På en rekke områder kan forskning bidra til å øke kvaliteten i politiarbeidet. Samtidig medfører forsknings-aktiviteten noen komplekse forskningsetiske utfordringer. Det gjelder særlig spørsmål om taushetsplikt og samtykke i observasjon av politiets arbeid, om mulighetene for rolleblanding for politifolk som også skal være forskere, og om forskningens frihet innenfor en politiorganisasjon.

Observasjon

En sentral forskningsetisk problemstilling gjelder observasjon som forskningsmetode. Slik kan man få kunnskap om hvordan politifolk arbeider og samhandler med hverandre og med publikum.
En viktig studie som møtte uforutsette forskningsetiske problemer, var et doktorgradsprosjekt av en lærer ved Politihøgskolen, Geir Aas. Han ville studere hvordan politiet faktisk arbeider med familievold, bl.a. på bakgrunn av tidligere uttrykt misnøye med politiets innsats på dette feltet. Det ville han gjøre gjennom å bli med som observatør når politipatruljer blir sendt ut på ”husbråk”, så følge med når politiet går inn i boliger for å ordne opp. I slike opphetede situasjoner er det ofte vanskelig å innhente vanlig samtykke.

Aas søkte i januar 2004 Politidirektoratet om fritak fra taushetsplikt til dette prosjektet, som oversendte søknaden til Rådet for taushetsplikt og forskning. Etter en lang prosess avslo Rådet 21. oktober 2005 søknaden om fritak fra taushetsplikt for den delen av prosjektet som gjorde bruk av deltakende observasjon.

Avslag på fritak

Avslaget ble begrunnet med at Rådet normalt ikke gir samtykke dersom forskningsprosjektet forutsetter en direkte kontakt mellom forskeren og den som er vernet av reglene om taushetsplikt, uten at det på forhånd foreligger et gyldig samtykke fra den private part. Videre hevdet Rådet at forskeres tilstedeværelse i en slik traumatisk situasjon, som at politiet griper inn overfor familievold, kunne medføre en tilleggsbelastning for de berørte.

Rådet stilte også spørsmål ved om forskere har rettslig adgang til å bli med politiet inn i folks hjem uten deres samtykke. Videre ble det anført at de som ringer politiet i en nødssituasjon, bør kunne ha tillit til at politiet ikke tar med seg forskere eller utenforstående under utrykningen. Rådet mente dessuten at etterfølgende intervjuer med de involverte er et aktuelt alternativ til deltakende observasjon.

Tussmørke

Rådet for taushetsplikt og forskning etablerte med denne avgjørel-sen en ny og strengere praksis som fikk store konsekvenser for politiforskning mer generelt. Heretter får forskere bare tillatelse til å observere politiets arbeid på offentlig arena, i alle fall i saker hvor det er praktisk vanskelig å innhente informert samtykke. På viktige og kontroversielle områder innenfor politiets arbeidsfelt må politiforskere heretter i praksis basere seg på skriftelige rapporter, og på hva politifolkene og de involverte partene etterpå sier at har skjedd.

Det er fare for at nye doktorgradskandidater som skal forske på politiet, for fremtiden vil velge bort de av politiets arbeidsfelt hvor de bare kan få tilgang til sekundærkilder. De fleste vil trolig heller velge å forske på politiets arbeid i det offentlige rom, hvor de kan få førstehånds observasjonsdata.

I en viss grad kan man kompensere ved å bruke andre metoder og datakilder. Viktige deler av politiets arbeid vil dermed bli liggende – om ikke i et forskningsmessig mørke – så i tussmørke. Dermed kan både politiet og samfunnet som helhet gå glipp av den mulighet for kvalitetsheving som ligger i kritisk og konstruktiv forskning innenfor noen viktige arbeidsområder for politiet.

Sammenblanding av roller

De ulike organisatoriske rammene som forskningen foregår i, legger ulike føringer på hvilke regelverk og etiske retningslinjer som gjelder. Analytikere i politiets etterretnings- og analyseavdelinger har i økende grad vitenskapelig kompetanse. De vil for eksempel kunne lage analyser som skiller seg lite fra tilsvarende produkter utført av forskere ved en akademisk institusjon.

Likevel kan det neppe kreves at politiets analytikere må følge samme forskningsetiske regler som forskere i akademiske institusjoner når det gjelder innhenting av informert og frivillig samtykke fra personer som blir gjenstand for datainnsamling og analyse.

