Det sier statsråd Tora Aasland til bladet Forskningsetikk, som har bedt om en ”jubileumssamtale” om forskning og etikk. Den travle ministeren har gitt av sin tid for å bidra i markeringen av at De nasjonale forskningsetiske komiteer (FEK) er 20 år i år.
Tora Aasland forteller at hun har vært opptatt av komitésystemet siden hun på åttitallet var lekperson i Den nasjonale forsknings-etiske komité for medisin (NEM), som komiteen het før, og som er en av de tre nasjonale komiteene. Den gangen var Torbjørn Mork leder, en fargerik person. - Jeg minnes mange heftige diskusjoner, sier statsråden smilende. Fra den tiden kjenner hun både Jan Helge Solbakk og Matthias Kaiser, begge markante personligheter i forskningsetikkens verden.

Mer forskning – mer etikk

- På disse 20 årene er det blitt større og større aktivitet på forskningsfronten, og komiteene har fått mer og mer å gjøre. Da tenker jeg spesielt på de regionale forskningsetiske komiteene som vurderer alle prosjektene, og som inntil nylig var en del av organisasjonen Forskningsetiske komiteer. Innenfor det medisinske feltet, hvor forskningen nå er regulert ved lov, har arbeidspresset økt. Derfor opprettet myndighetene to nye regionale forskningsetiske komiteer (REK) i 2007. Det så vi som helt nødvendig.

Tora Aasland dveler litt med tanke på forandringen i samfunnet gjennom disse tjue årene. Med utvikling av nye teknologier som biomedisin, bioteknologi, genteknologi, nanoteknologi og det helt nye syntetisk biologi, dukker det opp nye etiske problemstillinger. Utfordringene står i kø for alle som forsker innenfor disse områdene. I dette bildet er forskningsetiske komiteer en viktig ressurs for å ivareta de etiske diskusjonene, mener hun. Og etikken vil bli utfordret gang på gang.
- I den sammenhengen vil jeg nevne det viktige at komitésystemet i 2007 ble lovhjemlet gjennom forskningsetikkloven. Både den loven og helseforskningsloven fra 1. juli 2009 har vært viktig å få på plass, sier Aasland.
- Tror du at jussen vil komme til å overstyre etikken?
- Jeg mener at begge deler er viktige for god forskning. For å forklare det vil jeg gjerne bruke et bilde jeg har fått fra jussprofessor Eivind Smith: ”Samfunnet vårt hviler på to pilarer: Rettsstaten og demokratiet. Begge er like viktige.”
- Hvis vi overfører dette bildet, liker jeg å se at forskningsetikken hviler på to pilarer; juss og etikk. At forskningsetikken er lovhjemlet synes jeg er et tydelig signal ut i samfunnet hvor viktig denne funksjonen er. Med denne forankringen i rettssystemet, kan dette sees på som etikkens grunnmur. Loven sier noe om det rettslige, ikke noe om etisk skjønn som er komiteenes hovedarbeidsområde.
Vi kan jo tenke oss at det kan være strid mellom pilarene, men det betyr ikke at etikken må vike.

Fusk og fanteri

- Granskingsutvalget er en del av organisasjonen Forskningsetiske komiteer. De har rapportert svært få innmeldte saker. Tror du at institusjoner der ute unnlater å melde, for ikke å ”miste ansikt”?
- Det har vi ingen grunn til å tro. I mandatet står det ikke noe om at saker om uredelighet som er løst internt, skal behandles av utvalget. Faktisk er det slik etter loven at saker primært skal løses internt. Jeg tror heller at mange universitet og høyskoler ikke har vært klar over hvilken ressurs Granskingsutvalget er. Derfor sendte departementet høsten 2009 ut et brev til alle forskningsinstitusjoner for å minne om utvalgets eksistens og dets oppgaver. Utvalget skal arbeide forebyggende. Det betyr at de kan være en god diskusjonspartner for forskere og institusjoner når det gjelder mistanke om uredelighet. Videre oppfordret departementet institusjonene til å informere utvalget om egen håndtering av alvorlige saker; slik det er beskrevet i forarbeidene til loven, som et ledd i utvikling av forebyggende tiltak.

