle undersøkes i et miljø som legger lokk på homoseksuell/lesbisk erfaring, tema knyttet til homoerotikk, biseksualitet osv. I det hele tatt; å studere seksualitet som bryter med det normale i idrettsmiljøet, viste seg å bli utfordrende.

- Du nevnte at du fikk problem med rekruttering?
– Ja, det gjorde jeg. I starten av prosjektet trodde jeg at jeg selv kunne rekruttere informanter. Men der sa Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) noe annet. De mente at det kunne bli etisk problematisk hvis jeg selv tok kontakt med aktuelle idrettsutøvere. Noen kunne føle seg støtt, føle seg trakassert, særlig de som kanskje ikke hadde hatt homoseksuelle/biseksuelle erfaringer. Jeg måtte ha en kontaktperson som tok kontakt med en aktuell informant for meg. Det var bare i svært få tilfeller at noen personer tok kontakt med meg direkte.

Jeg gikk til avisene og fortalte om prosjektet, og sa at folk kunne ta kontakt med meg hvis de ønsket. Likeså holdt jeg foredrag om emnet. Da opplevde jeg forresten at jeg en kveld bare fikk stukket en lapp i hånden med et telefonnummer – uten at jeg så personen skikkelig. Det sier noe om hvor skjult og vanskelig «ikke-heterofil» adferd kan være i idretten.

– Var det bedre at en kontaktperson prøvde finne noen for deg?
I starten ble jeg litt oppgitt over dette, fordi jeg forsto at det ville virke begrensende på rekrutteringsprosedyren. Metoden jeg brukte heter «snowball sampling», som betyr at man bruker nettverket sitt – noen kjenner noen, forskeren får navn og sender forespørsel og får snøballen til å rulle i mange retninger, slik at utvalget kan bli stort og mangfoldig. Det er en metode som med fordel kan brukes når utvalget i utgangspunktet ikke er kjent.

Men siden jeg her ikke fikk lov til å sende forespørsel direkte, men måtte gå via noen som kjente vedkommende personlig, ble det til at denne snøballen rett som det var stoppet å rulle, fordi jeg ikke fant noen kontaktperson. Det var også noen av dem jeg fant fram til, som vegret seg. Da forsto jeg at en forsker som vil tematisere homoseksualitet i idretten, ble opplevd som "skummel".

Det tok meg to år å samle stoff fra bare 18 informanter. Disse erfaringene gjorde meg oppmerksom på hvor utrolig følsomt dette temaet var, og hvor mye hensyn jeg måtte ta til dem som jeg rekrutterte inn i prosjektet. Jeg ble ydmyk i forhold til å ivareta prosjektdeltakerne best mulig.

Anonymisering

NSD var rådgivende i forhold til hvordan jeg skulle anonymisere, også det et viktig forskningsetisk punkt. Jeg måtte ikke på noen måte gi informantene kjennetegn som kunne spores tilbake, verken til idrettsmiljø eller person. Noen idrettsmiljø i Norge er svært små – særlig på toppidrettsplan, derfor måtte jeg ofte anonymisere idretten folk var aktive i også. Jeg ga hver person initialer som ikke var lik de virkelige. Disse initialene skiftet jeg underveis på samme informant. Jeg følte at jeg for enhver pris måtte trå varsomt.

Tror du man kan bli for forsiktig?
– Jeg vet ikke om dette prosjektet ville vært like vanskelig å gjennomføre i dag. Men min erfaring var at dette veldige hensynet nesten stoppet prosjektet. Og her mener jeg forskningen står overfor et problem, selv om gjennomføringen av dette prosjektet hadde blitt vurdert annerledes i dag.
Det blir i hvert fall et etisk dilemma hvis forskning blir gjort så komplisert at vi ikke får kunnskap om viktige menneskelige tema og erfaringer i vår tid. Samtidig er jeg svært opptatt av å ta vare på enkeltmennesket i dette. Det kan gi store utfordringer til forskere/forskningsmiljø, noe som jeg syns gjør forskningsetikk spesielt spennende. Etiske utfordringer kan få deg til å bli kreativ og nytenkende som forsker.

Publisering

Hvordan løste du dette med publisering av resultatene?
– I tillegg til å fjerne sammenhengen mellom idrettsgren og informant, forsøkte jeg å finne metoder for at ingen skulle kunne kjenne personene igjen. Jeg benyttet først og fremst tradisjonelle metoder for presentasjon av empiri, som sitater fra intervjuene, men jeg valgte å bruke flere pseudonymer enn antall informanter skulle tilsi. Slik ble det vanskeligere å spore en person som kanskje totalt i avhandlingen hadde mange sitater og kunne bli gjenkjennelig for de andre utøverne i idrettsmiljøet. Det resulterte i at den enkelte person ble «borte» som et analytisk fokus.

Jeg kunne ikke presentere enkeltmenneskets historie på en fyldig og gjennomgående måte, fordi det kunne true anonymiteten for potensielt sårbare informanter. Men resultatene i studien min fikk jeg likevel fullt ut presentert. Jeg brukte diskursperspektivet i analysen av materialet, der det var produktivt å flytte fokuset fra individet/subjektet og over på de kulturelle, kontekstuelle diskursene som preger folks liv.

Ny skrivesjanger

– Utfordringene i forhold til publisering ga meg en annen spennende erfaring, fortsetter Heidi Eng. - For å få formidlet informantenes bidrag omkring temaet seksualitet og kjønn – som ofte kunne være sterke, nære og personlige/private opplevelser, tok jeg i bruk nye skrivesjangre for å få anonymisert tilstrekkelig til at det kunne publiseres. Dette gjorde jeg i tråd med en ny utvikling som kom på slutten av nittitallet.

Det ble innenfor kvalitativ forskning mer tillatt med ulike skrivesjangere – såkalt «poetic writing». Jeg utforsket dette og valgte både diktformen, monologen og dialogen for å formidle informantenes fortellinger. For å anonymisere skrev jeg likelydende erfaringer fra flere informanter inn i én historie med én stemme. Alt dette gjorde jeg rede for i metodekapitelet, slik at ikke leseren skulle bli «lurt». Det var virkelig spennende og utford-rende! Og jeg har fått mange positive tilbakemeldinger på det i etterkant.

Refleksjoner

Og i ettertid – hvilke tanker har du om hele prosjektet?
– Jeg skjønte etter hvert hvor etisk problematisk temaet mitt var. Nettopp derfor fikk jeg en god læringskurve. Likeledes hvor varsom man skal være i forhold til forskning på sårbare grupper.

Det som ble mest positivt, var at avhandlingen min lagde så mye mediestøy at det ble fokus på tematikken. I dag, 10 år senere, har idretten selv hatt en anti homohets-kampanje. Og temaet kjønn – seksualitet er kommet mer inn i undervisningen innenfor idrettsfag. Det er veldig bra, konkluderer Eng. – Men i etterkant av dette arbeidet, har jeg også stilt meg noen spørsmål angående kunnskapsproduksjon generelt.

– Jeg tok som sagt mange grep i arbeidet mitt for å kunne publisere i forhold til å legge ut for offentligheten historier fra folks liv, som er sårbare, nære og svært personlige. Men burde kanskje noe få stå urørt? Skal vi legge ut alt? Språkliggjøre alt?
Med fare for å vende alle steiner slik at de vare, personlige, og rare hemmelige rommene forsvinner? Kanskje burde noe ikke tematiseres, ikke vises fram, ikke forskes på?

Det blir som med NRKs seksualopplysningsprogram «Trekant» som går nå; hva skjer når alt blir språkliggjort, analysert, presentert og diskutert i offentligheten?