Nerina Weiss er sosialantropolog og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun har gjort noen etiske refleksjoner gjennom sitt arbeid med avhandlingen. For – som sosialantroplogisk forsker i konfliktområder, har hun valgt å være åpen om de dilemma som ikke er ukjente, men som få snakker om.

Med eller uten tillatelse?

Historien begynte for flere år siden. Weiss er fra Østerrike og var student i Wien. Der tok hun sin mastergrad. Hun var spesielt interessert i å studere bakgrunnen for utøvelse av vold ved grenseoverganger i konfliktområder. Ideen om et doktorgradsarbeid fra grensen mot Iran i Øst-Tyrkia hadde vokst fram gjennom flere år.

Jeg snakket med universitetet i Wien om arbeidet. De anbefalte meg å ikke søke om forskningstillatelse fra den tyrkiske stat. ”Skal du inn, må du skaffe deg tillatelse av de lokale myndighetene, der du skal bo – om det nå er borgermesteren eller landsbysjefen”, rådet universitetet. Det er viktigere å ha tillatelse og tillit fra den lokale befolkningen, fikk jeg beskjed om.

Det den unge kvinnen da gjorde, var å gjøre seg kjent med kurderne i Wien. Miljøet med kurdiske aktivister var stort. Gjennom dem fikk hun kontakt med borgermesterinnen i området. - Kurderne i Wien fikk ordnet det slik at jeg møtte henne da hun var på reise i Italia, forteller Weiss. - Jeg la fram for henne prosjektet mitt. Hun sa: ”Du kan være min gjest så lenge du holder en lav profil.”

Tre makter

- Det er slik, forklarer Weiss, - at tre makter styrer i den delen av landet. Det er en maktkonflikt mellom borgermesterinnen, som er valgt av folket og er pro-kurdisk og kaymakam (landråd) og militæret som representerer en anti kurdisk politikk. For meg ble det viktig å være åpen mot de som jeg bodde og jobbet hos. Borgermesterinnen, som hadde folkets tillit, sørget for at jeg fikk innpass i samfunnet. Hun kunne veilede meg i hvordan jeg skulle opptre ovenfor de to andre maktene på en korrekt måte, uten å sette meg selv eller informant-ene i fare.
 

Flere forskere i Øst-Tyrkia har blitt utvist gjennom årene, og det er ikke uvanlig at det hemmelige politiet følger etter forskere og gjennomsøker rommene deres etter intervjustoff eller lignende. Min hovedinteresse var å gjøre et sikkert feltarbeid, uten å sette verken informantene eller meg i fare. Dette virket lettest ved å være ’inkognito’, uten å søke offisielt om forskningstillatelse, forklarer den unge forskeren.

Til Norge og UiO

På det tidspunktet var ikke Nerina Weiss lenger student i Wien, men stipendiat ved Sosialantropologsik Institutt, UiO. Hun hadde forflyttet seg til Norge etter å ha blitt kjent med landet etter mange somre hos norsk mormor.

Men UiO var ikke glade for hennes planer om å reise til Tyrkia uten forskningstillatelse. – Du må søke om forskningstillatelse, sa de. Universitetet mente at jeg ellers satte på spill universitetet sitt rykte; samtidig som jeg krenket nasjonalstaten.
For UiO var det å være en etisk forsker likestilt med å akte nasjonalstatens suverenitet – dvs. å søke om forskningstillatelse. UiO var redd for at hvis jeg kom i konflikt med Tyrkia, så kunne dette ha diplomatiske følger for Norge og dermed også for UiO. Det som imidlertid ikke ble snakket om, var min egen sikkerhet og det etiske ansvaret overfor de menneskene jeg faktisk skulle bo og jobbe blant.

- Ser du noe etisk betenkelig i dette?
- Ja, det gjør jeg. Her er det flere etiske hensyn å ta. For det første er det hensynet til informantene. Både de og familiene deres blir satt i fare hvis politiet hadde begynt å følge etter meg. Jeg ville kanskje ha blitt utvist. Disse hensyn står da i kontrast med mine forpliktelser overfor UiO og universitetets forståelse av forskeretikk; som krever respekt for nasjonalstaten.

Men, hvor langt skal vi gå i forhold til våre forpliktelser  overfor en diktatorisk stat som bryter med menneskerettigheter hvis det setter liv i fare?, undrer Weiss.
- Det ble slik at jeg måtte søke om forskningstillatelse. Jeg måtte altså finne en vei for å tilfredsstille UiO uten å samtidig rette alt for stor oppmerksomhet på min interesse i grensevold. I søknaden til den tyrkiske ambassaden fokuserte jeg derfor på ”kvinner og helse” – et tema som jeg trodde var mindre politisk betent en grensevold, og som passet bra all den tid borgermesterinnen hadde ansvar for et privat sykehus gitt av en italiensk organisasjon.

Løgn eller sannhet?

- Betyr det at du løy for å komme inn?
- Det betyr at jeg ikke fortalte hele sannheten, smiler Weiss.
- I søknaden skrev jeg ingenting om vold, for da ville den garantert ha blitt avvist. Nå er det slik at fagets egenart er holistisk, og ofte finner man utav hva man skal studere etter hvert som man arbeider og bor i et samfunn. Dermed kunne jeg forsvare at jeg ikke hadde fokusert på vold i søknaden om forskningstillatelse, men allikevel forsket på det. Samtidig ble det også slik, at jeg gjennom hele feltarbeidet jobbet for borgermesterinnen og hennes kvinneorganisasjon. Dermed ble jeg faktisk også interessert i å forske på familier og kvinnehelse. Så egentlig ble det slik at jeg ikke løy allikevel.