- Med dette brevet ønsket vi også å minne de lokalt ansvarlige til selv å ta ansvar for å utvikle gode rutiner. Nylig ble saken fra Asker og Bærum sykehus kjent, hvor svikt i egne rutiner hadde fått alvorlige konsekvenser for pasienter. Det er en annen sak, men illustrerer det jeg mener. Systemet skal ha en varsellampe som lyser når det er nødvendig – også blant forskere!

- Leder av Granskingsutvalget, Johan Giertsen, sa i et intervju til Forskningsetikk tidligere at en som blir tatt i fusk, får en livstidsdom, ikke reelt, men formelt. Kan dommen bli for hard?
- Det skal være avskrekkende å fuske i forskerfaget. Dommen skal være hard, sier Tora Aasland bestemt. - En reaksjon på fusk skal svi. Det er nødvendig for at samfunnet skal ha tillitt til forskningen. På den annen side må det være mulig for enkeltpersoner å legge en sak bak seg. Slik er det i samfunnet for øvrig hvis man har begått en kriminell handling.
Statsråden minner om at Granskingsutvalget har en viktig oppgave i uredelighetssaker spesielt i grenselandet mistanke om fusk versus virkelig å ha fusket. Når en sak er oppklart, skal utvalget bidra til at uskyldige mistenkte blir renvasket. Og i slike saker hjelpe til at resultatet blir kjent i forskningsmiljøene og samfunnet for øvrig.

Å være ”varsler”

- Vi kommer ikke unna å snakke om”varsleren”, det kan være en vanskelig rolle.
- Nå er det slik at varsleren er vernet gjennom arbeidsmiljøloven av 1. Januar 2007, som selvfølgelig gjelder i forskermiljøene også. På tross av dette tror jeg nok det er en høy terskel for å varsle. Bedre blir det heller ikke når vi i mediene blir kjent med at personer har fått ødelagt både karriere og liv etter å ha vært en ”varsler”; selv om de hadde rett.
- Men det er viktig å skille mellom ekte varsling og illojal varsling, fortsetter statsråden, - sistnevnte har selvfølgelig ikke noe vern av loven. De som oppdager noe de mener det bør varsles om, bør rådføre seg med noen, enten verneombud eller andre på egen arbeidsplass. I tillegg har både Granskingsutvalget og Forskningsetiske komiteer personer som kan bidra i slike saker.
Tora Aasland nevner Sudbø - saken som alle har friskt i minne. Den saken som fikk ting til å skje, den saken som fikk en fortgang i utvikling av lov på området. – Det at vi nå har lovsystemet på plass, gjør at vi også har system for hvordan håndtere en slik hendelse. Blant annet skal det dannes et ad hoc utvalg  som ikke bare skal granske saken, men sikre at den som granskes, får riktig behandling, sier hun.

Mer debatt

Tora Aasland er selv samfunnsviter og har forsket i sin tidligere karriere. Nå mer en noen gang er det viktige med forskningsetiske diskusjoner også innen det feltet, mener hun. Utviklingen av sosiale medier hvor folk bretter ut sine liv har brakt inn nye perspektiver. Hvordan vil forskningen utvikle seg?
- Jeg husker fra eget arbeid; tvilen om hva kan man spørre en person om, hvor går grensen? Hvor mye skal man invadere den enkelte? Nå ser det ut at grensene forskyves, det utfordrer også forskningen og de etiske diskusjonene. Hva med personvern? Hva med datalagring?
Statsråden er klar over at Sverige har fått lovhjemlet at forskningsprosjekt innenfor samfunnsvitenskap også skal ha etisk godkjenning. Slik er det ikke i Norge i dag. – Men vi vil følge utviklingen nøye for å se hvilke erfaringer de gjør der.

Forskningsministeren har gjennom egen deltakelse fulgt forskningsetikken; som leder av et forskningsråd og som medlem av forskningsetisk komité.
– Mange av diskusjonene er de samme i dag som før, men mer en noen gang er det viktig å få diskusjonene ut på den offentlige arena. På dette området har komitésystemet en stor utfordring: Få etikk-diskusjonene ut av de lukkede rom, det er mitt jubileumsønske. Og forresten, gratulerer så mye med jubileumsåret, avslutter hun med et smil og løper videre til neste møte.