Vi skal snakke om et viktig prosjekt innen rusforskning – som i løpet av kort tid skal offentliggjøres internasjonalt. Bak den vitenskapelige artikkelen ligger mange års arbeid og et halvår med mye frustrasjon. Prosjektleder Nikolaj Kunøe er en av dem som har fått føle mediestormen i forbindelse med kritikken av flere rusforskningsprosjekter i regi av Senter for rus-og avhengighetsforskning (SERAF).

– Jeg har interessert meg for denne gruppen siden jeg som nyutdannet begynte å jobbe med ungdom med tung rusproblematikk. Da fikk jeg tydelig se behovet for flere effektive hjelpemidler. Det sporet meg til å tenke i retning av forskningsarbeid – nettopp for å bidra til en slik utvikling. Perioden var meget lærerik, og jeg stilte meg mange spørsmål. Det var fortvilende å erkjenne at mange unge rusmisbrukere ikke er like motiverte for å bli rusfrie som det deres pårørende eller hjelpere er. Mange var på vei inn i en lengre misbrukskarriere, og behandlingene som var tilgjengelige var ofte ikke tilstrekkelige til å stoppe eller hjelpe dem.

For enkelte er heroinavhengigheten som et tog; de ønsker å komme av, men greier det ikke, forklarer Kunøe. – Da det dukket opp en stipendiatstilling for å lede arbeidet med utprøving av en ny behandling for denne gruppen, var jeg derfor glad for å bli innstilt til jobben.

Implantat med motgift

Pilotstudier på naltreksonimplantat hadde blitt gjennomført både i Norge og i utlandet, mange med lovende resultater. Pasienttilfredsheten var høy og bivirkninger var på et akseptabelt nivå.

– Hva skjer egentlig når en pasient får operert inn et implantat?
- Implantatet består av 20 små kapsler med et motgiftstoff: Naltrekson. Kapslene sitter under huden i mageområdet og varer i 5-6 måneder per implantat. Motgiften blokker-er virkningen av opiater som for eksempel morfin og heroin. Rusen oppstår aldri og suget etter stoff blir også mindre. Overdosetilfellene reduseres.

– Hva ble sett på som lokkemiddel og er du enig i kritikken?
- Det ble rettet en generell kritikk mot flere forskningsprosjekter, inkludert mitt, at pasientene både ble lokket med behandling og ikke hadde andre alternativer.

I min studie ble deltakerne delt i to grupper. Den første gruppen fikk den eksperimentelle behandlingen (motgiftsimplantat) med en gang, den andre gruppen fikk lovnad om å få implantatet etter 6 mnd. Begge gruppene fikk dette som et tillegg til behandling i det eksisterende behandlingsapparatet. Alle som ønsket, fikk prøve det i 12 mnd. Ikke lenger, forklarer Kunøe.

– Jeg mener imidlertid det er vesentlig mindre forlokkende å få motgiftskapsler, som i mitt prosjekt, enn det er å få medisiner med misbrukspotensiale som metadon eller Subutex. Derfor synes jeg også mye av kritikken springer ut fra mangelfull kjennskap til detaljene i prosjektet.

Jeg synes heller ikke det er urimelig at de som velger å bidra til forskning, får noe igjen for å delta, så lenge dette står i et rimelig forhold til bidraget de gjør som forskningsdeltakere. At enkelte er i en sårbar situasjon fordi de ikke kan eller ønsker å nyttiggjøre seg de eksisterende behandlingstilbudene, bør heller ikke hindre oss fra å utvikle nye tilbud for dem. Tvert imot har den motsatte posisjonen vært vanlig siden 1980-tallet: Gruppene der nøden er størst, bør gis høy prioritet i kunnskapsinnsamling og utvikling av nye tilbud. Det ville med andre ord være uetisk ikke å fors-ke på gruppen.

Rettferdighet

Forskning på tyngre rusmisbrukere er komplisert, fordi pasientene ofte ikke er stabile nok til opprettholde avtaler om deltakelse. Metodedesign må ta hensyn til både dette, og at de er vare for å bli behandlet urettferdig. Å bli fordelt til en kontrollgruppe, kan oppleves som urettferdig, men dette blir mindre om man forteller hvorfor det randomiseres, de står fritt til å benytte eksisterende behandling, og de kan likevel få den eksperimentelle behandlingen senere. Jeg tror vi ville mistet de fleste deltakerne i kontrollgruppen (de som fikk implantat etter 6 mnd), hvis de ikke var blitt tilbudt dette. Noen brukte ordet ”gulrot” – men jeg mener det var en rettferdig støtte. Av andre incentiver kunne deltakere få dekket reiseutgifter, men det var det.

Men hva så – etterpå?

- Ja, da er de tilbake til vanlig behandlingsopplegg og oppfølging. Vi skulle gjerne ha kunnet tilby dem behandlingen permanent, men preparatet er ennå ikke godkjent i Norge. Etter dette prosjektet ligger saken hos SLV; de avgjør om behandlingen kan tas i bruk. Så i praksis betydde det at om noen av våre deltakere ønsket å fortsette med behandlingen, så kunne de ikke det. Dette er synd for dem som hadde god utbytte av behandlingen, men ikke desto mindre noe alle ble informert om muntlig og skriftlig før de takket ja til å bli med.

Rekruttering

– Men litt tilbake til selve prosjektet, hvordan fikk du tak i dem som ville være med?
- Engasjementet og ideologiene innen rusbehandling står sterkt. Det er derfor ikke én standard behandling for heroinmisbruk, men mange ulike. Jeg reiste rundt og holdt minst 50 foredrag på institusjoner, poliklinikker og sosialkontor; for det meste for behandlere, men også for brukere.

– Når avgjørelsen om deltakelse var drøftet og tatt, kom jeg selv og snakket med deltakeren og informerte om prosjektet. Hele denne prosessen ble for meg en læring i pedagogikk; en ny, for mange helt ukjent behandlingsform, skulle gjøres forståelig for behandlere og pasienter i brosjyrer, informasjonsskriv og samtykke. Og jeg måtte forsikre meg om at det var forstått.

Det sier seg selv at personene ikke kunne være verken i høy rus eller i sterk abstinens. Hadde de store lesevansker, måtte de få samtykket lest høyt for dem. For meg var det svært viktig at pasientene virkelig ønsket å være med, at de visste hva de ble med på og ikke på noen måte følte seg presset.

Bekymring

- Jeg kan ikke unngå å spørre den unge psykologen og forskeren hvordan han opplevde mediestormen som var i forbindelse med prosjektet og rusforskningen for øvrig.

Han blir tenksom et øyeblikk og sier at alt som skjedde i denne forbindelsen; opplevde han både som en personlig belastning og en bekymring for fremtidig forskning.

– Kanskje blir det vanskeligere å rekruttere, kanskje noen på sviktende grunnlag har mistet tillit til oss og det arbeidet vi gjør? Jeg håper ikke det er slik, avslutter Kunøe alvorlig. – I så fall er gruppen som fra før sto svakt, blitt enda svakere.