– I forskningsetikken bør ingen ”dommer” få avgjøre hva som er riktig og galt. Det er i stedet noe vi hele tiden må diskutere, mener sekretariatslederen.

Det lukter rart på Kaisers kontor i Prinsens gate 18 i Oslo. Lukten minner mistenkelig om tobakk, en litt nostalgisk duft. Sånn som det luktet på kontorer før i tiden.
Vi ser ikke noen ulovlige røykeredskaper. Pipa har nemlig Matthias Kaiser gjemt før vi kom. Han vil ikke ha det på seg at han gjør noe ulovlig på et offentlig kontor. Såpass respekt har han for norske lover.
Ellers er han nokså respektløs overfor autoriteter.

Gutten fra DDR

Matthias Kaiser kan presist tidfeste det øyeblikket han mistet troen på autoritetene. Han var åtte år og sto foran tavla i et klasserom i Forbundsrepublikken Tyskland. Han – den nye gutten fra DDR – skulle vise at han kunne skrive. Men de andre barna lo av ham. Han skrev jo bokstavene feil!
Det var ikke barnas latter som gjorde sterkest inntrykk på Matthias den dagen. Det var læreren, som ga barna full støtte. Matthias østtyske måte å skrive bokstavene på var feil i den vesttyske skolen.
Denne dagen bestemte han seg for at de som framsto som autoritetspersoner – enten det var i øst eller vest – ikke automatisk fortjente hans respekt. Selv tror han at dette fraværet av angst for autoriteter har vært nødvendig for å være med på å bygge opp forskningsetikken i Norge. Å fronte forskningsetikk har ikke vært en jobb for pyser.
I dag aksepterer de fleste at etikk er en del av forskningen. Men nå står forskningsetikken overfor nye utfordringer, mener sekretariatslederen i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT).

Berlinmuren


Like før Berlinmuren sperret østtyskerne inne, rømte familien Kaiser til vest. Familien hadde eid et 100 år gammelt blikkenslagerfirma. Dermed var de kapitalister. Og med en slik bakgrunn ville Matthias aldri få høyere utdanning i DDR. Foreldrene derimot ville at deres eneste barn skulle få mer utdanning enn de selv hadde fått. Derfor tok de en dag i 1959 det dramatiske valget og flyktet fra hjemmet i Leipzig.
Som skolegutt i Düsseldorf møtte lille Matthias Vestens kalde skulder. Dette var under den kalde krigen. Selv om østtyskerne var tyskere og snakket samme språk, ble de mottatt som fremmede i vest. – Vi var ikke populære, minnes han.

En flyktning

– Flukten fra Øst-Tyskland til Vest-Tyskland har preget hele livet mitt. ”Hjemme” er ikke noe bestemt sted for meg. Jeg vil nok alltid føle meg som en flyktning.
At Kaiser har verden som arbeidsplass, blir fort klart når man må avtale et intervju med ham. Den ene uken passer ikke fordi han er i Bangkok. Så er det Paris. Eller var det Århus?
– Jeg går litt i surr. Men jeg har ikke lenger 130 reisedager i året, slik det var for noen år siden.
CVen hans er på 13 sider og dokumenterer grundig et internasjonalt engasjement. Nå er Kaiser president i The European Society for Agricultural Environmental Ethics (EurSafe) og medlem av The World Technology Network, for å nevne noe. Her hjemme har han de siste 20 årene jobbet i De nasjonale forskningsetiske komiteer.

Påsketur til Norge

– Da jeg studerte, var andre ungdommer politisk radikale, mange var svært radikale. Jeg leste også min Marx, men ble ikke troende.
Studenten med familie fra DDR syntes i stedet at medstudentene var naive. Studiesirkler ble ikke noe for unge Matthias Kaiser. Men han leste og skrev mye på egen hånd.
Etter naturvitenskapelig gymnas var gutten bestemt på at matte og fysikk var det siste han ville studere, i stedet hadde han oppdaget filosofi. – Men jeg kunne ikke studere filosofi uten å skjønne logikk, og da var jeg plutselig tilbake til mattematikken. Etter hvert ble han sterkt interessert i vitenskapsfilosofi.
– Jeg la merke til tre navn i litteraturen, Dag Prawitz, Georg Henrik von Wright og Dagfinn Føllesdal. Alle tre arbeidet i Norden og to av dem i Norge ved Universitetet i Oslo. På en påsketur til Norge la jeg fra meg skiene og dro innom Filosofisk institutt ved Universitetet i Oslo. Mitt naive spørsmål var rett og slett: Kan man studere her som utlending?
Filosofiprofessorene klødde seg i hodet. Det var ingen andre utlendinger som hadde kommet innom og spurt om noe slikt. Faktisk var det nesten ingen utlendinger på universitetet i det hele tatt. Og all undervisning var jo på norsk.
– Men svensken Dag Prawitz slo fast at det ikke var noe problem. Norsk lærer du på tre måneder, sa han kjekt.
Og slik gikk det. Dette var midt på 1970-tallet og Matthias Kaiser var kommet til et universitet som var helnorsk. Igjen var han i et fremmed miljø, men denne gangen følte han seg velkommen.
– Jeg kjente jo til den nære historien. Men jeg snakket med folk om det som hadde skjedd under krigen og ble ikke avvist. Etter tre måneder hadde jeg faktisk lært meg brukbar norsk. Siden det har jeg i grunnen aldri opplevd at det har vært noe problem å være tysker i Norge.
På instituttet møtte Kaiser professor Knut Erik Tranøy, en mann som ikke hadde snakket tysk med noen siden han satt i konsentrasjonsleir under krigen. Filosofiprofessoren var en av dem Kaiser skulle få nærmest forhold til. Tranøy bli viktig for opprettelsen av De nasjonale forskningsetiske komiteer. Hans rapport fra 1981 – ”Forskning og etikk” – ble noe nær en bestselger, med presentasjoner i TV, radio og aviser. Slik dannet den på flere måter opptakten til etableringen av de forskningsetiske komiteene.

