- Verdensbefolkningen vil øke slik at vi nærmer oss 9-10 milliarder mennesker som må ernæres rundt året 2050.
- Vår nåværende matproduksjon må ta skylden for minst 17% av klimagasser (ifølge FAO)
- Naturressursene (for eksempel fisk) og arealet for matproduksjon (dyrkbart land) er begrenset og nærmer seg allerede nå en maksimal terskelverdi.
- Kostholdet i de rike deler av verden må ta en del av skylden for økende helseproblemer, slik at vi bør tilstrebe en bedre balanse og sammensetning i kostholdet.
- Det globale markedet av mat byr allerede nå på store utfordringer: Når en sjettedel av verdensbefolkningen sulter, når prisene for grunnleggende næringsmidler (ris) plutselig kan overstige befolkningens kjøpekraft, og når forbrukere i de rike landene ikke har tiltro til økende industrialisering i matvareproduksjonen.

Med andre ord: Forandring er nødvendig, men hva slags forandring bør vi satse på? Det svaret man så hører er: Bærekraftig matproduksjon.

Bærekraftighet er opplagt et fornuftig mål, tatt i betraktning dens tradisjonelle definisjon: «En utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov». Problemet er at det er forholdsvis lett å si hva som ikke er bærekraftig (dagens matproduksjon), men atskillig vanskeligere å si hva som er bærekraftig på sikt.

Ingen har noen klare, overbevisende svar på hvordan vi konkret kan møte alle disse globale utfordringene. Det gjelder etter min mening også for folkelige bevegelser slik som de som forfekter økologisk mat, eller de som prinsipielt er mot moderne bioteknologi i matsektoren.

Det reiser også spørsmål om vi i Norge er på rett vei med vår satsing på akvakultur av høyverdige fiskeprodukter, eller vårt landbruk som er allerede i høy grad industrialisert. Vi trenger opplagt mer forskning, men som forskningsetikere vil vi legge til at vi også trenger forskning som møter disse utfordringene med åpent sinn og uten forutinntatte sektorinteresser; forskere som respekterer kunnskap fra ulike felt, og som samtidig anerkjenner at all kunnskap medfører store usikkerheter.

Til tross for pene ord her og der, og til tross for pengebruk på satsinger som høres fornuftig ut, er vi fortsatt langt fra den konstruktive, kritiske holdningen og det etiske ansvaret slik forskning for framtiden forutsetter.