Samfunnsforsker Tilmann von Soest har spesiell forskererfaring fra spørreskjemaundersøkelser på barn og unge. – Lov og regelverk skal følges, ja, men jeg etterlyser den etiske debatten. Den blir borte blant alle paragrafene.

Von Soest griper fatt i flere viktige temaer som han berøres spesielt av. – Det er forvirrende at samfunnsforskningen reguleres på en annen måte enn den medisinske forskningen. Når jeg skal sette i gang med et samfunnsvitenskapelig prosjekt, må jeg som oftest søke Norsk vitenskapelig datatjeneste (NSD) om godkjenning. De forholder seg til personopplysningsloven. Den sier som hovedregel at ungdom først kan samtykke selv fra 18 år; om undersøkelsen omhandler sensitive spørsmål.

– Ved et lignende helsefaglig prosjekt må en ha godkjenning fra regional forskningsetisk komité for medisin og helsefag (REK), som forholder seg til Helseforskningsloven, som sier 16 år som grense for eget samtykke. Hva er det som gjør at samfunnsvitenskapelig forskning sees på som verre eller «farligere» enn medisinsk forskning, undrer von Soest. Han mener at kravet til samtykke fra foreldre når barnet er under 16 år versus 18 år, kan føre til dårligere forskning. Et krav om foreldresamtykke for ungdom i 16- og 17-års alder kan føre til dårligere svarprosent og derved dårligere forskning, selv om ungdom i denne alderen klarer å ta en egen avgjørelse om å delta i et forskningsprosjekt eller ikke.

Samfunnsforskeren mener at jussen overskygger den etiske diskusjonen. – Hvor blir det av diskusjonen om å se situasjonen ut fra barnets perspektiv? Det er gjort for lite forskning på hva barn tåler av ulike typer spørsmål.
Lovgivningen skiller mellom sensitiv og ikke-sensitiv informasjon og skiller mellom anonym og ikke-anonym informasjon. Spesielt underlig er det at i det øyeblikket undersøkelsen gjøres anonymt, behøver man strengt tatt ikke forholde seg til personopplysningsloven, og kan i teorien stille hvilke som helst spørsmål til barn og ungdom uten samtykke fra foreldre. I de fleste tilfeller vil derimot spørsmål være like belastende for barn uavhengig av om det er en anonym undersøkelse eller ikke. Slik blir det et kunstig skille p.g.a. juss som kan gå utover barnet. Von Soest mener ikke at man kan spørre et barn om hva som helst selv om undersøkelsen er anonym. Spesielt da er det viktig å ha en etisk diskusjon og refleksjon.

- Når man planlegger et forsk-ningsprosjekt, mener jeg man må tenke så langt som til resultatet. Det innebærer at man allerede ved oppstarten av et prosjekt må reflektere over hva slags resultater man muligens kan få, og hvordan slike resultater vil bli oppfattet i offentligheten.
– Hvis jeg forsker innenfor sårbare grupper som for eksempel barn som har vært utsatt for vold, barn på institusjon, barn utsatt for incest, barn av kriminelle, for å nevne noen, er det viktig å tenke igjennom hvordan resultatene gjøres kjent. Vil det føre til ytterligere stigmatisering for gruppen eller er det viktig for samfunnet å få fram kunnskapen? Hva som veier tyngst, er en etisk refleksjon som må tas.

- Oftest mener jeg at barn, gjennom å være målgruppe for forsk-ning, blir mer synlige på en positiv måte, at de slik får en stemme inn i samfunnet. Hvis de aldri blir synlige, vil vi gjøre dem en bjørnetjeneste. Det vil ikke være etisk forsvarlig, avslutter Tilman von Soest bestemt.