Vi mennesker bruker dyr til ulike formål som vi definerer som mer eller mindre viktige. Vi bruker dem til å produsere mat og drikke, klær og sko, kosmetikk og til underholdning. I tillegg anvender vi dyr til forskning. 

Norge er blant de landende i Europa som bruker flest forsøksdyr. I 2007 ble det benyttet i overkant av 5 millioner dyr til dyreforsøk her til lands. Fiskeoppdrett utgjør den overlegent største forbrukeren. I 2008 var antallet forsøksdyr redusert til 1,92 millioner, og denne reduksjonen skyldes at færre fisk ble benyttet i kliniske utprøvinger av vaksiner til fisk.
Forsøksdyr brukes i dag hovedsakelig innen biomedisinsk forskning, hvor formålet er økt kunnskap om hva som kan hindre eller lindre sykdommer hos mennesker og dyr. Frembringelsen av slik kunnskap har imidlertid sin pris, ved at flere av forsøkene som utføres, er smertefulle for de dyrene det gjelder. Dette reiser en klassisk dyreetisk problemstilling om hvordan vi skal veie dyrevelferd mot menneskelig interesser.

Denne problemstillingen har generert heftige filosofiske diskusjoner og en betydelig litteratur.Det synes mulig å innta i hvert fall en av tre posisjoner  her: (1) dyreforsøk er etisk akseptabelt såfremt dyrene lider minst mulig, og nytten av slike forsøk ikke kan oppnås ved andre metoder; (2) dyreforsøk er alltid etisk uakseptabelt fordi det påfører dyrene lidelse som kunne vært unngått ved bruk av alternative metoder, og den menneskelige nytten av slike forsøk er begrenset eller ikke tilstrekkelig dokumentert; eller (3) dyreforsøk er kun etisk akseptabelt såfremt det bidrar til frembringelsen av svært viktig kunnskap som har betydelig menneskelig nytteverdi, og som ikke kan frembringes på annen måte.

Hvilken posisjon man inntar i forhold til denne problemstillingen er betinget av ens syn på forholdet mellom mennesker og dyr, og av hvilken moralsk status man mener dyr har eller bør ha. Norsk praksis med bruk av forsøksdyr hviler på en variant av den første posisjonen. Forsøksdyrvirksomhet er regulert direkte i dyrevernloven og gjennom forskrift om forsøk med dyr. Det er vedtatt at Norge i størst mulig grad skal følge de tre R`ene – Reduction (redusere antallet forsøksdyr), Refinement (forbedring av metoder slik at færre dyr benyttes), Replacement (erstatte eksperimenter med andre metoder uten bruk av dyr).

 Dette er prinsipper som forskere oppmuntres til å følge for å redusere bruken av forsøksdyr. Mange vil mene at den tredje posisjonen utvilsomt kan forsvares i noen sammenhenger (f.eks. ved forsk-ning på vaksine mot HIV/AIDS). Likevel bør det være en målsetting for Norge og norsk forskning å nærme seg en variant av den andre posisjonen som krever at vi forbyr all bruk av forsøksdyr som påfører dem lidelse. Det er flere grunner til dette. La meg nevne én.

Vi har i dag – langt på vei – fullgode alternativer til tradisjonelle dyreforsøk. For eksempel er avanserte dataprogrammer blitt utviklet for å erstatte forsøk med dyr, og såkalte in vitro systemer (organ- eller cellekulturer) utgjør også fullgode alternativer. Flere europeiske land har opprettet egne sentre, eller plattformer, hvis oppgave er å finne frem til alternativer til dagens dyreforsøk. I Norge ble Norecopa (nasjonal plattform for alternativer til dyreforsøk) opprettet i 2007. Norecopa er et selvstendig diskusjonsforum og kompetansesenter i spørsmål som angår de tre R`ene og er lokalisert hos Veterinærinstituttet.

I flere andre land, deriblant Sverige og England, bidrar staten årlig med store summer til forskning på alternativer til dyreforsøk. I Norge henger vi imidlertid etter. Lite penger øremerkes til slik forskning. Det bør være en forskningspolitisk målsetting at Norecopa bevilges de nødvendige midler til å drive eller initiere forskning på alternative metoder.
Hvordan står det så til med forvaltningen av dyreforsøk i Norge? Forsøksdyrutvalget (FDU) er det offentlig forvaltningsorgan som skal sørge for at nødvendig bruk av forsøksdyr skjer på en dyrevernmessig forsvarlig måte. FDU består av syv faste medlemmer med personlige varamedlemmer som oppnevnes av Mattilsynet for fire år av gangen. Medlemmene har kompetanse innen veterinærmedisin, humanmedisin, biologi, praktisk forsøksdyrvirksomhet, genteknologi og jus. I tillegg oppnevnes ett medlem etter innspill fra dyrevernorganisasjonene.

I 2005 vurderte Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT), på oppdrag fra Dyrebeskyttelsen, Norges bruk av forsøksdyr. Komiteen konkluderte med at det var flere problematiske sider ved dagens forvaltning og lovverk. Et problem er det nære samarbeidsforhold mellom ulike aktører som kan reise tvil om habiliteten til offentlige forvaltningsorganer for dyreforsøk.
Videre uttrykte NENT bekymring over at FDU mangler kompetanse innen statistikk; noe som er viktig for å fastsette antall dyr som er nødvendige for et dyreforsøk. Dessuten er det problematisk at lekfolk ikke er representert i FDU. Komiteen bemerket også at ressursene til FDU er for lave, og at de ikke står i forhold til intensjonen i forskrift om forsøk med dyr om å satse på alternativer til dyreforsøk.

Gitt de problemene som NENT påpekte, er det gode grunner til å diskutere hvorvidt det finnes en annen og bedre forvaltningsmodell enn FDU. En egnet modell her kan være Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM), som består av en hovedkomié som tar seg av prinsipielle diskusjoner, og ni faggrupper med ansvar for risikovurderinger. I andre land (USA, Australia, New Zealand) finnes det egne etiske komiteer (regionale eller nasjonale) som vurder forsøk med dyr. Disse komiteene består gjerne av en veterinær, en forsker med erfaring fra dyreforsøk, en representant fra dyrevernorganisasjonene og en lekrepresentant.

Hvis man følger modellen til Vitenskapskomiteen, så bør en slik hovedkomité settes sammen med bredere kompetanse enn FDU. I tillegg til representantene som er nevnt tidligere, bør komiteen bestå av en representant fra Norecopa, en med kompetanse på statistikk og et fagetisk medlem med ansvar for de etiske sidene ved dyreforsøk. Det bør også være en lekrepresentant i komiteen. Forsøksdyrsakene er veldig forskjellige, derfor vil et system med flere fagkomiteer bidra med den nødvendige flerfaglige kompetanse.

Det er gode grunner til å tro at et slikt komitésystem bedre vil ivareta hensynet til dyrevelferd enn dagens system. På lengre sikt bør imidlertid målsettingen være å avskaffe hele systemet, gjennom en storstilt satsing på alternativer til dyreforsøk.