Øystein Rian er historiker og vet godt at kultur former mennesker. Men da han som homofil historiker ønsket å oppmuntre til forskning om homofiliens historie i Norge, møtte han noe som fikk ham til å rygge baklengs unna.
– Miljøet jeg møtte var veldig preget av queer theory. Jeg opplevde det som oppsiktsvekkende dogmatisk. Det lignet mer på en sekt enn et forskningsmiljø, sier professoren ved Universitetet i Oslo.

Rian kom ikke «ut av skapet» før han var 50 år. Det var da moren hans døde, 93 år gammel, at han bestemte han seg for å stå fram som homofil. Han ville gjerne også slå et slag for forskning på homofili.
– Da oppdaget jeg at nesten alle som drev homoforskning i Norge, ikke kalte seg «homofile», men «skeive». Noe som innebærer at de ikke er født sånn, men er blitt sånn, idet de har valgt å utføre homoseksuelle handlinger. På meg virket dette underlig og ikke så rent lite frustrerende. Jeg hadde selv aldri følt at jeg hadde noe valg. Det samme opplever jeg vel at de fleste andre homofile og heterofile tenker: At homofile er blitt slik uten selv å ha valgt det.

Rian har i dag inngått partnerskap/ekteskap. Ektefellen hans vokste opp i et fundamentalistisk kristent miljø i USA.

– Han kommer fra et miljø hvor sex mellom to av samme kjønn er strengt forbudt. Så skulle han altså likevel fritt velge å forelske seg i en av samme kjønn? Han må jo være den rene selvplager for å finne på noe slikt. Hvorfor skulle han velge det?
– Kjærlighet er en sterk kraft. I alle vestlige kulturer omtaler vi kjærlighet som noe vi ikke selv styrer. Vi snakker om «fall in love» – «å bli forelsket». Vi velger ikke fritt hvem vi forelsker oss i.

Politikk og forskning hånd i hånd

Positivismestriden raste ved norske universiteter noen tiår tilbake. Særlig på 1970-tallet. Debatten endret fokuseringen i store deler av norsk samfunnsvitenskap. Fra fakta, data og kjølige forklaringer – til forståelse og tolkning. Ord ble virkelighet.

– I de fleste samfunnsvitenskapene røyk dette paradigmet gradvis i møtet med empiri. Men ikke i kjønnsforskningen, sier Rian.
Når han selv stiller seg forskningsmessig sterkt tvilende til queer theory, er det nettopp fordi teorien i så liten grad forholder seg til empiri. Teorien baserer seg først og fremst på litteraturstudier. Mest kritisk er likevel Rian til samrøret mellom forskning og politikk:
– I Norge har man ført en ambisiøs kjønnspolitikk. Kjønnsforskningen og kjønnspolitikken har gjensidig styrket hverandre. Forestillingen om at det er helt ubetydelige forskjeller mellom kvinner og menn, har ligget til grunn for dem begge. Som eksempel viser han til at en nærmest fiendtlig holdning til maskulinitet har skadet oppvektsvilkårene til norske gutter.
– Dessuten har den aktivistiske kvoteringspolitikken fornektet gyldigheten av kvinners og menns egne preferanser, uansett hva som måtte være årsakene til dem.

Ødelegger seg selv

Rian mener at queer theory har et potensial for å ødelegge for seg selv.
– Queer theory er ikke åpen og spørrende. Den hevder ironisk nok den absolutte sannhet om den plastiske seksualiteten – som et teologisk dogme.
Og nettopp denne likheten med en teologi, synes Rian det er oppsiktsvekkende at ikke flere har reagert på:
– Når man ser på homofili som et sett av handlinger, og ikke som en legning, er man helt på linje med klassisk kristen etikk og læren til kirken gjennom lange tider. Forskjellen er bare at kjønnteoretikerne sier man må respektere de valgene som menneskene gjør, mens religiøse tradisjonalister mener slike valg er umoralske.

