Først fikk han se og kjenne på ulike levende dyr, som han ikke ble redd. Dernest ble de samme dyrene vist samtidig som man laget høye, skremmende lyder bak hodet til babyen. Etter hvert ble lille Albert redd bare av å se dyrene; selv uten den høye lyden.

Historien om lille Albert er et mye gjenfortalt eksperiment som fant sted ved Johns Hopkins Universitetet i USA i 1920. Ansvarlig for gjennomføringen var psykologen John B. Watson sammen med avgangsstudenten Rosalie Reyner.

Ny retning innen psykologifaget - behaviourisme

På begynnelsene av 1900-tallet så man en endring i psykologifagets fokus. ”I 1913 foreslo John Watson, men også andre amerikanere, at man i stedet for å oppfatte psykologi som studiet av bevissthetsliv, skulle man oppfatte det som studiet av atferd. Watson betegnet det nye studiet som behaviourisme”. (Saugstad 2001:371) Bak dette lå en tanke om at psykologi ikke bare trengte å være et dypdykk i en selv, men noe objektivt og observerbart. Tidligere hadde russeren Ivan Pavlov vist det som ble kalt betingete reflekser, i forsøk med hunder. Pavlov hadde observert at hundene siklet når han kom med mat til dem. Så begynte han å ringe med en bjelle samtidig med at hundene fikk mat. Etter å ha gjort dette over en tid, begynte hundene å sikle kun ved at de hørt lyden av bjellen. De hadde altså lært å forbinde lyden av bjellen med mat.
Den nye retningen innen psykologi var påvirket av dyrestudier om læring. I tillegg var pendelen begynt å svinge fra arv til miljø som hovedforklaring på individuell variasjon.

Barns følelser

John Watson var professor ved John Hopkins universitetet fra 1908 til 1920. Han var svært opptatt av analyse av atferd som var direkte observerbar. Watson begynte å interessere seg for små barn og følelser. Etter å ha studert dette en tid, var Watson kommet til at det hos barn fantes tre typer følelser som ikke var innlært. Dette var frykt, sinne og kjærlighet. (Saugstad 2001:382). Watson ønsket å vise hvordan følelser kunne oppstå i en stimuli-respons-situasjon. Han rekrutterte sønnen til en sykepleier ved universitetssykehuset. Han ble omtalt som ”Albert”. Sammen med Rosalie Reyner designet Watson et eksperiment som skulle besvare tre spørsmål:
For det første ville de finne ut om man kunne skape frykt hos spedbarn, hvis et dyr ble introdusert samtidig med en høy, skremmende lyd. For det andre ville de finne ut om frykten kunne overføres til andre dyr eller til døde gjenstander. Det tredje aspektet var om hvor lenge en slik frykt holdt seg over tid.

Da Albert var om lag 9 måneder gammel, ble han testet for å se hvordan han reagerte på en rekke uilke levende dyr: En rotte, en hund, en ape og en kanin. Han ble også vist bomull, mennesker med maske og en brennende avis. Han ble da ikke redd noe av det han ble vist. Derimot ble han redd da forskerne banket med en hammer på et stålrør like ved hodet hans. (Harris 1979:151)

Et par måneder senere ønsket forsk-erne å forsøke å få til en betinget respons i form av frykt for den hvite rotten. Dette ble gjort på den måten at hver gang Albert kom borti rotten med hånden sin, banket forskerne på stålrøret med hammeren bak hodet hans. Dette ble gjentatt i flere sesjon-er med en ukes mellomrom. Da så rotten ble vist til Albert, selv uten den høye lyden, ble han redd. Han begynte å gråte og forsøkte å krabbe bort fra rotten.

Albert ble også presentert for en rekke ting og dyr som lignet på en hvit rotte, og ting som ikke lignet. Dette var treklosser, en kanin, en pakke bomull, en julenissemaske uten skjegg, en korthåret hund, en selskinnsjakke, Watsons og assistentenes hår.

