Et av formålene i stortingsmeldingen var å ”stimulere til en viktig samfunnsdebatt” . Kan vi i dag si at det finnes en slik offentlig debatt, og hvor pågår den i så fall?

Selv om stortingsmeldingen oppfordrer til debatt, er den samtidig også illustrerende for hvorfor debatten uteblir; den kan ses som et uttrykk for hvordan utnytting av dyr gjøres til en selvfølge i vårt samfunn. Som politisk dokument er den ment å skulle ’forene’ og ’harmonisere’ synspunkter, og framstilles derfor som interesseløst – som et uttrykk for ’alles’ oppfatninger. Ved nærmere ettersyn gir stortingsmeldingen imidlertid ikke rom for alle standpunkter, men representerer det dominerende og offisielle synet på hvordan mennesker skal forholde seg til dyr. Med dette følger også makt til å definere premissene for en eventuell debatt om etiske spørsmål, og å avgjøre hva som er den korrekte oppfatningen av virkeligheten.

Å være dyr

Å være et dyr i vårt samfunn betyr å være en ting og eiendel. Det innebærer både å være innenfor: å leve blant mennesker, og utenfor: utenfor den beskyttende etiske grensen som sikrer grunnleggende rettigheter. ’Dyr’ er i vårt samfunn ’mindreverdige’ - de som befinner seg på bunnen av hierarkiet. Ordet ’dyr’ er i seg selv med på å opprettholde et moralsk skille mellom ’mennesker’ på den ene siden, og ’dyr’ på den andre. Ifølge en slik inndeling er ikke mennesker ’dyr’, selv om de biologisk sett er i slekt med dem som plasseres i denne kategorien.

Forholdet mellom mennesker og ’dyr’ baserer seg på et system av utnyttende praksiser - ’dyr’ kan brukes til ethvert formål som anses som ’nyttig’. Dette innebærer at de blant annet brukes i produksjonen av mat og klær, og som redskaper i forskning og undervisning. De er underholdningsobjekter på sirkus, i zoologiske hager, og i TV-programmer. De omsettes som kjæledyr, brukes som redskaper i konkurranseidrett, og jaktes på for sportens skyld. Deres egne behov og ønsker er underlagt en menneskelig agenda.

Utnyttelse av dyr

For at utnytting skal være mulig – og selvfølgelig - må det opprettholdes symbolske grenser som skiller mennesker fra dyr. Det må også skilles mellom ’normale’ oppfatninger og ’unormale’ eller ’avvikende’ oppfatninger. Stortingsmeldingen er med på å forvalte disse grensene.
                    
I stortingsmeldingen presenteres naturvitenskapelige beskrivelser av ’dyr’. Denne kunnskapen spiller en viktig rolle i diskusjonen om hvorvidt de skal ha moralsk status eller ikke. I beskrivelsene som er tatt med framstår mennesker som ’overlegne’ i forhold til andre dyr, i kraft av å være i besittelse av visse egenskaper. Fokuset rettes mot menneskers store hjernebark og evne til ’rasjonalitet’. Det er først og fremst dette - og evnen til å være ’moralsk ansvarlig aktør’ - som påstås å ligge til grunn for menneskers ’høyere verdi’. Nå er det imidlertid slik at det gjøres stadig flere ’vitenskapelige oppdagelser’ av likheter mellom mennesker og ’dyr’, men til tross for dette opprettholdes den betydningsfulle etiske grensen.

Styrt kritikk

For at noe skal framstå som selvfølgelig kreves det også at kritikk på en eller annen måte avfeies. Dette kan for eksempel oppnås ved å usynliggjøre eller latterliggjøre motstridende og ’uønskede’ synspunkter. I stortingsmeldingen rettes fokuset mot personene som representerer de ’avvikende synspunktene’, snarere enn synspunktene i seg selv. Disse personene kalles for ’dyrevernaktivister’, og omtales med bruk av ord som ’ekstrem’ og ’ytterliggående’. Kritikken framstår da som ’urimelig’, og oppmerksomheten trekkes bort fra selve de etiske spørsmålene.

Stortingsmeldingen gir uttrykk for en oppfatning om at alle ’dyrevernaktivister’ ’får sine idéer’ fra de etiske teoriene til filosofene Peter Singer og Tom Regan. Referanse til disse to anses derfor som tilstrekkelig når temaet ”dyr og etikk” skal diskuteres. Det er imidlertid slik at også disse filosofenes synspunkter gjennomgår en ’tilpasning’ – det vil si framstilles på en slik måte at innholdet virker mindre kritisk. Når det bare refereres til to personer innebærer det også en usynliggjøring av alle andre bidragsytere, som det finnes svært mange av. Generelt er det slik at kritikken som virkelig utfordrer – som rokker ved selvfølgeligheten – ikke gis spillerom. Det åpnes bare for den formen for kritikk som ikke utgjør noen trussel mot etablerte etiske normer og vanlige praksiser, men som bare vil ’moderere’ disse praksisene.

