Men placeboforskning er i seg selv et eget felt. Det er spesielt hjerneforskere opptatt av. Da handler forskningen om alt annet enn å finne den beste medisinen; da er det fenomenet placeboeffekt som studeres.

I en artikkel i den danske Weekendavisen understrekes viktigheten av samspillet mellom kropp og psyke, spesielt eksemplifisert gjennom smertebehandling: Den lille gutten Jonas faller og slår seg. Han gråter, går til mor, får trøst og plaster på såret. Straks er han fornøyd og har tørket tårer. Men er det plasteret eller mors trøstende ord som lindrer smerten?

To italienske hjerneforskere Fabrizio Benedetti og Luana Colloca prøver å forklare noe om det gjennom et forsøk de har gjort. To grupper pasienter fikk hver sin dose morfin. Den ene fikk dosen som en injeksjon samtidig som legen informerte om at nå ville de oppnå en lindring ganske raskt. Den andre gruppen fikk injeksjonen pr. drypp i armen uten noen form for samtale med legen, uten å vite hva det var.

Ved samtidig å måle hjerneforandringene i de to gruppene fant man en forskjell i utskillelsen av endorfiner, kroppens eget smertestillende signalstoff. Gruppe 1 skilte ut endorfiner, den andre ikke. Legene konkluderer med at pasientenens egen tro og informasjon om at stoffet skal hjelpe, gir en bedre opplevelse av smertelindring. Altså mener de at behandlingsritualet – de psykologiske mekanismer rundt behandlingen, absolutt har effekt; slik som mors plaster og omsorg.

En antroplog, Daniel Moerman, er også opptatt av placeboeffekten. Med grunnlag i synspunktene ovenfor foreslår han at man erstatter uttrykket ”placebo respons” med ”meaning respons”. Når behandlingen som finner sted på samme tid er psykologisk, fysiologisk og eksistensiell meningsfull, frigjøres stoffer – endorfiner – slik at personen selv er med på helbredelsen.

Hvorfor Jonas stopper å gråte, kan ikke vitenskapen måle. Men placeboforskningen er interessant – også med tanke på hvordan en forsker informerer sine grupper, placebo eller ikke – som i legemiddelutprøving.