I sin forskerhverdag ser May-Len Skilbrei mye kriminalitet. Hun er på «Strøket» så ofte hun kan, besøker strippeklubber i Russland eller ser på nakne damer på Internett. – Mye av det jeg kommer over er interessant for politiet. Men jeg er helt avhengig av tillit fra mine informanter for å kunne forske i dette feltet.

Fafo-forskeren har i mange år forsket på organiseringen av prostitusjon. Narkosalg, hallikvirksomhet og menneskehandel er forhold hun kommer over nærmest daglig når hun er i felten.
Hun arbeider med ekstremt sårbare menneskegrupper og er svært avhengig av tilliten deres. Likevel er hun svært nøye med å si til informantene sine at hun ikke har absolutt taushetsplikt.
– Jeg har lagd meg noen få unntak. Ett av dem er barneprostitusjon. Får jeg opplysninger om det, må jeg gå til politiet. Da blir det heller ikke mulig for meg å gjennomføre studien. Når jeg jobber med oppdragsforskning, er det viktig at jeg har dette kontraktfestet i forhold til oppdragsgiver.

Politiet presser

Politiet har ved flere tilfeller vært svært interessert i opplysninger Skilbrei kommer over i forskningen sin. Av og til har hun følt at de har forsøkt å presse henne for informasjon.

– Jeg har vært i møter med politiet hvor de for eksempel har bedt meg om å gå gjennom avisannonser med tilbud om massasje og peke ut steder det selges sex. Da har jeg nektet.
– Jeg har også blitt innkalt som vitne i halliksaker, hvor politiet har nevnt vitneplikten for meg. Da har jeg forklart at jeg ikke kunne se at jeg ville tilføre saken noe som rettferdiggjorde de konsekvensene det ville ha for forskningen min, hvis jeg vitnet i saken. Det er små miljøer jeg jobber i. Hvis det blir kjent at jeg melder fra til politiet om ting jeg blir fortalt i intervjuer, blir det vanskelig å få folk til å stille opp som informanter.
Politiet har så langt vist forståelse og godtatt Skilbreis begrunnelse.

– De vet at de har nytte av at jeg driver forskning på dette feltet. De bruker meg aktivt, både internt i politiet og som foreleser ved Politihøyskolen. Politiet vet selv at de trenger mer av den generelle kunnskapen vi forskere kan tilføre dem om prostitusjon, og de forstår at det heller må gå på bekostning av informasjon de kunne ha fått i konkrete saker.

Når vi spør Skilbrei om hvor alvorlig et forhold må være, før hun er villig til å røpe informanter, svarer hun:
– Svært alvorlig. De handlingene jeg kommer over varierer ganske mye i alvorlighetsgrad. Hallikvirksomhet er tilrettelegging av prostitusjon. Det forutsetter ikke noen form for utnytting og er ikke nødvendigvis en situasjon der den som selger sex, er i fare. Når det gjelder menneskehandel, så holder jeg meg som forsker unna situasjoner hvor det er en stor grad av tvang. Også fordi det kan sette meg selv og andre i fare.

Opplysningsplikten er viktig

Selv om Skilbrei ikke alltid er like samarbeidsvillig i forhold til politiet, mener hun det er viktig å ha en lov om opplysningsplikt:
 – Den er viktig fordi den skaper bevissthet om at vi som forskere har en plikt til å si fra om straffbare forhold. Hvis jeg kom i en konkret situasjon hvor det var fare for noens liv eller helbred, kan jeg ikke fronte taushetsplikten. Da må jeg naturligvis gjøre noe for å hjelpe vedkommende.
I straffelovens paragraf 139 er det listet opp en del kriminelle handlinger som er unntatt fra taushetsplikten. Menneskehandel står ikke på den lista. Det står heller ikke noe om kjøpt av sex fra mindreårige.
– Betyr det at hvis man er vitne til at noen kjøper sex av et barn, skal man som forsker kunne overse det? Det kan tenkes at loven bør revideres.

Mellompersoner en utfordring

De største dilemmaene Skilbrei er oppe i med hensyn til taushetsplikt, er når hun samarbeider med såkalte «mellompersoner», de som skaffer henne informanter.
– Vi forskere blir mer og mer avhengige av mellompersoner for å kunne forske på sårbare grupper. For mitt vedkommende er det oftest snakk om ansatte i tiltak eller ved institusjoner. De har alle taushetsplikt, men jeg har sett brudd på den.

– Etter min oppfatning spres informasjonen til for mange, blant annet fordi disse yrkesgruppene fører logg hver dag. Slik kan informasjon om hvem jeg har snakket med, lett sive ut til flere. Dette kan være en utfordring, i og med at de kvinnene jeg snakker med ofte forteller meg ting som sosialarbeidere eller politi ikke skal vite. For eksempel at de lever i Norge på falske papirer. I slike sammenhenger kan det bli en stor jobb for meg å sørge for anonymisering av vedkommende.

Skilbrei peker på nok en ufordring i sammenheng med mellompersonene hun møter: – Sosialarbeidere skal jo per definisjon være opptatt av etikk. Tar jeg etikk opp som tema, kan mange av dem lett oppleve meg som en «bedreviter». I praksis blir det derfor til at jeg ikke gjør noen skriftlige avtaler med mellompersoner om regler for taushetsplikt.