Forurensing av mat og drikkevann, spredning av miltbrannbakterier, kolera og dysenteri, obduksjon og partering av levende pasienter, kulde, trykk og eksplosjoners effekt på kroppen.

Overklassebarn

Ishii Shiro ble født i 1892 inn i en velstående familie som eide store landområder i Japan. Der krevde familien full underkastelse av bøndene i området som føydalherrer. Shiro ble derfor tidlig vant til å se ned på dem som han oppfattet som var av lavere rang enn ham selv. Etter medisinerstudiet gikk han inn i forsvaret som militærlege. Han ble kjent som en kvinnebedårer og levemann og var svært flink med å skaffe seg et innflytelsesrikt nettverk.

Som doktorgradsstudent, begynte han å interessere seg for hvordan medisin kunne bidra til forsvaret av keiserriket. Han fattet interesse for biologisk krigføring. Og han fikk i stand en forskningsavtale med det japanske forsvaret: Ishii skulle reise rundt og undersøke andre lands arbeid innen biologisk krigføring og vaksine, alt finansiert av krigsministeriet. På reisene i perioden 1928-30 skal han også ha besøkt Norge. Tilbake i Japan ble han utnevnt til professor i immunologi ved Tokyos Høyskole for Militærmedisin. Han fikk også majors rang. I 1932 dro Ishii til det nylig okkuperte Mandsjuria.

Området Mandsjuria i det nordøstlige hjørnet av Kina har vært av strategisk interesse både for Kina, Russland og Japan. I 1931 invaderte Japan området og innlemmet det som en del av keiserriket under navnet Manchukuo. Japanerne trodde at Sovjet allerede hadde utviklet biologiske våpen og ga Ishii nærmest "carte blanche" i å starte sine egne eksperimenter.

Dødsfabrikker

Ishii fikk bygget laboratorier, først i liten skala, hvor han startet eksperimenter med mennesker. Han var spesielt opptatt av miltbrann, pest og snive (meget alvorlig sykdom som angriper hester, hunder og andre pattedyr. Sykdommen kan overføres til mennesker, skyldes en bakterie og er vanskelig å behandle). Svært aktuelle sykdommer for bioterrorisme den dag i dag.

Utenfor byen Harbin fikk han etter hvert bygget et enormt kompleks for biologisk og kjemisk forskning på mennesker. Det ble utført forsøk på fanger, hovedsakelig kinesere, men også koreanere og russere. Krigsfanger, kvinner og barn ble også drept i forsøkene.

”Byrå for anti-epidemisk vannforsyning og vannrensing ” var det offisielle navnet på torturleirene. Dette dekkenavnet var ikke tatt helt ut av det blå, da Ishii noen år tidligere hadde oppfunnet et filter for vannrensing som var svært nyttig for det japanske forsvaret. Oppfinnelsen hadde gjort ham viden kjent.

Flere landsbyer ble ekspropriert og mange hundre familier ble tvunget på flukt for at det enorme ”Byrået for vannrensing” skulle få plass til alle bygningene. Selv en egen jernbane ble bygget fra Harbin til leieren i Ping Fan. Området var på over seks kvadratkilometer og besto av over 150 bygninger. Over en tredjedel av de mange tusen kineserne som ble tvunget til å bygge leieren, døde på grunn av behandlingen de fikk som slavearbeidere. Da anlegget var ferdig, arbeidet på det meste over 3000 mennesker der både sivile og militære, hvor om lag 300-500 var leger og vitenskapsfolk som alternerte fra moderlandet. Alle ledet av Shiro Ishii i spesialenhet 731.

Et helvete på jord

Lokalbefolkningen, som ble fordrevet, ble forklart at det skulle bygges et stort sagbruk på området. Og på grunn av denne forklaringen, ble menneskene, som ble pint i hjel, omtalt som tømmerstokker. Til de ulike eksperimentene ble et visst antall ”tømmerstokker” rekvirert. Disse ble slept fra brakkene til de ulike laboratoriene. Her fikk de injisert ulike bakterier i blodet, ble tvunget til å spise mat eller drikke som inneholdt svært farlige bakteriene. Sykdommene fikk gå sin gang, med store smerter, men ingen lindring, bare vitenskapelige undersøkelser og nitidig protokollføring.