Rian sier at de fleste i Norge i dag mener det er et overgrep å nekte homofile retten til å oppleve kjærlighet. Men dette argumentet faller bort hvis en skal følge kjønnsforskerne, mener han.

– Om en fritt kan velge, betyr det for eksempel at en person underlagt et religiøst regime bare kunne bytte «fil» og enkelt og greit forelske seg i en av det motsatte kjønn.

Språket og kulturen disiplinerer

Ellen Mortensen er professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. Hun har interessert seg for queer theory og mener at kritikerne uttaler seg om teorien på et sviktende grunnlag.
– Mange, og særlig kulturradikale menn, kaster seg kritisk over kjønnsforskningen og queer theory. De fleste har det til felles at de ikke har lest noe av litteraturen på dette området, som Judith Butler og Teresa de Lauretis, to av de mest sentrale queer-teoretikere.

 – Verken Butler eller andre queerteoretikere forkaster biologien, men de kommer opp med noen gode forklaringer på diskursiv makt, på hvordan språket, også det vitenskapelige språket, disiplinerer oss og plasserer oss i kategorier. Våre identiteter konstrueres gjennom språket, og våre handlinger defineres og forstås innenfor rammen av denne (språk)kulturen.

 
Mortensen sier at queer er en kritikk av binære kategorier som hetero-homo, kvinne-mann. Teorien kom opprinnelig opp etter en stuntpolitisk aktivisme i amerikanske supermarkeder hvor slagordet var «We are here, we are queer, get used to it!.»
– Queer var aktivisme. Teorien har ikke kommet opp med noen fasit på hva seksualitet er. Det er heller ikke riktig å si at den har fått en slagside i norsk kjønnsforsk-ning, slik serien «Hjernevask» ga inntrykk av. De fleste kjønnsforskere i Norge opererer innenfor et tradisjonelt vitenskapelig ståsted, mener Mortensen.

Ikke vanntette skott

Selv synes Mortensen at queer er en spennende teori.
– Biologisk forskning og medisinsk forsk-ning som ble sitert i «Hjernevask» mener at vi er født som homofile eller heterofile. Dette er jo også en hypotese som ikke er bekreftet. Det at vi er født med en klar legning kan være riktig for en del av befolkningen, men ikke for alle.

Jeg vil ikke kategorisk avvise forestillingen, men da må den ha forankring i veldokumentert forskning. Det har den ikke nødvendigvis i dag. Mye av den biologiske forskningen som er gjort på homofile, er ideologisk i utgangspunktet. Homofile er med rette skeptiske til biologisk forskning, og vi har mange bevis på at denne forskningen er blitt misbrukt opp gjennom historien.

Selv er Mortensen skeptisk til kategoriene homo og hetero. – Store deler av befolkning-en oppfører seg ikke som om det er vanntette skott mellom disse kategoriene. Selv i den kjente Kinsey-rapporten fra 1948 om menns seksualitet, oppgir over 40 prosent av mennene at de har hatt seksuelle erfaringer med andre menn. Hvorfor opererer da biologer med at prosentandelen i en befolkning som tiltrekkes av sitt eget kjønn, ligger på rundt 3,5 prosent? Hvordan dokumenterer de en slik påstand?


– Vi som har vært i disse miljøene over tid, vet at dette ikke kan være sant. På nett-stedet Gaysir.no, Norges største møteplass for homofile, oppgir en tredel av de kvinnene som søker etter kontakt med andre kvinner, at de er gift eller samboere med en mann. Mange lever heterofile offisielle liv, men synes ikke det er nok. Jo mer liberalt samfunnet blir, jo flere kjønnsuttrykk og ulik seksuell atferd vil vi få, tror Mortensen.

