– Hittil har vi hatt fokus på forskere og deltakere som individer. Med utvikling av omfattende internasjonal forskning må vi også sette fokus på institusjonelt ansvar, mener Knut Ruyter. 

Å institusjonalisere forskningsetikken – det var målet da De nasjonale forsk-ningsetiske komiteer ble opprettet i 1990. Dette målet er nå langt på vei nådd. Det samme er målet om å få til en god lovfesting av forskningsetikken.
 Ruyter som var tilsatt ved De nasjonale forskningsetiske komiteer fra 1992 til 2009, gikk nylig av som administrativ leder for sekretariatet. Han har også vært sekretariatsleder for komiteen for medisin og helsefag (NEM). Nettopp medisin har vært det feltet innen forskningsetikken som har ligget Ruyter aller nærmest.


– Rettsliggjøring av forskningsetikken var like nødvendig som institusjonaliser-ingen. Det ville vært vanskelig å få gjennomslag i praksis, for eksempel for pasientrettigheter, uten en slik rettsliggjøring, forteller Ruyter. Han mener at den nye helseforskningsloven, som trådte i kraft 1. juli 2009, både har forenkelt regelverket for medisinsk og helsefaglig forskning og dessuten ytterligere styrket forskningsetikken på det medisinske området.

Retningslinjer og praksis

Knut Ruyter har stått helt sentralt i arbeidet med å bygge opp De nasjonale forskningsetiske komiteer. Et arbeid han kom inn i allerede i 1992.
 – Forskningsetikken oppsto selvfølgelig lenge før komiteene ble opprettet. Vi har i mange år hatt retningslinjer som skulle beskytte enkeltpersoner mot forskere og forskning som kunne komme til å misbruke dem. Allerede i 1964 fikk vi for eksempel Helsinkideklarasjonen, som slår fast ulike etiske prinsipper i medisinsk forskning på mennesker.
Men en ting er retningslinjer. Noe annet er praksis.
 – Retningslinjer alene har langt fra vært i stand til å hindre alt misbruk av mennesker i medisinsk forskning. Derfor var det nødvendig å få en forskningsetikk utenfor og uavhengig av forskersamfunnet selv. Enkeltpersoner og samfunn må beskyttes mot sterke vitenskapelige eller økonomiske interesser, forklarer Ruyter.
 

Noen trinn på veien mot styrket forskningsetikk har vært viktigere enn andre. I 1975 anbefalte Verdens legeforening at det burde opprettes uavhengige forsknings-etiske komiteer som skulle vurdere all medisinsk forskning som gjøres på og med mennesker.
– Etter min mening er dette det enkelttiltaket som har bidratt aller mest til å redusere misbruket av forsøkspersoner i medisinsk forskning. Dette var vedtaket som la grunnlaget for en organisering av forskningsetikken. Det har også bidratt til å fremme god vitenskapelig praksis.

Norge unik

Da De nasjonale forskningsetiske komiteer ble opprettet i 1990 hadde flere andre land allerede fått slike komiteer på medisinområdet. Men det var ingen andre land som hadde opprettet komiteer for samfunnsvitenskap og humaniora, og naturvitenskap og teknologi. Slik er det fortsatt. Norge er unik i verden på dette området.
– Innen medisin er konsekvensene ved å misbruke enkeltpersoner i forskningen mye større enn i de andre vitenskapene. Derfor er det helt nødvendig at medisinske studier forhåndsgodkjennes av en etisk komité, mener Ruyter.
– Lovfesting er ikke like enkelt for de andre vitenskapene.
Naturvitenskap og teknologi-området kjennetegnes av større perspektiver. Forskningen kan ha store miljømessige og globale konsekvenser, men det er ikke like enkelt å regulere med lov. Det finnes derfor ingen forskningsetisk regulering her som er sammenlignbar med den som eksisterer på det medisinske området.
På de samfunnsvitenskapelige områdene har man ikke hatt det samme dramatiske misbruket av forsøkspersoner. Man har heller ikke stått overfor de store samfunnsmessige konsekvensene. Her er det heller kraftige reaksjoner på enkelte forskningsprosjekter som har drevet fram forskningsetikken. Dette gjelder særlig bruken av sensitive personopplysninger.

Datatilsynet opprettet

På 1960-tallet ble det gjennomført en samfunnsvitenskapelig studie i Norge og Sverige kalt Metropolitt-undersøkelsen. Den ble sterkt kritisert i offentligheten.
 Oslo skolestyre leverte ut opplysninger om gutter født i 1954 til dette forskningsprosjektet. Det dreide seg blant annet om navn, alder, bolig, forsørgers yrke, karakterer og IQ. Undersøkelsen skulle følge guttene fra 11 års alder til de ble voksne. Hensikten var å gi fremtidens ungdom bedre yrkesveiledning og sosial hjelp.
 Metropolitt-undersøkelsen var den viktigste årsaken til at det ble foreslått ulike politiske tiltak mot misbruk av samfunnsforskning. Det var også den direkte foranledningen til at Datatilsynet ble opprettet, forteller Ruyter.
Forskerne ble kritisert for ikke å ha fått forhåndssamtykke fra barnas foreldre til å hente inn opplysningene. De hadde heller ikke sikret opplysningene tilstrekkelig. Motvillig stanset forskerne deler av undersøkelsen. Men det var også etter dette at samfunnsforskere selv tok initiativet til etableringen av et ”datafaglig sekretariat” under Norges allmennvitenskapelige forsk-ningsråd. Deretter fikk vi personregisterloven i 1978. Og i 1980 ble Datatilsynet opprettet.

 I dag gir komiteen for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) råd til Datatilsynet. Det er samtidig verd å merke seg at vi her i landet ikke har innført den samme etiske forhåndsgodkjenningen av prosjekter innen samfunnsvitenskap og humoniora som man har fått i Sverige.

Mye gjenstår

Den nye helseforskningsloven innebærer at all regulering av medisinsk forskning nå er samlet i én lov. Forskerne behøver kun å forholde seg til én instans ved søknad og godkjenning av forskningsprosjekter. Denne instansen er de regionale komiteene for medisinsk og helsefaglig forskning (REK). Ruyter er leder for sekretariatet for fire av disse komiteene i REK sør-øst.
NEM er nå også en klageinstans for prosjekter som behandles av REK.
 Ruyter mener den nye loven tydeliggjør hvem som bærer ansvaret for at forskningsetikken blir ivaretatt.
 

– Det er institusjonene og ikke REK som bærer ansvaret for forskningsprosjektet. Det stiller strengere systemkrav til organisasjonen, både med hensyn til forskerutdanningen, opplæring av veiledere og internkontroll. Loven er tydelig på at det er veileder som har det formelle ansvaret for et forskningsprosjekt som en masterstudent eller doktorgradsstudent utfører. Det er ikke lenger slik at enhver forsker er sin egen lykkes smed.
 – Her gjenstår det nok mye arbeid ute hos institusjonene, på mange nivåer, tror Ruyter.