FORFATTER: Per Haave
FORLAG: Unipub
ANTALL SIDER: 550
ISBN: 978-82-7477-378-3

Utviklingen i norsk psykiatri kan illustreres slik: Sanderud sykehus i Hedmark hadde like mange døgnplasser da det åpnet i 1908 som 100 år senere. I 2008 hadde imidlertid antall leger steget fra 1 til 39, sykepleiere fra 6 til 209 og antall ansatte fra 24 til mer enn 500!
Bak disse tallene skjuler det seg store endringer i pasientgrupper og behandlingsregimer. Fra å være et ”sindssygeasyl” for langtidspasienter, fikk Sanderud etter hvert medisinske ambisjoner og en sosial ambisjon om føre pasientene tilbake til et bedre liv utenfor sykehuset.   

Historikeren Per Haaves bok Ambisjon og handling er ambisiøs. Den gir en fyldig analyse av Sanderuds historie, fra bakgrunnen i dollhus på 1800-tallet til dagens spesialiserte sykehus med stor pasientsirkulasjon.
Haave forsøker å integrere Sanderuds historie i norsk psykiatrihistorie: Sykehusets historie kan ikke forstås isolert. Samtidig kan et nærblikk på ett sykehus gi oss innsikt i allmenne trekk ved psykiatriens historie.
Per Haave lykkes med sitt doble grep med et vell av nye kilder fra lokalt og nasjonalt nivå, samtidig som han er godt orientert i den internasjonale litteraturen. Her skal vi imidlertid konsentrere oss om forskningsetikken og utprøvingen av nye terapier på Sanderud.

Fra sovekur til sjokkterapi

Mellomkrigstiden var en brytningstid for psykiatrien. Behandlingspessimisme ble avløst av en ny aktivisme. I løpet av en 20-årsperiode ble stadige nye terapier utprøvd , blant annet langbad, sovekur, defokalisering, malariabehandling, insulinsjokk, krampeterapi og lobotomi.
Resultatene var mildt sagt ikke gode: Få ble bedre og mange pasienter ble ødelagt av smerter, angst og invaliditet. Ved malariabehandling, som i enkelte tilfeller hadde vist seg effektiv mot syfilis, ble pasienten påført opp til 20 feberanfall eller lagt med høy feber i et par døgn. Men dette var risikabelt, danske psykiatere kunne for eksempel dokumentere at hele 41 av 856 behandlede pasienter døde som følge av behandlingen.

Defokalisering handlet om å ta infeksjoner som kunne utløse sinnssykdom, ved roten, for eksempel ved å fjerne tenner. Ved Sanderud fant reservelege Melsom ut at bare to av 180 pasienter hadde blitt bedre, den ene med 11 færre tenner enn ved innleggelse.
Mest graverende er kanskje effektene av sovekuren, som gikk ut på å holde de innlagte sovende i inntil tre uker i strekk. Tanken var at pasienten skulle falle til ro og havne i en tilstand av hjelpeløshet, og dermed bli mottagelig for psykoterapi. Også her var komplikasjonene mange: Brekninger, kraftig feber, lammelse av svelg og blære og mange tilfeller av dødsfall som følge av lungebetennelse.

Historien gjentok seg med insulinsjokk, krampeterapi og lobotomi: Først optimisme, så utprøving med store lidelser og få utskrivninger før terapien ble forlatt. Hvordan kunne legene gang på gang la seg begeistre til å prøve ut dårlige metoder på sine pasienter?
Haave gir flere mulige forklaringer. Legene hadde ambisjoner om å gjøre psykiatrien til en naturvitenskapelig disiplin med sin egen teknologi. Malariaterapien var slik sett ”et første vårbud” for psykiatrien fordi den opererte med en påviselig biologisk årsak og brakte laboratorier til asylene. Defokalisering og lobotomering ga forhåpninger om kirurgiske løsninger og prestisje. 
Jaget etter stadig nye inngrep reflekterte en underliggende desperasjon: Asylene ble sett på som oppbevaringsanstalter og endestasjoner med overfylte avdelinger og ufaglærte vikarer. Samtidig ble planene om utbygging av Sanderud stadig utsatt. Legene var overlatt til å bøte på symptomer de ikke kjente årsakene til.
Klasse er også viktig. Mange av pasientene kom fra fattige husmannsfamilier og småbrukere uten midler til privat forpleining. Dette passet med skyggesiden av det biologiske verdensbildet – at enkelte ble ansett som mindreverdige.

Paradokser og psykofarmaka

Forskningsorienteringen var ikke entydig negativ. Laboratoriet på Sanderud ble opprettet for å bedre kunnskap om diagnostisering og målrette behandlingen. Direktøren hadde klare ambisjoner om mindre bruk av ”narcotica””, mekanisk tvang og isolasjon.
Haave viser også til en begynnende vilje til å innhente samtykke fra de pårørende ved risikofylte inngrep allerede på 30-tallet, selv om enkelte leger ikke fant noen grunn til å ”spørre en legmand om tillatelse””eller vekke ”uberettiget” mistanke om at behandlingen var farlig.
Paradokset var at ny teknologi, som sjokkbehandling og lobotomi, bidro til å videreføre tvang og disiplinering. Samtykket var heller ikke basert på pasientens autonomi, men handlet om ansvarsdeling og hindre kritikk fra de pårørende etterpå.

Psykofarmaka, som klorpromazin, bidro til å endre hverdagen på Sanderud på 60-tallet. De nye medikamentene gjorde det mulig og kostnadseffektivt å behandle langt flere og reduserte behovet for mekanisk tvang. De utløste dessuten en optimisme og vilje til også å satse på psyko- og miljøterapeutiske tilnærminger.  Psykiaternes dager som av- og allmektige ledere av store anstalter var over, men psykiatrien lever fortsatt i spenningen mellom biologi, psykologi og sosiale tilnærminger.