Det som er annerledes og interessant med boka er at den undersøker grunner til at man fant det tjenlig å bruke betegnelsen bank om samlinger av biologisk materiale, et begrep som vi i dag hovedsakelig forbinder med en «forretningsinstitusjon som låner ut og forvalter penger» (Norsk riksmålsordbok), med grunnbetydning fra tysk, bank, og fra italiensk, banco, som pengevekslers bord.

Bruken av begrepet er umiddelbart forståelig som en samling som kan gjøres til gjenstand for utveksling, selv om assosiasjoner til kjøp og salg, veksler og renter ikke passer like godt.

Del II gir en kritisk vurdering av bankmetaforen og introduserer alternative analogier for å se om likheter fra andre områder kan være mer passende enn bankmetaforen. Dette er stimulerende og spennende lesning. Kanskje skulle samlinger av biologisk materiale heller anses som et bibliotek etter mønster av Alexandria eller Carnegie, et (nasjonalt) kunstgalleri, en dugnad etter mønster av frivillighetsarbeid for et felles gode eller en gave(kolleksjon)? Alle disse analogiene bidrar til nye perspektiver og tenkning om hva slags virksomhet en biobank egentlig er – eller bør være. Redaktørene trekker ingen konklusjon.

Men det er en metafor til i boken, og det er at kartet ikke lenger passer til terrenget. Kartet er tegnet som den tradisjonelle tilnærming til forskningsetikk med samtykke som hovedveiviser (del I), mens det nye terrenget gås opp i forhold til utviklingen av ikke bare store nasjonale biobanker, men også internasjonale infrastrukturer som forutsetter internasjonalt samarbeid på tvers av alle land og grenser, hvor biobankmateriale kan samles i en sentral og utveksles, byttes, suppleres osv.

I det nye terrenget vil man i hovedsak ha å gjøre med materiale som allerede er blitt innsamlet et eller annet sted. I dette terrenget har samtykket mistet sitt innhold og sin betydning. Redaktørene maner «oss» til å finne løsninger som passer bedre enn kartet som forutsetter «doktrinen informert samtykke» (s. 21).

Likevel greier de ikke å løsrive seg fra det gamle kartet. Det brukes mye plass på å diskutere karttilpasninger gjennom bredt samtykke og anonymisering, men det er ikke nytenkning. Det er nøyaktig den tilpasning som den norske helseforskningsloven gjorde. Det er interessant å sammenligne dette med en bok som kom ut nesten samtidig, Reinventing Data Protection? (Springer 2009) med bidrag fra Dag Wiese Schartum og Lee Bygrave, som også sliter med å passe det nye terrenget til det gamle kartet. Deres løsning er å etablere former for kollektivt samtykke, men det er også en løsning som innebærer en tilpasning av det gamle kartet.

 I avslutningskapitlet i The Ethics of Biobanking tas det til orde for nødvendigheten av en robust etikk gjennom retningslinjer og institusjonsansvar, uten at robustheten skrives ut som et nytt kartblad. Isteden introduseres enda en metafor, i Ruinene av Babels tårn, og forfatterne går seg vill på leting etter byggesteiner som passer sammen (i all sin velmente harmoniseringsbestrebelse) for å bygge et nytt robust tårn.
Vi trenger neppe å vende tilbake til Babel for å bygge et nytt tårn. Det trengs imidlertid å tegne et nytt kartblad som viser at personvern kan ivaretas på tilfredsstillende måter uten samtykke, og uten at den enkelte kan ha kontroll med hvordan hans og hennes data brukes. Schartum og Bygrave er inne på løsningen som forutsetter at det skal gjøres en forsvarlighetsvurdering (av proporsjonalitet) som kan stå på egne ben uavhengig av og evt. uten samtykke (Reinventing, s. 164).

Personvern forutsetter selvfølgelig tilstrekkelig informasjonssikkerhet, men det nye kartet kan bestå av former for kontroll og deltakelse, for eksempel gjennom et reservasjonsregister og gjennom ulike tiltak for offentlig deltakelse i planlegging og forvaltning av store forskningsbiobanker.