Men eksperimentene stoppet ikke med dette. Fanger kunne bli hengt opp ned for å finne ut hvor lang tid det tok å bli kvalt. De kunne få hesteurin sprøytet inn i nyrene, dyreblod eller luft i årene.

Frostskader ble også grundig studert. Nakne menn og kvinner ble bundet fast i fryserom. Eller ”tømmerstokkene” kunne bli beordret ut i 20 kuldegrader for å dyppe hendene i vann og holde dem opp i luften i timevis, for så å måtte dyppe dem i varmt vann. De ble også tvunget til å utvikle koldbrann slik at kroppsdeler råtnet. I andre forsøk ble forsøkspersonene bundet til påler i et øde område langt fra leiren. Her ble det utforsket ulike typer bomber med biologiske våpen som ble sluppet over de fastbundne fangene.

Det ble eksperimentert med hvor stort trykk mennesker kunne tåle. Et eget trykkammer ble utviklet. De enorme smertene og krampene som fangene opplevde i det stigende trykket, tok livet av dem. Dette ble filmet gjennom et vindu. Når forsøkspersonene var døde, eller i så dårlig forfatning at de var ubrukelige, ble de obdusert og partert og organene studert. Noen ganger mens det fremdeles var liv i dem. Nærmere 10 000 mennesker antar man ble drept i forsøkene til ”Byrået for vannrensing”. Dyr ble også brukt og drept i store mengder.

Storskala forsøk

Direkte utprøving på mennesker eskalerte. Mens man først mest hadde konsentrert seg om utprøving i laboratorium gikk Ishii og hans stab over til dirkete å teste ut biologiske stridsmidler på den kinesiske sivilbefolkningen. Flere enheter ble underlagt 731 og Shiros kommando og nye avdelinger innen utprøving av biologiske våpen ble opprettet i Mandsjuria.

Sivile både i det okkuperte Mandsjuria og i selve Kina ble offer for utforsk-ningen. Mer enn 1000 vannbrønner ble forgiftet med thyfoid-bakterier i Harbin-området. I byen Changchun sørget de for koleara-utbrudd. Befolkningen fikk da tilbud om vaksine, som var bare juks. De fikk kolerainfisert drikke-vann å slukke tørsten med.

Andre steder ble det delt ut sjokolade med miltbrannbakterier til barn, sluppet bomber som inneholdt fluer med pestsmitte, skutt bakteriefylte granater mot sovjetiske styrker. De friga fanger og sendte dem hjem med tyfussmittete melboller slik at smitten skulle bre seg til familiene. Listen er lang. Hvor mange som døde av disse forsøkene er uvisst, men det er snakk om flere hundre tusen.

Fikk ledende stillinger

Ingen andre land hadde noensinne utført forskning på biologiske og kjemiske stridsmidler og prøvd dem ut på mennesker i slik skala som Japan gjorde før og under 2. verdenskrig. Selv ikke nazistene kunne måle seg med omfanget innen akkurat dette. De tyske legene som deltok i eksperimentene i de tyske konsentrasjonsleirene, ble stilt ansvarlig i rettssakene i Nürnberg. Men de japanske forskerne ble ikke rettsforfulgt på samme måte. Flere av dem fikk tvert imot ledende stillinger ved japanske universiteter.

Seierherrene i krigen var ikke heller spesielt opptatt av forbrytelsene som hadde funnet sted i Kina både mot krigsfanger, sivile og andre fanger. De allierte var mer opptatt av å få tilgang til de resultatene forskningen hadde kommet opp med. Spesielt amerikanerne, men også sovjeterne, ønsket å komme i kontakt med de japanske forsk-erne som hadde arbeidet i dødsfabrikkene, for å få et forsprang innen biologisk krigføring.

Moralsk refleksjon rundt bruk av resultater fra forskning gjennomført på et slikt vis, syntes fraværende. Over 5000 japanerne ble stilt for retten for krigsforbrytelser. Ingen av disse var av dem som hadde ledet arbeidet med biologiske stridsmidler.

KILDER:
Harris. S. Japanese Biological Warfare Research on Humans: A Case Study of Microbiology and Ethics, Annals of the New York Academy of Sciences, Volume 666 (1992)
Harris, S. Factories of Death. Routledge. 1994
Meland. A. Forgiftede mennesker. dagbladet.no, 25.04.2005