Verdensutstillingen i St. Louis, Missouri, åpnet i mai 1904. Dette var en i rekken av flere store verdensutstillinger rundt forrige århundreskifte. Byen som for hundre år siden var USAs fjerde største, ønsket med sin utstilling for alvor å bli satt på Amerika-kartet. Like viktig var det å overgå verdensutstillingen i Chicago i 1893.

Utstillingsområdet på 5000 mål med 1500 ulike bygninger og 120 kilometer med veier og stier, var det største noensinne. I løpet av de sju månedene St. Louis-utstillingen varte, kom 19 millioner mennesker innom. Litt over 4 millioner amerikanere besøkte en helt spesiell del av utstillingen. Det var færre enn arrangørene hadde håpet på.

”Anthropologicals” ble denne delen av utstillingen kalt. Her arrangerte man for første gang en skikkelig vitenskapelig framvisning av primitive mennesker fra ulike deler av verden.

McGee var også talsmann for sosialantropologiens klassiske teori om sosial evolusjon. Den slo på McGee sin tid fast at vår tids samfunn og kultur har vokst fram gjennom en sammenhengende utvikling, fra primitive villmenn, via pygmeer og ulike mer eller mindre barbariske samfunn, for til slutt å toppes av den euro-amerikanske sivilisasjon. På den store St. Louis-utstillingen ville McGee vise fram ”autentiske eksemplarer” fra hvert av de ulike stadiene i denne menneskehetens sosiale og kultur-elle evolusjon.

Kostnadene ved å hente mbutipygmeer fra Afrika, tehuelche-gauchoer (i St. Louis på tross av sin nokså vanlige kroppshøyde kalt ”patagonske giganter”) fra Argentina, jungelmennesker fra Filippinene, ”hårete ainuser” fra det nordlige Japan, cocopaser fra Mexico i tillegg til grupper med representanter for flere enn 20 ulike amerikanske indianerstammer, ble store. Det kostet ikke bare å transportere de innfødte. Man trengte også tolker, og det måtte transporteres tonnevis med ulikt utstyr og bygningsmaterialer for å reise alt fra landsbyer til totempæler.

Sosial evolusjon

Ved forrige århundreskifte dreide faget sosialantropologi seg i stor grad om å beskrive tradisjoner hos ulike stammefolk og å vise fram kunstprodukter de hadde laget. Den aller første presidenten i American Anthropological Association ønsket å gå et langt skritt videre og muligheten bød seg i St. Louis i 1904. W. J. McGee (1853-1912) var en tidligere smed og oppfinner som ble selvlært i geologi, arkeologi og etnologi. Han var i tillegg kjent for å sette seg store mål.

Boken ”Anthroplogy Goes to the Fair” av Nanzy J. Parezo og Don D. Fowler handler ikke minst om hvordan de besøkende til utstillingen reagerte på de primitive innfødte. Det viktigste kildematerialet er avisreportasjer fra den gang. Slik sett gir boken oss mye kunnskap om hvordan det amerikanske samfunnet for drøyt hundre år siden opptrådte i sitt møte med ”de andre”.

Avisene som skriver fra St. Louis-utstillingen, hyller McGee for hans vitenskapelige arbeid. Men ingen i media lot den gangen til å være redde for å bringe videre vanlige stereotypier. For eksempel faller det en reporter naturlig å sammenligne en ”gretten tehuelche-kvinne” som sitter og drikker bourbon-whisky med ”fulle indianere og irske immigranter”. Andre steder omtales de framviste i langt mer positive vendinger. En avis skriver om en besøkende som forteller at han alltid har ment at ”en død indianer, er en god indianer”. Men etter å ha sett dem selv, innser han nå at han har tatt feil.

Fikk hundekjøtt

Mye organisering måtte også til for å få vist fram puebloindianernes månedans, ainusenes bjørnefest og pygmeenes pantomime av halshugginger. (Da det ble kjent at de filippinske jungelmenneskene fikk innvilget et krav om å bli servert hundekjøtt, ble det skandale i mediene.) De ulike gruppene av innfødte som deltok, hadde forhandlet seg fram til ulike avtaler både når det gjaldt lønn, boforhold og hvor mange rituelle seremonier de måtte opptre med hver dag.

Bekrefte seg selv

Hva mente de innfødte selv om å sitte på vitenskapelig utstilling i St. Lous i godt og vel et halvt år?

I en omtale The Times Literary Supplement gir av ”Anthroplogy Goes to the Fair” heter det at boken gjør oss kjent med en tid da amerikanere flest var så sikre på sine egne framtidsmuligheter, at de ikke hadde noen problemer med å møte ”de andre” enten de var eksotiske, ville eller primitive. Gjennom møtet fikk datidens amerikanere uansett en bekreftelse på seg selv og sin egen sivilisasjons fremragende utvikling.

Det hører med at W. J. McGees klassiske teori om sosial og kulturell evolusjon omtrent på den tiden St. Louis-utstillingen gikk av stabelen, for alvor ble utfordret av det som senere ble en av hovedteoriene i sosialantropologien, nemlig Franz Boas teori om kulturrelativisme. Den slår fast at kulturer og samfunn ikke kan studeres evolusjonistisk, men bare kan forstås ut i fra sin egen logikk. Slik har et hvert samfunn sin egen historie.

Her må Parezo og Fowler basere seg på anekdoter. Ut fra disse slutter de at enkelte av deltakerne så på det hele som en jobbmulighet. Andre var eventyrlystne og nysgjerrige på å møte andre mennesker. Flere fikk venner blant de andre framviste deltakerne, mens andre innfødte skal ha vært mer opptatt av det de mente var ulike kontraktsbrudd og dårlige sanitærforhold.

Kilde: Artikkel i TLS, august 2008, skrevet av Vincent Crapanzo