Filmen er inspirert av det såkalte Stanford eksperimentet i psykologi fra 1971 hvor forsøkspersoner ble randomisert som fanger og voktere for å finne ut hva som skjer med (gode) mennesker når de settes i en krevende situasjon? (se www.prisonexp.org). Studien ble avbrutt etter seks dager, fordi vokterne ble sadistiske og fangene ble stresset og deprimerte.


Denne filmen er basert på mer eller mindre det samme opplegget (hvor 21 kandidater rekrutteres med tilbud om den gang DM 4000 ved fullføring), med den store forskjellen at den viser hva som kunne ha skjedd hvis prosjektet ikke hadde blitt avbrutt. Årsaken til at vi kommer på innsiden, er at en av kandidatene, Tareh Fahd, også har inngått en avtale med en avis og blitt utstyrt med skjult kamera, for å kunne rapportere om prosjektet til omverdenen. Fahd ser for seg lettjent dobbelt betaling.

 
Filmen drives frem av en en meget ambisiøs forsker som vil være den første til å kunne presentere data fra et slikt kontrollert forsøk. Ved randomisering oppstilles noen enkle regler som skal følges: Fanger skal kun omtales ved nummer, voktere skal kun tiltales ved tittel, all mat skal spises opp, voktere skal ikke tåle brudd på regler, osv.


Det er neppe overraskende for noen at hele situasjonen utarter for å tvinge til at regler overholdes. Som fange får Fahd oppleve de verste ydmykelser og misbruk, men han vil ikke gi opp ”for pengene”. Forskeren på sin side får bekreftet at ”nedbrytningen” er en standard psykologisk reaksjon.


Denne innsikten kjenner vi godt igjen også fra virkelige kilder enn Stanford eksperimentet, fra Nils Christies arbeid med norske voktere for utenlandske krigsfanger fra 1950-tallet og til Abu Ghraib. Ganske normale personer kan under bestemte forhold utvikle autoritær og aggressiv atferd og behandle andre nedlatende, ydmykende og hensynløst uten at det inntreffer noen stopper. Eller som en offiser bemerket etter Abu Ghraib: "Du kan ikke bli en søt agurk i eddik."
Filmen tar denne innsikten helt ut, uten at jeg skal røpe det endelige utfallet.
Det skal selvfølgelig understrekes at filmen er en fiksjon. Den gjør heller ikke krav på å være en dokumentar.

Prosjektleder for Stanford eksperimentet og andre synes imidlertid at filmen har vært vanskelig å håndtere da den la seg så nær opp til Stanford eksperimentet. Det gjør det vanskelig å skjelne mellom hva som faktisk skjedde i det virkelige eksperimentet, og hva som er fiksjon i filmen (om et tilsvarende prosjekt). De mener at det er uansvarlig å lage en slik film, fordi det setter forskere og forskning i et dårlig lys (se hjemmesiden til prosjektleder for Stanford eksperimentet, www.zimbardo.com).

 
Jeg synes at reaksjonen er vel hårsår. Filmen er vel verdt å se. Samtidig vil jeg være enig i at filmen har begrenset verdi som en undervisningsressurs i forskningsetikk, annet enn som en påminnelse om hvor galt det kan gå, hvis mennesker i bestemte roller får lov til å slippe seg løs med tillatelse fra en autoritet og uten fare for straff.


Til undervisningsformål vil jeg heller anbefale den videoen som Stanford prosjektet selv har produsert. Den heter Quiet Rage og kan bestilles fra Zimbardos nettsted.