Forskerne Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) starter denne sommeren et forskningsprosjekt som går opp nytt terreng i Norge. Prosjektet går ut på å kartlegge diskriminering på arbeidsmarkedet, dens art og omgang i Norge.


– I korthet går metoden ut på å sammenlikne behandlingen som to iscenesatte personer, en med minoritetsbakgrunn og en med majoritetsbakgrunn, møter når de søker jobb, forteller Rogstad.
Han har arbeidet med spørsmål rundt minoriteters situasjon på arbeidsmarkedet og i samfunnet generelt i mange år. Forskningen har vist at minoriteter generelt blir behandlet betydelig og vedvarende ulikt fra majoritetsbefolkningen.


– Problemet er at ingen metoder har vist seg effektive til å dokumentere omfanget av diskriminering. Vi vet blant annet ikke hva som er legitime argumenter , og hva som er illegitime argumenter i den begrunnelsen arbeidsgivere gir for å ikke ansette personer med minoritetsbakgrunn. Metoden vi ønsker å bruke nå (se side 25), har vært mye brukt internasjonalt. Den går rett på å prøve å undersøke praksis, hva som skjer i naturlige settinger. Dette er den metoden som kan gi oss mest mulig eksakt kunnskap om diskriminering i Norge.

Forsker og NESH har spilt ball

Prosjektet starter opp etter en lang dialog med NESH. I tillegg har forskerne gjort et pilotprosjekt som har redegjort for forskningsetiske dilemmaer. Dette har endt opp i en rapport hvor den skriftlige dialogen med NESH er dokumentert.


– Både Institutt for samfunnsforskning og Barne- og likestillingsdepartementet, som har ansvar for diskrimineringssaker, var klare på at prosjektet bare kunne starte opp hvis NESH hadde gitt klarsignal. Så selv om NESH bare er rådgivende organ, så har dere mye makt, sier Rogstad til sekretariatsleder Helene Ingierd.

 
– Ja, dette er jo et prosjekt som har store etiske implikasjoner, og det var naturlig at det ble vurdert hos oss. Men dette har ikke vært en enkel sak, innrømmer Ingierd.
– Det er stor enighet i komiteen om at dette er et viktig og samfunnsnyttig prosjekt. Men det er også enighet om at kravet om fritt og informert samtykke er et helt sentralt, forskningsetisk prinsipp. Vår hovedbekymring har vært at prosjektet kunne virke krenkende på den enkelte deltaker som blir ført bak lyset, noe som igjen kan igjen bringe forskningen i miskreditt.
NESH har likevel gått inn for at prosjektet skal gjennomføres. Hvorfor?
– Vi har valgt en avveiningsetikk som også avspeiler seg i retningslinjene til NESH, hvor det står at det kan gjøres unntak for samtykke under visse situasjoner. Det kan jo også være uetisk å ikke forske. Komiteen kom fram til at dette prosjektet har såpass stor samfunnmessig betydning ved at det kan avdekke kritikkverdige situasjoner og bidra til at praksis endres til det bedre, at det i dette tilfellet kan forsvares å gå bort fra kravet om informert samtykke.


 Rogstad mener at dialogen med NESH har vært både konstruktiv og lærerik.  –Jeg opplever at vi har spilt på lag. Alle har anerkjent at dette prosjektet er viktig, og vi har kastet ball fram og tilbake om hvordan vi kan få dette til på en best mulig måte. Spørsmålet for oss har aldri vært om prosjektet er etisk problematisk eller ikke. Det er problematisk. Men det er flere forhold som taler for bruk av metoden enn mot.

Alternative metoder?

Finnes det ikke andre metoder for å avdekke diskriminering?
– Det er gjort mye forskning på diskriminering. Men vi trenger ikke bare en dokumentasjon på omfanget av diskrimineringen. Det er også interessant for oss å få mer presis kunnskap om hva det er som leder fram til den ulikheten vi har. Det er jo tross alt ekstremt stor forskjell på om arbeidsgivere lar være å ansette folk med minoritetsbakgrunn fordi de er mørkhudede, eller om det er fordi de er usikre på hva en utdanning tatt i et annet land betyr.


Dette er også er en metode som kan «frikjenne» arbeidsgivere, minner Rogstad om.  – Vi vil også snakke med arbeidsgivere som ikke diskriminerer. Hva slags praksiser og erfaringer har de? Hva er avgjørende for hvordan de tenker?

Tenkte ulikt

Studien består av to deler. Den første delen er en test, som er utført i mange andre land. Den andre delen, som de norske forskerne har lagt til, består av utdypende kvalitative intervjuer i etterkant av testingen.
– Det var veldig interessant at det var denne siste delen NESH problematiserte. Vi tenkte at om vi bare søke om testingen, ville prosjektet blitt avvist. Ved å inkludere intervjuene, ville samfunnsnytten av prosjektet bli større, og det ville styrke søknaden vår, tenkte vi, innrømmer Rogstad. Men NESH tenkte helt motsatt.

 
– Vi mente at om dere avdekket at en arbeidsgiver hadde negative holdninger til innvandrere, kunne et intervju medføre en ytterligere krenkelse. NESH mente derfor at en henvendelse til informanten i det minste må ta utgangspunktet i at enhver videre deltakelse forutsetter et eksplisitt samtykke, sier Ingierd.