Egenverdi og dyrevelferd

Sentrale begreper i den ’etiske plattformen’ som er formulert i stortingsmeldingen, er egenverdi, dyrevelferd og livskvalitet. Dyrevelferdsloven som trådde i kraft i år bygger også på denne plattformen. Begrepene klinger bra ”etisk sett”. Men hva slags virkelighet er de ment å skulle beskrive? I dag er det slik at man forsøker å forene dem med praksiser som er til skade for ’dyr’ - med den hensikt å beholde og videreutvikle disse praksisene, snarere enn radikalt å endre eller forby dem.

 Det antas at det skal være mulig å ha både ’egenverdi’ og ’nytteverdi’ samtidig, i en situasjon hvor individets liv er uten betydning – hvor døden er like mye eller mer verdt enn livet. ’Dyrevelferd’ handler i praksis om ’dyrs’ ’mestring’ av unaturlige omgivelser, og om ’tilpasning’ til produksjonssystemer. ’Velferden’ befinner seg derfor innenfor rammer som i utgangspunktet fratar ’dyr’ muligheten til et liv på egne premisser, og er innrettet mot ’bruk’ og ’produksjon’.

Et viktig spørsmål er om disse begrepene like gjerne kan brukes om mennesker? Gir det mening å snakke om ’livskvalitet’ og ’velferd’ når mennesker behandles på samme måte? Generelt er det slik at den behandlingen andre dyr utsettes for, ville betegnes som straff eller tortur dersom det dreide seg om mennesker. Man ville snakke om ’overgrep’ istedenfor ’inngrep’. Måten begreper som ’egenverdi’, ’dyrevelferd’, ’livskvalitet’, og ’respekt’ brukes på i stortingsmeldingen, bidrar derfor til å legitimere utnytting.

Forsøket på å forene målsettingen om ’god dyrevelferd’ og anerkjennelse av ’egenverdi’, med ønsket om ’fortsatt bruk’ gjør det vanskelig å sette grenser for ’menneskelige interesser’ og ’nyttehensyn’. Det blir også problematisk å sette grenser i forhold til nye former for utnytting, siden ’menneskelige behov’ til enhver tid kan defineres som ’viktigere’ enn andre dyrs.
’Egenverdi’ og ’dyrevelferd’ blir ikke faste og viktige prinsipper, men skal ’avveies’ i forhold til andre interesser. De relativiseres for eksempel i forhold til kommersielle interesser. ’Egenverdien’ medfører heller ingen rettigheter.

Selvfølgeliggjørende språkbruk omfatter også ord som ’melkekyr’, ’verpehøner’, ’matfisk’, ’pelsdyr’, ’slaktegriser’ og ’forsøksdyr’. Disse ordene gir inntrykk av at andre dyr er det mennesker utnytter dem som – og ikke unike individer - og at de derfor ’rettmessig’ kan brukes på denne måten. Som en rød tråd gjennom stortingsmeldingen går også gjentagelsen av utsagn som bekrefter at ”vi fortsatt skal bruke dyr”, og at det er ”grunnleggende og viktig i vårt samfunn” . Slike utsagn anses som så selvfølgelige at de kan stå alene uten noen nærmere begrunnelse. De er altså ikke gjenstand for diskusjon som et av flere mulige standpunkter, men har sin egen selvskrevne plass. 

Blir kunnskap brukt?

Stortingsmeldingen er imidlertid del av en reformprosess hvor ’dyr’ i stadig større grad blir ’etisk relevante’. Den er derfor også et uttrykk for de store utfordringene vårt samfunn står overfor: den viser hvordan tvil og ambivalens er i ferd med å skapes i forhold til selve fundamentet det bygger på. Den politiske løsningen på dette problemet er å forsøke å ’tone ned’ eller ’bygge bro over’ motsetningene. Denne prosessen får de motstridende synspunktene til å ’stemme overens med’ den offisielle fortellingen om hvordan forholdet til andre dyr skal være.

Dette forsøket på å gjenopprette orden skaper imidlertid flere problemer. Tatt i betraktning naturvitenskapens autoritative rolle, blir misforholdet mellom eksisterende kunnskap og praksis spesielt stort. Det er ingen mangel på kunnskap om lidelsen andre dyr utsettes for, eller om hvor like de er mennesker. Dette fører til et etisk problem: spørsmålet om hvorfor kunnskapen ikke skal få noen større konsekvenser. Hva er det med ’dyr’ som gjør at dette aksepteres? I forsøket på å svare på dette argumenteres det med at ’dyr’ er en gruppe som på grunn av ’mangelen på visse egenskaper’ ’rettmessig’ kan utnyttes. Den samme argumentasjonen har imidlertid også vært brukt til å nekte andre grupper – som ’kvinner’ og ’fargede’ – grunnleggende rettigheter. Overfor disse gruppene anses ikke lenger denne logikken for å være holdbar.

Et politisk problem

Et politisk problem oppstår når verdier som ’egenverdi’ og ’dyrevelferd’ framheves som viktige, men samtidig som relative, og ikke er ment å skulle få større praktiske konsekvenser. Problemer oppstår også når det snakkes om ’dyreetikk’ som et lite avgrenset område ’til refleksjon’, når det egentlig handler om hele samfunnets fundament. Politisk ansvar fraskrives når grunnleggende spørsmål i forhold til gruppen ’dyr’ - som omfatter et enormt antall individer - ikke diskuteres. Gruppen ’dyr’ utnyttes av samme grunner som andre undertrykte grupper: fordi det er ’nyttig’ og fordi ’man har makt til å gjøre det’.

