Det sier Bjørn Hvinden. Han er forskningssjef ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og har i en årrekke selv forsket på og veiledet andre som har forsket på situasjonen til utsatte grupper.

Selv sier Hvinden alltid til informantene sine at han har taushetsplikt om alt som blir sagt under et intervju. Han garanterer at de opplysningene som informantene gir, ikke skal komme uvedkommende i hende. Han tror de fleste andre forskere gjør det samme.

– Generelt har vi over tid sett en tendens til at flere er blitt mer skeptiske til forskere og forskning. Vi får for eksempel større og større frafall fra intervju-undersøkelser. Hvis vi som forskere i tillegg skal betone unntakene fra taushetsplikten, vil det bli enda vanskeligere å få samtykke og tillit, tror Hvinden.
– Når vi ber om å få intervjue folk, tilbyr man dem anonymitet. Vi lover at enkeltpersoner ikke skal kjennes igjen i det vi skriver. Forskning skal ikke føre til fare for uthengning og stigmatisering. Vi har et omdømme å ivareta som profesjonelle. Vi er i en utsatt bransje og er helt avhengig av tillit for at folk skal stille opp for oss.

Trenger ikke lovendring

Hvinden ser ikke tungtveiende grunner til at Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap om humaniora (NESH) skal foreslå en endring av loven for å styrke forskerens taushetsplikt.
– Forskere flest kommer sjelden over alvorlige straffbare forhold i forskningen sin. Men hvis vi skulle komme over handlinger som krenker andre mennesker grovt, vil det - uansett lov eller ikke - være et etisk dilemma om du som forsker skal bryte løftet om anonymitet og melde fra til politiet. Det gjelder ikke bare for en forsker, men for enhver samfunnsborger.
– Det avgjørende er forskerens etiske bevissthet eller magefølelse, sier Hvinden, som har tiltro til at den enkelte forsker selv er i stand til å vurdere hvor grensen går mellom det som bør meldes, og det som kan passere.