 – Vi synes denne løsningen var helt grei. Konfrontasjon er ikke vår linje. Vi er avhengig av tillit og ønsker å forstå hvordan arbeidsgiverne har tenkt. Etter at første del av prosjektet er gjort, kommer vi til å ta kontakt med arbeidsgiverne og fortelle at de har vært med på et prosjekt. Da må de må selv bestemme om de vil delta i et opp-følg-ings-intervju. Vi gir dem en mulighet for fortelle sin versjon. Jeg tror mange vil ha et ønske om det, sier Rogstad.

Mediemat

Ingierd er opptatt av at denne type forsk-ning er god mediemat, og at forskerne derfor må tenke nøye gjennom på forhånd hvordan de vil presentere resultatene fra undersøkelsen.


– Vi må gjøre dette på en veldig ryddig måte. Vi kommer aldri til å henge ut enkeltbedrifter. Vi kommer til å beskrive -omfanget av diskriminering innenfor sektorer. Poenget er ikke å peke nese, men å finne årsakene. Ved å gå inn på del to av prosjektet, dybdeintervjuene, tror jeg dessuten vi vil gjøre prosjektet mindre «tabloid». For det er åpenbart et prosjekt som har stor medieappell, det merket vi allerede da det ble skrevet om at vi skulle starte opp, sier Rogstad.


– Det er helt åpenbart at en del rea-gerer negativt på dette prosjektet, men det er også helt åpenbart at andre vil mene at denne forskningen er viktig. Jeg tror det er et større problem at folk opplever forsk-ningen som for fjern og lite relevant enn at den provoserer, tilføyer han.

Ikke skapt presedens

Har NESH nå åpnet for Günter Wallraff-metoder* i forskningen?
– Hvis det sprer om seg med denne type metoder i forskerverdenen, kan det være uheldig. Vi må behandle like saker likt i komiteen. Men det er ikke slik at man kan åpne for et prosjekt og så skaper det en presedens for alle andre prosjekter. Denne avveiningen vil jo slå ut forskjellig i forskjellige prosjekter. NESH hadde et annet forskningsprosjekt som fravek kravet om informert samtykke til vurdering for noen år siden (se boks). Dette ville vi ikke anbefale fordi vi mente samfunnsnytten ikke ble betraktet som stor nok, sier Ingierd.


 Ved å sende inn fiktive søknader kan dere framprovosere en kriminell handling. Hvis dere avdekker at enkelte arbeidsgivere opptrer som renspikkede rasister, kan dere forsk-ere overse det?
Forskere arbeider stadig vekk på temaer som ligger utenfor loven. Dette er ikke spesielt for denne studien. Vi har åpenbart en plikt som forsker, som alle andre samfunnsborgere, til å si fra hvis vi kommer over forhold som krenker enkeltpersoners liv og helse. Men det kan man tross alt ikke si at denne type diskriminering gjør. Jeg tror nok vil støte på noen tilfeller av rasisme. Men det store problemet er nok heller de mange velmenende og likegyldige der ute.

* Günter Wallraff er tysk journalist og forfatter. Han ble på 1970- og 80-tallet kjent for en rekke samfunnskritiske og avslørende dokumentar-romaner og reportasjer fra tysk arbeidsliv. For å få førstehåndskjennskap til arbeidsmiljøet i deler av tysk industri, blant annet blant fremmedarbeidere, tok han selv arbeid der, men brukte dekknavn og iførte seg forkledning. Denne metoden for undersøkende journalistikk har siden gitt opphav til blant annet verbet å wallraffe, det vil si «å arbeide journalistisk under falsk identitet». Arbeidsmåten har både fått tilhengere og blitt kritisert som uetisk.
Kilde: Wikipedia 

 

NESH SA NEI
TIL ”USYNLIG TEATER”

Statens institutt for rusforskning (SIRUS) henvendte seg i 2002 til NESH for å få en etisk vurdering av et prosjekt med «usynlig teater». Dette innebar at to og to skuespillere gikk sammen i par ut på byen i Trondheim. Den ene spilte «overstadig beruset» og bestilte øl, mens den andre spilte edru og dermed understreket den første personens «beruselse». Hensikten med studien var å evaluere tiltak for å redusere overskjenking og rusrelatert vold i Trondheim.
Komiteen som behandlet saken den gangen, hadde flere forskningsetiske bemerkninger. Det endte med en uttalelse hvor de ikke anbefalte prosjektet. I brevet refereres det blant annet til at det er et sentralt spørsmål om «det etisk sett er akseptabelt å gjennomføre studien når den forutsetter skjult observasjon og registrering av informantenes atferd uten deres samtykke.» Studien ble likevel gjennomført.




 

OM PROSJEKTET

Prosjektet skal avdekke diskrimineringens art og omfang i Norge. Metoden som skal brukes, kalles situasjonstesting, og er utviklet av International Labour Office. Nesten alle de sentraleuropeiske landene har gjennomført testen. Sverige har gjort dette nylig.
Metoden går ut på at forskere gir seg ut for å være arbeidssøkende. Én opptrer som innvandrer og en annen som etnisk innfødt. Deretter søker begge på utlyste jobber i tre forskjellige norske byer. På den måten er det mulig å holde alle relevante forhold konstante, slik som utdanning, karakterer, arbeidserfaring, språkkunnskaper, alder osv. Til slutt sammenliknes utfallet med hensyn til hvem av de to som blir innkalt på intervju og eventuelt tilbudt jobb.
Prosjektet starter opp i juni 2009 og forventes å avsluttes i 2011.