Forholdet til andre dyr er imidlertid i endring: oppfatningen om mennesket som ’overlegent vesen’ møter motstand fra flere hold, og framstår som langt mindre åpenbar blant unge enn blant eldre. Stadig flere opprøres av informasjon om forholdene andre dyr lever under i egg-, melk-, og kjøttindustrien, på oppdrettsanlegg, pelsfarmer, og i forskningslaboratorier. Kunnskapen om alternativene til utnytting av ’dyr’ øker. Mentalitetsendringer er også på gang i de ulike vitenskapene.

Hvordan få til debatten?

Hva kreves for å sikre en kontinuerlig diskusjon om etiske spørsmål – og en bred offentlig debatt? En offentlig debatt krever for det første at hele befolkningen informeres grundig om andre dyrs situasjon i alle utnyttende praksiser. Det kreves også at det gis utfyllende informasjon om alternativene til disse praksisene.

I en etisk diskusjon er det en forutsetning at synspunkter som utfordrer de tradisjonelle oppfatningene gis spillerom - uten først å gjennomgå en ’tilpasning’. I debatten må det tas stilling til grunnleggende spørsmål, med utgangspunkt i  den moralske grensen mellom ’mennesker’ og ’dyr’. Det må tas stilling til alle dagens praksiser som berører ’dyr’, ikke bare med tanke på ’forbedringer’, men med fokus på om de i det hele tatt skal eksistere.

Dersom det finnes noe ’dyrehold’ som er ’akseptabelt’, må det også redegjøres for hvorfor. Hva har mennesker egentlig rett til å gjøre? Er det slik at evnen til å være ’moralsk ansvarlig aktør’ gir rett til å bruke andre, snarere enn plikt til å la være? Dersom mennesker er ’mer verdifulle’ enn ’dyr’, hva er da egentlig grunnlaget for å respektere deres egenverdi og ta hensyn til velferden? Det er også nødvendig å se nærmere på forholdet mellom ’nytte’ og ’nødvendighet’. Kan utnytting av andre dyr karakteriseres som ’nødvendig’ for menneskers overlevelse i dag? Det må altså tas stilling til om ’nyttehensyn’ er et tilstrekkelig grunnlag for en ’etisk plattform’. På hvilket grunnlag kan man forsvare en ’nytteetikk’ hvor ’makt gir rett’?.

Hva avgjør verdi?

Foreløpig har diskusjonens fokus vært rettet mot ’moralsk relevante egenskaper’, men
uten en forklaring på hvorfor egenskapene i seg selv gir ’høyere verdi’. Er det slik at forskjellighet innebærer at noen er mindre verdt? Det er også mulig å skape et annet utgangspunkt for debatt gjennom å stille andre typer spørsmål; å se nærmere på virkelighetsoppfatningen som skaper de etiske dilemmaene, istedenfor å betrakte dem som isolerte fenomener. Sentralt i dette er også erkjennelsen av at etikk ikke bare handler om abstrakte analyser, men at man føler noe og bryr seg om noe. En slik diskusjon vil blant annet handle om det å føle empati og identifisere seg med andre, og om hvordan nærhet og avstand til konsekvensene av ens etiske valg påvirker situasjonen.

Et annet spørsmål dreier seg om hvem som skal være premissleverandører i debatten. I dag er det slik at ’etiske avveininger’ i stor grad gjøres på grunnlag av naturvitenskapelige forskningsresultater. Oppfatningene og verdiene som denne vitenskapen er bygget på diskuteres i disse sammenhengene ikke, og den framstår da som ’nøytral’. På den måten gjøres etiske spørsmål til naturvitenskapelige vurderinger. En etisk debatt forutsetter imidlertid at premissene ikke på forhånd er fastlagte – det må snarere være slik at også vitenskapens rolle blir gjenstand for diskusjon.

Det er mulig å forstå virkeligheten på andre måter enn det som er vanlig i dag. Det går an å møte andre dyr med innstillingen ”hvem er du?” og ikke ”hva er det?” – å oppfatte og behandle dem som individer slik som en selv, og ikke som utnyttbare objekter. Oppfatningen om at empati, verdi, og rettigheter kan krysse artsgrenser, er ikke et nytt og postmoderne fenomen. Tanker om fellesskap og likeverd er like gamle som idéer om hierarki og dominans, selv om de marginaliseres og ’glemmes’ i tidens løp.

Debatten må ta utgangspunkt i de store spørsmålene - ikke dreie seg om detaljene i på forhånd gitte og aksepterte praksiser. Det handler om å stille spørsmål ved det aller mest selvfølgelige.

(Innlegget her er ikke forkortet. Debatten i bladet måtte forkortes noen pga. plasshensyn. Red.)

Les hele masteroppgaven i kulturstudier