I serien av artikler som omhandler ulike trosretninger sitt syn på hvordan man skal behandle menneskelige levninger, er turen i dette nummeret kommet til den katolske kirke. Det er dominikanerpater Arnfinn Haram, prior i klosteret St. Dominikus på Majorstua i Oslo, som Forskningsetikk samtaler med. Han tar imot i sin hvite, velkjente munkekutte i klosterets besøksrom; ikke overraskende et stille rom uten støy fra livet utenfor.

Arnfinn Haram startet som prest i Den norske kirke, men konverterte til katolisismen tidlig på nittitallet. I klosteret hvor han nå virker som prior, bor det 7-8 andre munker. De er alle samfunnsinteresserte mennesker, Haram har sågar sin egen blogg på nettet. Han er en ”stemme” som gjerne lar seg høre utenfor klosteret.

Derfor sa han også ja til å besøke Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning ved bruk av menneskelige levninger for å snakke om katolisismen og deres syn på mennesket også etter døden. Han synes det er prisverdig, men også riktig av et forskningsetisk utvalg å ta inn religiøse perspektiver i sine etiske diskusjoner om forskning på menneskelige levinger. – Det handler om verdier sett i et historisk perspektiv. Jeg vil bli behandlet som en katolikk hvis jeg skulle bli gravd opp etter min død, sier Haram med et smil, men mener alvor. – Og jeg skal etter hvert forklare deg hvorfor.

Hva er et menneske?

Haram mener at mange mennesker i dag lever altfor lettvint. ”There is probably no God, just enjoy life” kan være ord som beskriver manges holdninger. – Mange definerer selv hva som er verdifullt, hva som er galt og rett; få ser utover seg selv mot noe større. Det preger også dagens menneskesyn, mener prioren. – Derfor mener jeg at hvordan vi ser på de døde, også kroppslig, får konsekvens for hvordan vi behandler det levende mennesket. Liv og død henger sammen.

For hva et egentlig et menneske, det er sakens kjerne. Kan ikke et samfunn svare på det, seiler man avgårde uten kompass og ror. Hvis man mener at mennesket ikke har noen verdi etter døden, spiller det heller ingen rolle hva man gjør med menneskets levninger.

I samfunnet i dag råder tre ulike perspektiv på hva et menneske er, det må vi ha med oss for å forstå hvor den katolske kirke plasserer sitt syn:

Det spiritualistiske – menneskekroppen er bare et ”fengsel” for det egentlige mennesket; ånd om du vil. Ved død forløses mennesket ( les: ånd) fra kroppen. Dette synet møter vi mest innen nyreligiøsiteten og i populærkulturen.

Det naturalistiske/materialistiske – dette synet er det dominerende i dag bygget over darwinismen og uten noen forståelse av en Gud. I denne gruppen figurerer blant annet vitenskapen og samfunnsnytten som noe opphøyet, som et alternativ til en gud.

Det kristne (også det jødiske og muslimske) – mennesket er en helhet, kropp og sjel, noe utover det spiritualistiske ”ånd”. Mennesket er imago Dei, Guds bilde, altså en liten gud. Det kroppslige er anerkjent av Gud som skapt, som forløst (inkarnasjonen). Mennesket er høyere enn englene og skapt for udødelighet. Gud bevarer menneskets integritet også i døden.

- Som du skjønner er det punkt tre som både den katolske kirke og jeg bekjenner meg til. Og av det følger at kroppen skal vises den samme respekt som død og som levende, forklarer Haram.

– Betyr det at du som katolikk ikke vil tillate bruk av menneskelige levninger til vitenskapelige formål?
– Her er det ikke absolutter ute og går, sier Haram. – Men ordet respekt er vesentlig. Ideelt sett mener jeg at det døde mennesket skal få hvile i fred, verken kremeres eller forskes på. Men utvikling i samfunnet tvinger fram endringer . Kremasjon er et fenomen av nyere tid og er egentlig uttrykk for en annen oppfatning av menneskekroppen. Fortsatt er det slik på landsbygda i dag at gravlegging er det mest vanlige.

Vitenskap som gud

– Som jeg før har nevnt brukes ofte vitenskapens formål i seg selv som argument for at også levninger skal kunne forskes på. Samfunnsnytten skal være stor om den kommer foran i vurderingen om en grav skal åpnes opp. Men om så skjer, skal behandlingen av levningene foregå med respekt. For de er fortsatt en del av mennesket med sin fulle integritet.
Jeg ser slik på det at enhver levning er en del av en person og kan ikke tingliggjøres.


- Betyr det noe om de menneskelige levningene vi snakker om er veldig gamle?
- Tid betyr ingenting, et menneske går ikke ut på dato, svarer Haram bestemt. Menneskets identitet er knyttet opp mot relasjonen til Gud. Den tar aldri slutt.

Vår samtalepartner forteller at dette tema ikke er noe kontroversielt innen den katolske kirke. Både i pavelige rundskriv og innenfor et bispekollegium kan diskusjonen komme opp fra tid til annen. Og holdningene er at sed og skikk skal knyttes opp til lover og regler. Så det blir igjen et møte mellom juss og etikk, hvor troen er et element i den etiske diskusjonen.

Det nasjonale utvalget har en oppgave i å vise sin integritet i avgjørelser de måtte ta. Om de noen ganger ønsker å gå imot vitenskapens interesser for ikke å krenke mennesker, døde eller levende, må de våge å stå for det, er rådet Arnfinn Haram ønsker å gi.