Når vi i dette nummeret av Forskningsetikk har valgt å tematisere rusforskning spesielt, er det naturlig å ta en prat med Hege Kornør, nå ansatt som postdoktor på Folkehelseinstituttet. Hun tok i 2007 doktorgraden på prosjektet ”Tidsavgrenset substitusjonsbehandling for opioidavhengige”.

Og nettopp dette prosjektet fikk hovedfokuset i den debatten som svømmet over landet tidligere i år. Da kunne vi lese ord som ”Narkomane som forsøksrotter” og ” 3 døde i forskningsprosjekt”.

Dette er tøffe utsagn; vi vil gjerne vite litt mer om hva som ligger bak.

Kornør forteller at hennes prosjekt kom i stand etter en kontakt mellom Helge Waal, professor i psykiatri og leder av Senteret for rus- og avhengighetsforskning (SERAF) og psykiateren Torbjørn Tvedten som behandlet unge rusmisbrukere. Tvedten hadde på egen hånd begynt å behandle noen rusavhengige med Subutex, et medikament som ikke var godkjent i Norge på det tidspunktet. Men dette godtok ikke Helsetilsynet, han måtte stoppe, ellers kunne han miste bevilgningen sin. Helsetilsynet rådet ham til å lage et forskningsprosjekt av saken. Så ble gjort. Og dette prosjektet ble da doktorgradsarbeidet til Hege Kornør under ledelse av Helge Waal.

Hun forklarer videre at målet med prosjektet var å rekruttere unge rusmisbrukere som ikke kvalifiserte seg til LAR og ikke ønsket langtidsbehandling. – Vi ønsket prøve ut Subutex på denne gruppen, for det kunne være en mulighet for at det var lettere å gå av denne behandlingen enn metadon. Om så var, ville det være nyttig for mange.

Prosjektet ble godkjent av REK og øvrige myndigheter. – Vi fikk inkludert 75 personer, som i gjennomsnitt var 26 år gamle. For å bli inkludert måtte de være motiverte for å slutte med Subutex etter 9 måneder. De fikk behandling med Subutex i disse månedene, og deretter fikk de tilbud om Naltrekson i tablettform, som en hjelp til å stoppe med rus.

Tre døde – tilfeldig?


- Men så en kveld skjedde det noe, i prosjektperioden?
- Ja, jeg husker godt den telefonen, sier Kornør alvorlig. – En av de mannlige deltak-erne som var på nedtrapping, hadde begått selvmord. Samme dag hadde han uttrykt sterk fortvilelse. Dette fikk meg til å tenke; vi kunne ikke utelukke at dette hadde noe med prosjektet å gjøre. Og jeg vurderte om det var trygt å gå videre.

Det ble diskusjon i prosjektgruppen, men vi besluttet å fortsette prosjektet og be behandlerne vurdere om behandlingen burde kontinueres for den enkelte pasient. I så tilfelle kunne de søke prosjektledelsen om dette, og prosjektet ville ta ansvar for behandlingen inntil LAR eventuelt var innvilget. Kanskje skulle vi ikke ha fortsatt, jeg vet ikke. Svaret blir ikke enklere når to personer til døde i prosjektet. Det ene var en trafikkulykke, det andre en overdose. Statistisk er det ikke urimelig at noen dør i denne gruppen, men allikevel er dette tanker jeg aldri helt kan slå meg til ro med.

Mine refleksjoner

- Ettersom prosjektet skred fram gjorde jeg meg noen refleksjoner, og de er mine. Egentlig ble jeg usikker på problemstillingen. Var den slik at vi fikk målt det vi ønsket? Og var metoden bra nok? Det er jo rett og slett uetisk å utsette folk for dårlig forskning. Tvilen snek seg inn.

Mine etiske dilemma ble ikke mindre etter hvert som jeg skulle publisere resultat. Mange tidsskrift var kritiske og selv der jeg til sist fikk artiklene inn, måtte jeg endre mye før de ble trykket. Det bidro til at jeg spurte meg selv igjen om dette prosjektet var godt nok.

- Skulle REK stoppet prosjektet?
- Jeg vet ikke – de skulle gjort et grundigere arbeid, og det har de jo tatt selvkritikk på nå etterpå. Med en tettere dialog kunne sikkert noen punkter blitt forbedret. Det er ikke sikkert at dødsfall hadde vært unngått, men jeg hadde hatt mer tillitt til selve prosjektet.

- Ble deltakerne utsatt for unødig risiko?
- Vi gjorde så godt vi kunne. Vi visste at avvenning fra metadon er risikofyllt, og vi hadde teoretiske holdepunkter for at Subutex kanskje var litt bedre. Selv om vi hadde en lang nedtrapping i prosjektet, var det muligens ikke bra nok? Heldigvis er flere av deltakerne fornøyde etter å ha deltatt. Noen ble hjulpet direkte over i LAR uten nedtrapping, mens andre måtte trappe ned.

- Nå i ettertid, hva tenker du om rusforskning?
- Jeg mener at det er veldig viktig forskning, vi har ikke bra nok tilbud til de rusavheng-ige. Men forskningen må ikke bli så viktig at man setter retningslinjer til side og utsetter personer for unødig risiko eller falske forhåpninger.

- Til sist media og det som skjedde der…?
- Jeg ble faktisk overrasket over den oppmerksomheten saken fikk i media. Sterke røster meldt seg på, og både TV og aviser kjørte debatt. Sånn sett fikk media en gavepakke. For meg personlig var det viktig å få fram mitt eget syn. Jeg ble nesten helt korrekt sitert og har sånn sett ikke noe å klage på. Men jeg synes det er uheldig at det ble personkonflikt utav dette, avslutter den blide forskeren - med alvor i blikket.