 
 – Vårt forskningsmiljø er tverrfaglig. Tverrfaglighet ligger i hele kjønnsforskning-ens historie. Vi ønsker biologer hjertelig velkomne. Men de fleste biologer vi har kommet over, forsker ikke på mennesker. Det er opplagt at man ikke kan dra direkte slutninger fra forskning på fisker og fugler til mennesker, sier Mortensen.

Ingen sikre svar

Petter Böckmann, zoolog ved Naturhistorisk museum, er en av disse biologene som er opptatt av homofili blant dyr. Han var en av hovedpersonene bak utstillingen «Mot naturens orden», som ble vist på Naturhistorisk museum i 2006 og 2007. Den tok for seg homoseksualitet i dyreriket. Formålet med utstillingen var å vise hvor vanlig homofili er blant dyr, særlig flokkdyr.

I forbindelse med utstillingen hadde Böckmann oppgaven med å samle inn kunnskap om homofili – derav også forsk-ning på mennesker – fra flere fagfelt. Han fikk en god oversikt over hvor denne forsk-ningen står i dag.

 
– Til tross for at det hele tiden jobbes jevnt og trutt med å få mer kunnskap om homofili, vet man faktisk ganske lite om homofili blant mennesker.
Böckmann tror at det dels skyldes at dette er et vanskelig fagfelt å forske på. Dels fordi det er komplisert, dels fordi det har moralske implikasjoner.

 
– Etter 2. verdenskrig har biologisk forsk-ning på mennesker vært ekstremt tabubelagt. Men denne forskningen skjøt fart igjen på 1990-tallet da man fikk tilgang på gensekvenser og gode teknikker. Men den har fortsatt ikke kommet langt nok til å gi sikker kunnskap om hva homofili er.

– Det er mange måter å være homofil på. Sannsynligvis er homoseksualitet flere ulike fenomener, og homoseksualitet kan ha varierte utslag fra individ til individ og kan derfor ha mange forskjellige forklaringer, sier Böckmann.

Homosex er naturlig

– Men biologisk forskning slår likevel fast at homoseksualitet er naturlig. Det er vanlig og høyst nødvendig i livet for en rekke arter. Böckmann nevner menneskets nærmeste slektning, dvergsjimpansen som et eksempel: Hele arten er biseksuell. Her spiller sex mellom samme kjønn en viktig rolle hele livet. Ritualisert homosex brukes som konfliktløser og som alliansebygging. Hvor mye nytelse som ligger i denne sexen, vet vi lite om.
Også forskning på mennesker i fengsel viser at homosex er vanlig for å dempe aggresjon, nevner Böckmann.

 
– Det er ingen tvil om at også menneskelig seksualitet er plastisk. Vi vet jo at mange kan leve tilsynelatende lykkelige liv i mange år som heterofile, før de står fram som homofile.
Men Böckmann mener, i motsetning til queer-teoretikerne, at dette skyldes at de ikke lenger kan fortrenge biologien.

 
– Kjønn er så ekstremt tillagt verdi i de fleste kulturer. Når noen har fått barn, spør vi jo om kjønnet før vi spør om barnet har to ører, eller om det er dødt eller levende. Vi formes inn i en rolle som gutt eller jente, etter hvert opplever noen av oss at noe er feil.

Kultur betyr mye

Det finnes flere tegn i biologisk forskning på at homofili kan være biologisk betinget, mener Böckmann.
– Det er gjort studier av genetiske markører hos menn som kan tyde på at homofili er genetisk, men man finner ikke disse markør-ene hos alle homoseksuelle menn.

Den mest aktuelle forskningen for tiden ser på hormonelle forhold i mors liv. Böckmann tror kanskje at det er her det heteste sporet ligger.
Biologen mener det er på høy tid at biologer og kjønnsforskere begynner å samarbeide: – Det er lite fruktbart at kjønnsforskerne på sin side hevder at kvinner og menn er helt like, mens vi biologer på vår side sier at vi er helt ulike. Sannheten er et sted midt i mellom, og vi må finne et ståsted som er til gagn for både forskning og politikk.