Det ligger i sakens natur at analyser utført av analytikere i politiet, kan få skadevirkninger for dem det gjelder (for eksempel i form av straffeforfølgelse), noe som vanligvis ikke ville anses som etisk akseptabelt når det gjelder studier utført av forskere i akademia. Her er det etiske regler for politiarbeid og etterretning som må gjelde – selv om det brukes vitenskaplige metoder. Samtidig innebærer dette at slike undersøkelser vanligvis ikke kan publiseres i vitenskaplige tidsskrifter eller gi uttelling i akademisk sammenheng.

Annerledes stiller det seg for forskere ved Politihøgskolen. Selv om de formelt er ansatt i politiet, arbeider de ved en akkreditert institusjon innenfor høgskolesystemet. Det innebærer at vanlige forskningsetiske retningslinjer også gjelder fullt ut for dem – med de begrensninger det innebærer.

Masterstudent og politi

En aktuell problemstilling er at stadig flere polititjenestemenn tar erfaringsbaserte mastergrader hvor studentenes yrkeserfaring er en del av opptaksgrunnlaget og særpreget ved studiet. Ved Politihøgskolens gjennomføres mange slike studier på deltid kombinert med aktiv polititjeneste. På hvilken måte kan de bruke informasjon innhentet gjennom deres rolle som politi som data i masteroppgaven?

Noe av det verdifulle ved forskning utført av praktikere innenfor politi, helse eller andre yrkesfelt er nettopp at dette er erfaringsnær forskning som kan gi svært anvendbar kunnskap til beste for samfunnet, klientene og profesjonen. Anonymisering og innhenting av informert samtykke løser mange av problemstillingene ved dobbeltroller, selv om det også finnes situasjoner hvor det ikke lar seg gjøre å innhente slik samtykke.

Forskningens frihet

Det har vært diskutert om hvorvidt forskningen om politiet har best kår innenfor eller utenfor politiets organisasjon. To dimensjoner i denne diskusjonen har vært spørsmålene om forskningens frihet og forskningens ”impact”, dvs. gjennomslag eller relevans i forhold til politiet og andre sentrale brukere. Forskningsmessig frihet handler om frihet til selv å velge forsk-ningstemaer og perspektiver, frihet fra press til å komme frem til eller unngå bestemte konklusjoner, fri tilgang til relevante data, og frihet til å kunne publisere forskningsfunn. I utgangspunktet vil man kanskje forvente at forskning basert innenfor politiet vil skåre høyt på ”impact”, men lavt på frihet, mens politiforskning ved universitetene vil skåre lavt på ”impact”, men høyt på ”frihet”.

Virkeligheten er mer sammensatt, og erfaringene med dette har variert betydelig fra land til land. I Frankrike førte for eksempel kritisk politiforskning innenfor politiet til at politiledelsen la ned sin egen forskningsinstitusjon. Den svenske Polishögskolan får ikke lenger lov til å drive egen forskning, bl.a. fordi en tidligere rikspolitisjef mislikte noen av forskningsresultatene.

I Norge har forskere ved Politihøgskolen stort sett vært forskånet for slik sensur. Det er flere grunner til at vi har unngått slik press. Det at Politihøgskolen er en del av politiet, men samtidig en akkreditert akademisk institusjon innenfor høgskolesystemet, gir oss en stor grad av beskyttelse. Vilje til å satse på forskning gir oss stor frihet til å velge våre forskningstema.

Ledelsen i norsk politi vil nok i dag neppe ta belastningen med å forsøke å sensurere ubehagelige forskningsresultater fra Politihøgskolen – noe som i ytterste konsekvens kunne gå ut over Politihøgskolens akkreditering. Dessuten synes dagens politiledelse å se verdien av at det drives kritisk forskning fra Politihøgskolen. Men det er ingen garanti for at det alltid vil forbli slik. Vi har merket et betydelig press fra politi og Riksadvokat mot PHS-forskeres uttalelser i media om pågående etterforskning og rettssaker.

Kritisk og konstruktiv

Forskning på politiet reiser flere etiske dilemmaer. Vern om personlig integritet er en viktig verdi. Men en ensidig vektlegging av det absolutte personvern kan også redusere mulighetene for gjennom forskning å bedre politiets opptreden og håndtering av følsomme situasjoner i det private rom. På lang sikt er det til beste for både politiets klienter, politiet selv og samfunnet som helhet at forskere kan følge politiet med et kritisk blikk og bidra til at kvaliteten i politiets arbeid styrkes.