Skjelettutvalget tok derfor turen til Karasjok for å bli kjent med arbeidet Sametinget gjør på området, og samtidig få et innblikk i hvordan de arbeider med saker som berører forskning.
Omgivelsene som møter oss kan ikke være bedre. Det er tidlig vår, sola skinner og praktbygget hvor Sametinget befinner seg, er en opplevelse i seg selv. Bygget speiler kulturen og historien.

Historisk

Det ligger en sår og smertefull historie bak den avgjørelsen som kom for noen år siden, at samisk skjelettmateriale skal vernes av samefolket selv (se side 16). - Konflikten om hodeskallene berørte mange, forteller Audhild Schanche. Hun er avdelingsdirektør i Sametinget og har tidligere vært medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH).

– Det er ikke bare i Norge at debatten har gått om urfolk og rettigheter. Historien forteller oss at det i årenes løp er gjort mange overtramp mot grupper av urfolk rundt om i verden. Graver har blitt åpnet og levninger solgt. Mye av dette ble gjort uten tillatelse. Derfor endte mange menneskelige levninger langt fra der de egentlig var begravd, forklarer Schanche.

Bevisstheten hos urfolk begynte å våkne på 1970-tallet. En gruppe indianere krevde sine rettigheter i 1974 gjennom ”American Indians against Desecration” (AIAD). Andre urfolk fulgte i deres fotspor og begynte å kreve tilbakeføring. Derfor har flere gjenbegravninger funnet sted de senere årene.

I Venezuela var det i 1990 en verdenskongress for arkeologer. Der ble de første etiske retningslinjene formulert: ”WAC First Code of Ethics”. Så sent som i 2007 kom den internasjonale avtalen om urfolks rettigheter ”Declaration on the rights of indigenous peoples”, en internasjonal avtale som Norge har forpliktet seg til.
- Denne forhistorien er viktig å kjenne til i behandling av saker som har med samisk materiale å gjøre, mener Schanche.

 – Det er jeg helt enig i, sier Oddbjørn Sørmoen, leder av Skjelettutvalget. – Denne kunnskapen er nødvendig å ha med seg i diskusjon om etikken i forskningen. Vi har noen grenseoppganger mellom oss som er viktig å få klarlagt, fortsetter han. - I vårt mandat står det at vi skal beskjeftige oss med etisk vurdering av forskning på skjelettmateriale. Altså er det søknader om forskningsprosjekt som avgjøres av Sametingsrådet som samtidig kan berøre vårt arbeid. Dere tar avgjørelsen, men vi skal komme med våre etiske vurderingene og gi råd. Derimot skal vi ikke behandle saker som handler om tilbakeføring av skjelett eller gjenbegravning. Der går det et klart skille.

– Sametinget gjør også etiske vurderinger, men vi er ingen forskningsetisk komité. Derfor ser vi det ikke som vår oppgave å rettlede forskeren slik at prosjektet eventuelt blir bedre, forklarer Schanche. - For oss vil det være nyttig at søknadene først går til Skjelettutvalget for en etisk vurdering, som vi deretter tar med i vår behandling av saken.

– Vi sier enten ja eller nei til et prosjekt og begrunner avgjørelsen, istemmer Ingeborg Larsen, jurist i Sametinget. Hun forteller oss at siden 2001 har kun fire prosjekt vært behandlet i Sametingsrådet.

– Det er mange hensyn å ta når vi vurderer et prosjekt, forklarer hun. – I det samiske samfunnet finnes ikke en samisk stemme. Det kan være ulik religiøs forankring i forskjellige miljøer, ulik kultur. Forholdet til døden kan være ulik. Den virkeligheten tar vi med oss i våre vurderinger.

Et vellykket møte borger for et godt samarbeid, skal vi tro deltakerne når vi tar avskjed utenfor Sametinget. Erfaring og praksis vil vise om både ”utvalg” og ”ting” kan bruke hverandre på en konstruktiv måte – til beste for både forskning og den samiske folkegruppen.