Funnene var at Albert ble veldig redd rotten, kaninen, hunden og selskinnsjakken. Han ble derimot ikke redd nissemasken, klossen eller Watsons hår, men litt redd bomull. Det ble også testet ut hvor stor avstanden fra Albert til de ulike elementene måtte være for å vekke frykt.

Det tredje spørsmålet Watson og Reyner ville ha besvart, var hvor lenge denne betingete responsen holdt seg. De eksponerte derfor Albert for de samme tingene med visse mellomrom. Etter en måned var han fremdeles redd rotten og de gjenstandene og dyrene som kunne minne om en hvit rotte. (Harris 1979:152)

Hva skjedde med Albert?

Historien om eksperimentene med lille Albert har vært gjenfortalt i en rekke bøker innen psykologi siden 1920. Den vitenskapelige verdien av disse eksperimentene har derimot vært omdiskutert. Etiske aspekter ved prosjektet har også vært en del av diskusjonen. Et tredje spørsmål i historien med Albert har vært spørsmålet om hvem han egentlig var, og hva som skjedde med ham videre. Albert var nemlig et pseudonym for den babyen som deltok. Man har visst når han var født og at moren hans, som var alene med omsorgen for ham, var sykepleier ved sykehuset, og at hun fikk 1 dollar for at barnet skulle delta i studien. Hvordan gikk det med ham videre? Fortsatte han å være redd for hvite rotter og alt som kunne minne om dette?

I syv år arbeidet Hall P. Beck ved psykologisk institutt ved Appalachian State University i USA, sammen med kollegaer og studenter for å løse gåten rundt Alberts identitet. I fjor kom resultatene av granskingen av store mengder historisk materiale fra tiden rundt eksperimentene.

Albert var høyst sannsynlig Douglas Merritte. Han var sønn til sykepleier Arvilla Merritte som var alenemor og hadde en sønn på samme alder som ”Albert”. Gjennom et møysommelig arbeid, blant annet med ansiktsgjenkjenning på en rekke bilder av ”Albert” og Douglas, er nå gåten rundt babyens identitet løst. Watson røpet det ikke. Den triste oppdagelsen var imidlertid at Douglas ble bare 6 år gammel. Da døde han av Hydrocephalus (voksende hode med væskeansamling). Slik endte livet til en av forskningens kjente forsøkspersoner. Det tok nesten 80 år før hans identitet ble kjent.

Watson+ Reyner = sant

Watson derimot er blitt stående igjen som en viktig bidragsyter til utviklingen av den såkalte behaviourismen. Da spesielt ved å vise at følelser kan knyttes til spesielle objekter ved såkalt betinging. Dette har hatt betydning for å forstå fobier og for å utvikle behandlingsmetoder for dem. (Saugstad 2001:385)
Watson som kom fra enkle kår, hadde gjort lynkarriere da han kom til John Hopkins universitetet. Han hadde også blitt gift med en kvinne fra en politisk innflytelsesrik familie - Mary Ickes.

I 1920 ble det klart for universitetsledelsen at det var noe mer en faglig samarbeid Watson og den unge studinene Rosalie Reyner. Watson fikk beskjed om å avslutte forholdet eller miste jobben. Han valgte det siste. Skilsmissen fra Mary ble en offentlig skittentøysvask med trykking av utdrag av hans kjærlighetsbrev til Rosalie i pressen. Watson fikk ingen stillinger innen akademia etter dette. Men han giftet seg med Rosalie og ble en suksessrik forretningsmann innen reklamebransjen.

KILDER:


DeAngelis, T (2010): Little Albert’ regains his identity, Monitor on Psychology, Januar 2010, Vol 41, No. 1 (online: http://www.apa.org/monitor/2010/01/little-albert.aspx)
Harris, Ben (1979): Whatever Happened to Little Albert?, American Psycologist, Vol 34, No 2, 151 -160
Saugstad, Per (2001) Psykologiens historie – en innføring i moderne psykologi. Gyldendal Akademisk: Oslo
Wikipedia: Little Albert experiment og John B. Watson