Det tok flere måneder før jeg fikk tillatelsen av ambassaden, og i mellomtiden hadde jeg vært en tur i Tyrkia på turistvisum. Oppholdstillatelse søkte jeg om i Tyrkia, men det fikk jeg først en uke før prosjektet var ferdig, og jeg skulle reise hjem.

- I ettertid ser jeg at det var viktig at jeg hadde papirene noenlunde i orden – det var mange situasjoner der det var kontroll av identifikasjonspapirer hvor en forskningstillatelse gitt av den tyrkiske ambassaden ga meg legitimitet for å oppholde meg i grenseområdet og også å snakke med politiet og embetsmenn.

Kunnskap må ut

- Men hvorfor akkurat velge en så vanskelig oppgave – som både kan setter ditt liv i fare og du må gå på tvers av flere etiske prinsipper?
- Jeg har interessert meg for vold i mange år, spesielt den som foregår på grenseoverganger. Derfor har jeg blant annet også forsket på Kypros og sett på grense og konflikten der. Det som ble et paradoks, var at når jeg endelig kom meg til Øst-Tyrkia, så ble grensen der stengt. Dermed endret prosjektet seg noe fra ”grensevold” til et mer generelt interesse i konflikten mellom tyrkiske staten og den kurdiske geriljaen.

Jeg ble interessert i å se på, hvordan befolkningen – som i den regionen består av 99 % kurdere, levde med en voldelig hverdag. Det viste seg at det ikke bare er staten som utøver vold mot kurdere, men at også den kurdiske geriljaen utøver sterk press og vold mot sivilbefolkningen, i tillegg til familieintern vold kurdere seg imellom.

Det aller viktigste argumentet for å få tak i denne kunnskapen, er at det er viktig for verdenssamfunnet å vite hva som virkelig skjer. Journalister skummer bare på overflaten i sine reportasjer og gir ofte et ensidig bilde. Ved å gjøre antropologisk feltarbeid, dvs. å være i landet over lang tid, bo der og snakke med folk, er det mulig å komme innenfor. Jeg brukte kvinnenettverket og gjennom dem fikk jeg også kontakt med mennene.

Konfliktforskning og etikk

Weiss forteller at disse dilemmaene omkring forskning i konfliktområder opptar sosialantropologiske forskere. Hun er med i et nettverk som har disse spørsmålene oppe på dagsorden titt og ofte.

I min situasjon var det tre viktige parter i tillegg til meg selv. Det var informantene, staten jeg var i og universitetet, UiO. Det går ikke i hop hvis alle tre skulle blitt tatt hensyn til, mener Weiss. – Vi står overfor motstridende etiske forpliktelser.

For meg er det allikevel mer etisk å gjøre slik forskning enn å la være, sier hun bestemt. -Ved å si at vi som forskere også har et ansvar og interesse av å forske på temaer som på en eller annen måte er ubehagelig for den staten vi forsker i, betyr det ikke at vi ikke kan stole på vårt eget skjønn. Jeg tror derfor ikke at løsningen på problemet ligger i en generell strikt ”"følg regelverket"” og ved alltid å kreve en offisiell forskningstillatelse.

Men hva gjør vi så?

- Viktigere enn å finne et svar som gjelder for alle, er det etter mitt syn viktig å bevisstgjøre seg de forskjellige etiske rammeverkene og avgjøre hver enkelt sak etter beste skjønn og samvittighet. Slik kan vi reflektere over eget arbeid, men også bedre forholde oss til studenter som ønsker å utføre feltarbeid i ”vanskelige områder”, mener Weiss.

Nerina Weiss har oppklart sitt forhold til UiO (se kommentar fra UiO nedenfor) og arbeider nå hardt for levering av doktorgraden i mars 2010.

 

KOMMENTAR  fra UIO

Fra professor Signe Lise Howell, fra Sosialantroplogisk institutt og fra SV- fakultetet.

Det finnes visse kjøreregler for forskning, nasjonalt og internasjonalt, som vi må forholde oss til, og forskningstillatelse er en av dem. Disse kjørereglene er ikke alene tilstrekkelig for å ivareta etiske hensyn. Vi må derfor alltid utvise etisk skjønn i tillegg til, og uavhengig av, gjeldende regelverk. I de fleste tilfelle er det uproblematisk. Men fra tid til annen kan det oppstå en konflikt mellom det vi anser som etisk forsvarlig eller ønskelig, og de formelle regelverk. Det kan for eksempel være situasjoner der det er viktig å belyse levekårene i en del av verden der de politiske forhold vanskeliggjør feltarbeid om sensitive tema. Dette kan i visse tilfelle medføre vanskeligheter med å få innvilget forskningstillatelse, som i eksemplet med Nerina Weiss.

Det overordnede hensynet i slike situasjoner, er hensynet til sikkerhet, både for forskeren og for involverte informanter. Det kan riktignok finnes gråsoner der forskeren i samarbeid med instituttledelsen må utvise skjønn. Slike situasjoner er imidlertid svært krevende og potensielt risikofylte, og bør forbeholdes forskere med solid erfaring fra den aktuelle regionen. Generelt er slik gråsoneforskning noe vi ikke ønsker å utsette våre stipendiater for. Som arbeidsgiver og som en ledende forskningsinstitusjon, er det derfor Universitetets plikt å sikre at de nasjonale og internasjonale regelverk blir fulgt, selv om dette noen ganger kan komme i strid med forskningsinteressene til våre stipendiater.