BOKEN er en oppfølgning av et debatt-møte ved Århus universitet i Danmark hvor tre forskere fra forskjellige fag var invitert til å komme med innspil om vitenskapelig uredelighet.

 
Redaktørene påpeker i innledningen at vitenskap-elig uredelighet ikke bare vedrører forskning, men også undervisning. Undervisningen ved universitetene er kjennetegnet ved å være forskningsbasert. Derfor bør man forvente at denne undervisningen overholder de samme krav til redelighet som stilles til forskning i alminnelighet. Relatert til nylige saker om omfattende plagiering i forbindelse med eksamen eller prøver ved større norske universiteter, vil det innebære at innenfor samme fagområde og samme universitet bør finnes en felles uredelighetsmålestokk for undervisning og for forskning.


Anders Smith (fysiker) har en gjennomgang av fenomenet plagiering i boken, og hvordan man gjenkjenner det. Alt i alt en grundig og god fremstilling som bl.a. inneholder omtale av plagiering via Internett og av Karsten Alnæs saken i Norge; om plagiering kontra god skikk i historiske fremstillinger.


David Favrholdt (filosof) er sterkt kritisk til at man i Danmark har en institusjon ”Udvalgene vedrørende Videnskabelig Uredelighed” (UVVU), som er knyttet opp til et departement samtidig som den skal behandle vitenskapelig uredelighet. Favrholdt mener til nøds UVVU kan aksepteres innen for medisin (saker om feildiagnoser osv.), men innenfor andre vitenskaper gir det ikke mening.

Her bør man alene satse på kontroll via fagfeller (peer review), og kontroll i de institusjoner hvor forskerne er ansatt. Hermed synes Favrholdt delvis å være på linje med ordningen i Norge, hvor hovedansvaret for behandling av mistanke om uredelighet er et lokalt ansvar, men med et nasjonalt organ (Granskingsutvalget) som kan trå til hvis ikke det lokale apparat kan eller bør behandle saken (bl.a. som følge av habilitetsproblemer).


Som belegg for sin påstand gjennomgår Favrholdt noen konkrete saker som UVVU har behandlet; etter Favrholdts mening med dårlig utfall. Den mest kjente er saken om Bjørn Lomborgs verk ”The skeptical Enviromentalist”.
Favrholdt opfatter UVVU mer som en standrett enn en domstol. Et synspunkt som neppe deles av den siste forfatter juristen E.M. Basse, som i sitt kapitel nettopp framhever de mange likheter mellom en egentlig domstol og de rammer UVVU fungerer under.


Basse spør om det er hensiktsmessig at UVVU’s avgjørelser grunnet rettlige hensyn hos offentligheten, framstår som blåstempling av forskningen på tross av at premissene for avgjørelsene uttrykkelig inneholder en kritikk av forskningen. Formålet med UVVU er å fremme tilliten til den offentlige forskning, men fungerer i følge Basse snarere som ”rettslig” beskytter av de forskere som angripes for å være uredelige.

Paradoksalt nok ser man i mange land med misunnelige blikk på USA og de skandinaviske land når det gjelder tradisjon og regler for å håndtere vitenskapelig uredelighet. Likevel bør det foregå en stadig debatt om hvordan vi best bekjemper fusk. Her er boken et godt bidrag.

Omdiskuterte synspunkter gjør allikevel at man savner innlegg fra personer med andre holdninger. Denne mangel gjør at boken ikke kan stå alene. Dette til tross og selv om boken delvis vedrører en dansk kontekst, er den absolutt lesverdig.


Sammen med andre fremstillinger om vitenskapelig uredelighet, kan boken anbefales for personer med interesse for kryssfeltet mellom forskningsetikk og juss. Men boken er kanskje mest nyttig som innspill til den viktige opplæring av studenter og yngre forskere innenfor alle fagområder.