Forfatter av boka: Gina Kolata
Forlag: Simon & Schuster: New York, London, Toronto, Sydney: 1999, ny utg. 2005
ISBN: 978-0-7432-0398-2 / 0-7432-0398-4
Sider: 338

 

Hvorfor omtale en bok i Forskningsetikk som ikke omhandler forskningsetikk, eller etikk generelt for den saks skyld?

 Det må da være fordi boken reiser interessante forskningsetiske spørsmål underveis uten at de nødvendigvis utgjør hovedtyngden av fortellingen. Gina Kolatas bok om influensaforskningen dreier seg om forskning i alle dens fasetter og med all menneskelig drama knyttet til den.

Den beskriver den store influensa pandemien fra 1918, og den etterfølgende jakten på virus som forårsaket den. Innpakket i hele historien finner leseren en rekke forskningsetiske problemer. Boken kan bl.a. sees på som hva man nå kaller en ”case-study” i etikk i vitenskapen.

Gina Kolata selv er utdannet mikrobiolog, men har for det meste arbeidet som vitenskapsjournalist for The New York Times. Det gjør at boken kan leses av både fagfolk og lekfolk.

Forfatteren begynner med en gripende fortelling av 1918 influensaen. Opprinnelsen til influensaen er ukjent, men antakelig skjedde de første smittebølgene i San Sebastian ved den baskiske kysten i Nord-Spania i februar 1918. Kort tid etterpå var millioner av mennesker infisert av smitten, uten at det var dødelig.

Pressen i de fleste land var underlagt sensur på grunn av den første verdenskrig, unntatt i Spania. Landet var ikke med i krigen og kunne rapportere fritt om epidemien. Slik oppsto navnet ”spanske syken”, selv om den fort spredte seg til alle verdens deler. Samtidig ble minnene om sykdommen overskygget av krigen, og den var lenge et ikke-tema i forskningen.

Den andre bølgen av epidemien høsten 1918 var derimot dødelig. Man antar nå at den drepte mellom 50 og 100 millioner mennesker på verdensbasis, dvs. 2,5 – 5 %, langt mer enn alle døde i verdenskrigen og langt raskere enn Svartedauden i middelalderen. I USA alene døde ca. ½ million mennesker i løpet av noen få uker. Kolata gir leseren et interessant innblikk i datidens opplevelse av pandemien. I november 1918 ble 62 amerikanske marinesoldater, som var fengslet for diverse forbrytelser, stilt overfor et vanskelig valg: Ville de frivillig gå med på å la seg infisere med influensasmitten for forskningsformål og til gjengjeld bli satt fri etterpå – dersom de overlevde? Soldatene gikk med på det. Det er interessant at forskningsetiske betenkeligheter tilsynelatende ikke ble lagt vekt på i 1918, men at nytteteoretiske overveielser dominerte. Soldatene var heldige, ingen ble syk og alle overlevde.

Kolata forteller en på alle måter fengslende historie. Et interessant avsnitt omhandler det største vaksinasjonsprogrammet som USA noen gang har hatt. I 1976 ble 43 millioner mennesker vaksinert mot det man antok ville bli en ny pandemi basert på svine-influensa. Bakgrunn for det var at man hadde oppdaget menneske-til-menneske smitte av dette viruset hos 5 soldater i Fort Dix, hvorav en døde.

Historien om vaksinasjonsprogrammet er full av forskningsetiske spørsmål slik som: Hvordan kommuniserer man en infeksjonsrisiko til offentligheten uten å sparke i gang allmenn redsel og overreaksjon? Hvordan kan man sikre at vitenskapelige eksperter opptrer uavhengig? Hva slags vitenskapelige belegg kreves for å sette i gang med føre-var tiltak? Hvordan sikrer man at mangfoldet i vitenskapelige oppfatninger får adekvat gehør hos beslutningstakere? Er det forskningsetisk forsvarlig i en krisesituasjon at frivillige utsetter seg for smitteeksperimenter? Hvordan bygger man opp et godt beredskap i forhold til pandemier (slik som nå i forhold til fugleinfluensa)?

Vaksinasjonstiltaket i 1976 ble en fiasko. Det ble ingen svine-influensa epidemi, men til gjengjeld ble flere tilfeller av til dels dødelige virkninger av vaksinasjonen rapportert, de fleste på grunn av en sjelden nevrologisk sykdom. Kostnadene ble enorme, særlig tatt i betraktninger de mange erstatningssaker etterpå.

Boken gir også et godt bilde av den imponerende forsk-ningen som førte til at 1918-virus faktisk ble syntetisert og identifisert i 2005. På vei dit gravde man opp 5 lik på Svalbard og noen andre lik i Alaska. Jeg vil anbefale boken til alle som ønsker et lite innblikk i forskningen med alle dens forviklinger, dilemmaer og komplekse utfordringer. Den inspirerer til forskningsetisk refleksjon med konkrete historiske eksempler. Det er synd at en slik bok kun foreligger på engelsk.