Etisk lakseoppdrett

Sommeren 1991 ble Kaiser sekretariatsleder for en av de tre nyopprettede komiteene. En av de første sakene han begynte å jobbe med var etiske utfordringer ved lakseoppdrett.
– Vi ønsket å gå opp skillet mellom etikk og forskningsetikk. Vi ville også komme inn på to av begrepene som vi hadde definert som de store utfordringene i forskningsetikken, nemlig risiko og bærekraft. Laksenæringen var et godt case for dette.
Motstanden lot ikke vente på seg.

 
– Vi fikk klar beskjed om å la næringen være i fred og ikke blande etikk inn i den. Men motstanden motiverte oss enda mer. Den fortalte oss at dette var et viktig tema. Da vi kom med en rapport i 1993, ble den lest. Mange var interessert i hva disse etikkomiteene egentlig holdt på med. Rapporten var både balansert og vitenskapelig solid. Og mange, særlig næringen selv, var begeistret for det som sto der.

”Folk flest” skulle med

Rapporten inspirerte både laksenæringen og komiteene til å gå videre med disse problemstillingene. NENT inviterte derfor til det første nasjonale symposium for bærekraftig oppdrettsnæring i 1994. Deltakere fra en rekke land på tre kontinenter møtte opp, det samme gjorde FNs matvareorganisasjon FAO.
Konferansen var nyskapende. Før første gang ble vanlige folk invitert inn til et lekfolkspanel.
– Mange var svært skeptiske til lekfolkstanken. Kritikerne mente at forskningsetiske spørsmål var altfor kompliserte å overlate til folk flest. Men vi visste at dette var et levedyktig konsept, fordi danskene hadde prøvd det ut allerede.
Den første norske lekfolkskonferansen handlet om genmodifisert mat. Den bidro til at det ble offentlig debatt i Norge om genteknologi. Dette var utgangspunktet for etableringen av et norsk teknologiråd i 2000, som Kaiser ble bedt om å være midlertidig sekretariatsleder for.

Fusk i forskning

En annen sak som har skapt debatt – og kjeft – var rapporten ”Fusk i forskning” i 1997.
– Jeg fikk med meg komiteene på at vi skulle gå i gang med en studie om fusk i forskning her i Norge, inspirert av konferanser jeg hadde vært på i USA. Svarprosenten ble dårlig. Men svarene vi fikk inn bekreftet mistankene vi hadde: Fusk i forskning var ikke bare et amerikansk fenomen. Det var heller ikke bare innen medisinsk forskning at fusk forekom.
– Forskningsrådet likte ikke åpenheten vi dermed hadde skapt om temaet, de mente den kunne svekke norsk forskning. Men i forskningsmeldingen ”Vilje til forskning” ble temaet fulgt opp. Her ble det foreslått et nasjonalt granskingsutvalg for fusk i forskning. Men forslaget ble liggende langt nede i en departementsskuff. Der lå det i flere år.
Så kom Sudbø-saken. Da dro kunnskapsminister Øystein Djupedal forslaget opp av skuffen.

Noe har gått galt

De siste årene er det blitt mer oppmerksomhet om forskningsetikk. Vi har fått et granskingsutvalg, forskningsetikkloven, helseforskningsloven, og etikk er nå en del av forskerutdanningen.
Men noe har likevel gått galt, mener Kaiser.
– Da de forskningsetiske komiteene ble etablert, var det for å skape debatt om etikk i forskningen og belyse dette. Vi skulle inspirere andre til å tenke etikk og til å diskutere hva som er riktig og galt. Nå prøver man å gjøre oss til saksbehandlere. Det var riktig å institusjonalisere forskningsetikken, men nå går det for langt i retning av at komiteene skal være en slag ”høyesterett”, som skal avgjøre hvilke prosjekter som er etiske og ikke.
– Blir det slik at hvert eneste råd vi kommer med blir fulgt, så får vi for stor makt.

Ferier på Rügen

Når Matthias Kaiser i dag er tilbake i Tyskland, er det som turist. Hver sommer besøker han den vakre øya Rügen. Fra stranden der familien pleier å tilbringe noen sommeruker, ser man over til en annen øy ute i havet. Det var der, på Greifswalder Oie, at Hitler prøveskjøt V2-rakettene. Med dem lot han det regne bomber over London og Antwerpen under de siste ukene av 2. verdenskrig og drepte 6000 mennesker.

Sentralt i Hitlers rakettprogram var forskeren Wernher von Braun. Han fikk etter krigen spille en helt sentral rolle i USA sitt romprogram og ble direktør for NASA. Men det var under Hitler forskeren von Braun fikk prøve ut de første ideene sine. Det skjedde ved hjelp av 40 000 fanger fra konsentrasjonsleirene, hvorav 20 000 døde. Den kjente forskeren forklarte senere at han bare hadde ”melket den store kua” som krigen og nazismen var.

– Når jeg ser ut på den øya, blir jeg minnet om at vi trenger forskningsetikk. Slike forskertyper, personer uten moral som kun går etter pengesekken, trenger ikke verden. Dessverre er de ikke dødd ut, sier Kaiser.