Forskningen i Norge har stor tillitt. Derfor er det mange personer som vil bidra når forskerne etterlyser kandidater til prosjektene sine. Mange gjør det for å tjene fellesskapet. Men utviklingen de siste årene har vært – både i Norge og andre land – at betaling/premiering /honorar oftere må til både for å rekruttere forsøkspersoner og videre for å få dem til å stå perioden ut, når det er nødvendig.

Internasjonalt

For å ta for oss medisinsk forskning først. Hvordan forene at folk skal ”tjene” på å være med i prosjekt med verdigrunnlaget som er nedfelt i forskningsetiske normer og retningslinjer? Det står ikke mye om direkte honorering i internasjonale retningslinjer. Helsinkideklarasjonen skriver ikke noe om det i sine punkter, men vi finner temaet berørt i retningslinjene utarbeidet av Council for International Organizations of Medical Sciences (CIOMS) .

I punkt 7 i CIOMS retningslinjer står det at kompensasjonen ikke må være så stor eller så medisinsk omfattende (dvs. at deltaker opplever å få en bedre medisinsk behandling) at deltaker i forskning strekker seg lengre for deltakelse enn vedkommende ville gjort uten honorar. De sier videre at størrelsen på kompensasjonen hele tiden må vurderes i forhold til kontekst, og at slike vurderinger alltid må gjøres av en forskningsetisk komité.
Likeså har Norge har forpliktet seg på Oviedo-konvensjonen for menneskerettigheter og biomedisin, vedtatt av Europarådet. Konvensjonen har en tilleggsprotokoll om medisinsk forskning der det bl.a. sies at en økonomisk kompensasjon ikke må være så stor at den oppmuntrer forskningsdeltakere til å ta på seg risiko som de ellers ikke ville finne akseptabel.

Motiveringsfaktor

- Vi må se i øynene at enkelte er med i prosjekt for å tjene penger – kompensasjonen kan derfor være en motiveringsfaktor – det gir en etisk utfordring. Hvordan sikre seg at personer ikke tar på seg for høy risiko fordi kompensasjonen er for fristende, at guleroten er forlokkende?
Slike spørsmål har ført til mange og lange diskusjoner i NEM under arbeidet med en veiledning om emnet. - Den er tenkt som et hjelpemiddel for REK i prosjektvurderingen, samtidig som den vil gi nyttig informasjon til forskermiljøene, forklarer Beate Hovland, leder i NEM.

- REK må være seg sitt ansvar bevisst og vurdere ethvert spørsmål om kompensasjon ut fra det enkelte prosjekts egenart; hva slags type risiko eller belastning kan deltakelse medføre, hvem skal inkluderes, hvordan skal informasjonsprosessen foregå osv., sier Hovland.
Selv hører hun til dem som har et restriktivt syn på å tilby penger og premiering, men ser at ivaretakelsen av deltakernes velferd og integritet ikke fordrer et kategorisk nei til dette. Videre forteller hun at selv om det er ulike meninger i komiteen, er alle enige om at så vel syke som friske skal få kompensasjon hvis dette tilbys. – Man skal ikke bidra noe ekstra gratis fordi man tilfeldigvis er pasient.

Kan trekke seg uansett

Men amerikanske tilstander vil hun ikke ha noe av og henviser til en artikkel som sto i Journal of Medical Ethics: ”Payment for research participation: a coercive offer?» Der er det nevnt et eksempel hvor det skulle testes ut et medikament på friske personer. Det ga alvorlige bivirkninger. I samtykkeformularet som deltakerne måtte skrive under, sto det at: Hvis du forlater studien uten å oppgi grunn, får du ikke utbetalt honoraret (som var så stort som 3500 USdollar).
– Dette ville ikke gått i Norge, sier hun. – Slike vilkår undergraver et frivillig, informert samtykke. At honorarer til en viss grad tilpasses den faktiske innsatsen til deltakeren, kan være rimelig, men enhver deltaker skal kunne trekke seg når som helst uten å oppgi grunn. Denne pengesummen er også så stor at man kan tenke seg en person som mer lar seg friste av summen enn å sette seg skikkelig inn i hva type ubehag som måtte komme.

Forsøkspersonens velferd

Et attraktivt pengebeløp er imidlertid ikke bare en potensiell trussel mot forskningsdeltakeres velferd hvis det får dem til å ignorere eller nedtone betydningen av risikoinformasjonen. Er pengebeløpet fristende nok, kan det også gjøre at mennesker med vitende og vilje tar på seg risiko og belastninger som de uten disse pengene, ville finne uakseptable.
Dersom et attraktivt honorar knyttes til fullførelsen av deltakelse i et prosjekt, vil trusselen mot den enkeltes velferd være ekstra stor, i og med at deltakeren dermed vil kunne fristes til å skjule selv alvorlige bivirkninger som hvis de ble kjent, ville være en grunn til å ta vedkommende ut av studien, forklarer Hovland. – Slik kan det også oppstå et metodeproblem som går utover kvaliteten i forskningen.

Sårbare grupper

Et annet område som har vært nøye diskutert i NEM, er kompensasjon når det skal forskes på sårbare grupper. Personer kan av ulike grunner være i en sårbar situasjon med hensyn til tilbud om påskjønnelse. For mindre bemidlede kan selv en moderat pengesum virke ekstra motiverende, og påskjønnelsen kan dermed påvirke forskningsdeltakeren til å handle på tvers av sine egne verdier. Behovet for beskyttelse må imidlertid alltid veies mot hver og ens rett til å handle på egne vegne.

Kriterier

I CIOMS sine retningslinjer kommer det også fram en erkjennelse av at i relasjonen mellom prosjektleder og forsøksperson vil det alltid være et element av påvirkning. Det forskningsetiske problemet er med andre ord ikke at en påskjønnelse vil påvirke en potensiell forsøksperson til å samtykke. Problemet er hvordan vi kan skille mellom hva slags påvirkning som er rimelig, og når påvirkningen forskningsdeltakeren utsettes for, framstår som urimelig.

Og det er her NEM er nå i diskusjonen - å finne kriteriene for hva som er rimelig kompensasjon, og hva som er urimelig i forhold til forskningsetiske hensyn.