Jeg hadde ikke greid å gjennomføre min forskning under Talibanstyret i Afghanistan, hvis jeg ikke hadde vært for det nettverket jeg hadde etablert gjennom mitt arbeid for Afghanistan-komiteen i årene 1989 – 1992, forklarer Kristian Berg Harpviken, seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og medlem av Den forskningsetiske komité for samfunnsfag og humaniora (NESH). Harpviken har lang erfaring fra forskningsopphod i landet, både under Talibanstyret og etter. Han drar i disse dager av gårde på en ny tur.

Opplever du fare forbundet med arbeidet som forsker i et krigsherjet land?

– Egentlig er det minst farlig for meg som forsker, vel og merke hvis jeg på forhånd har gjort som jeg skal. Blant annet må jeg informere myndighetene om at jeg kommer, og hvorfor jeg skal dit. Risikoen er størst for dem som er mine medhjelpere og informanter i feltarbeidet jeg gjør. Og det er en etisk avveining en må gjøre i forbindelse med slike feltarbeid, balanse mellom risiko for 3. person, og det jeg ønsker å finne ut av gjennom forskningen.

Åpenhet

– Jeg er helt avhengig av å snakke med folk, men det hviler et stort ansvar på forskeren hvordan denne samtalen foregår. Det er faktisk like viktig å vite hva jeg ikke skal spørre om, som å vite hva jeg skal spørre om, forklarer Harpviken og fortsetter:

– Det forskningsetiske prinsippet om åpenhet blir også utfordret i slikt arbeid jeg gjør. For det første må jeg noen ganger ”kamuflere” det egentlige oppdraget, eller jeg må – som under Talibanstyret – fokusere på tema som ikke er av den mest sensitive sorten. Det er heller ikke sikkert at det jeg forsker på, er det som har størst nytte for informantene.

Under eget feltarbeid i Afghanistan på slutten av 90-tallet løste vi dette gjennom å lage ’landsbyprofiler’ der vi jobbet – en rapport om lokale ressurser og behov som landsbyrådet kunne bruke i kontakten med myndigheter og bistandsorganisasjoner. Rapportene ble laget på lokalspråk, og representanter for landsbyrådet fikk gå gjennom og kommentere på ett utkast før vi overleverte den endelige versjonen. Dette gjorde vi parallelt med forskningsarbeidet. Slik fikk de noe av oss, som kunne være til nytte for dem og helt ufarlig.

Men prinsipielt skal vi være så åpne som mulig i rapporter og artikler. Det er derfor spesielt viktig å levere resultater i en form som tillater åpenhet. Noen ganger venter forskere mange år før de offentliggjør resultater. Et eksempel på det er den amerikanske forskeren Elisabeth Jean Wood. Hun ventet 10 år før hun valgte å publisere funn fra sin forskning i El Salvador. Hun er forresten en av dem som internasjonalt har gjort mye for å tematisere etiske utfordringer i denne type forskning vi snakker om.

Hvordan kan en forsker forberede seg før han eller hun drar ut i felten?

Harpviken tenker litt før han svarer:
- Det er det som ikke er så lett, for det finnes lite litteratur om både metode og andre forhold. Slike land har ikke de samme kontrollmekanismer på plass når det gjelder forskning – som i Norge for eksempel. Kanskje kunne NESH få inn noen punkter i sine retningslinjer om ulike etiske dilemma man kan møte. Det vil muligens bidra til mer bevissthet omkring spørsmålene.

Tillit

- Det aller viktigste er imidlertid gode medhjelpere og tillit i befolkningen. Jeg har vært heldig fordi jeg hadde bygget meg opp et nettverk jeg kunne bruke da jeg kom tilbake som forsker. De personene jeg kjente var døråpnere for meg videre. Under Talibanstyret ble alt rapportert. Deres effektive nettverk visste hva jeg snakket med mine informanter om. Altså måtte jeg være ytterst forsiktig.

Tillit bygger hovedsakelig på to forhold: 1) At informantene vet at jeg forholder meg til myndighetene og er åpen overfor dem. 2) Samtidig må de stole på at jeg ikke gir myndighetene feil informasjon slik at det går ut over dem. Det sier seg selv at informantene er i en svært utsatt og sårbar posisjon. Harpviken kan fortelle oss at fordi han har vært tilbake mange ganger i de samme landsbyene der han gjorde feltarbeid under Taliban, har han kunnet møte sine informanter igjen. - Med temmelig stor sikkerhet kan jeg si at mine informanter ikke har blitt skadet eller fått store problem. Men flere fortalte meg at de hadde vært urolige.

– Noe som jeg passet nøye på under Taliban, var å ikke ta imot den naturlige gjestfriheten man møter i landet. En afghaner åpner alltid sitt hus for deg. Men det måtte jeg takke nei til i den situasjonen – det kunne vært for farlig for dem jeg da hadde bodd hos.

Risiko

– La meg gi en egenopplevd illustrasjon av hva som kan skje. Vi var flere i en bil, en afghansk mannlig oversetter, en norsk kvinnelig forsker og meg selv sammen med en tilsløret afghansk kvinne. Hun var oversetter for en min norske kollega, og hadde med sin bror som såkalt maharram, (en mannlig person som hun har blodsbånd til, obligatorisk under Taliban).

Den afghanske kvinnen satt i baksetet på bilen. Ved siden av henne satt broren, og så den afghanske mannlige oversetteren. Vi ble stoppet i en kontroll hvorpå hun flyktet ut av bilen. Hun hadde nemlig ikke lov å sitte i nærheten av en fremmed mann, selv om hennes egen bror satt i mellom. Vi andre i bilen måtte rapportere om hva vi var der for, hva vi hadde gjort, og hvorfor vi ikke hadde satt oss inn i afghansk kultur og lovgivning. Spesielt fikk min afghanske assistent gjennomgå – ’som afghaner burde han vite bedre’. De krevde at vi opplyste om kvinnens identitet, noe vi selvfølgelig nektet. Det førte til at vi måtte bruke masse tid på brannslukking overfor myndighetene, og at vi måtte klare oss uten kvinnelig oversetter.

I ettertid har jeg fått vite at kvinnen hadde tatt dekning hos familien sin. Det er klart at slike opplevelser setter sine spor og gjør at man reflekterer over hva man driver med. Forskningsetisk skal alltid hensynet til individet komme først. Historien beskriver hvordan en tredje person plutselig ble utsatt for risiko. Slike erfaringer gjør meg ydmyk som forsker, avslutter Harpviken.