Forfatterne av denne boka har moret seg med å regne ut at det i tidsskrifter dekket av Medline, i gjennomsnitt publiseres seks artikler per arbeidsdag om ”informert samtykke” (data fra 2002-3). Hvorfor da nok en publikasjon om dette gjengangertemaet? Jo, sier Manson og O’Neill, vi har en tendens til å tenke for snevert om det som foregår i en samtykkesituasjon. Spesielt begrepet informasjon er problematisk.

Det er fristende å forestille seg at informasjon er noe man ”har”, som en slags pakke, som så kan overføres fra for eksempel legen til pasienten eller fra forskeren til forsøkspersonen. Mottakeren av denne pakken ”velger” så hva han eller hun vil gjøre. Det som blir borte i dette bildet, er kommunikasjonsforholdet mellom partene, samhandlingen altså. Å informere er en kommunikativ handling, ikke avlevering av ”informasjonspakker”. Å informere er en del av det å engasjere seg i en samtale, der både det sagte og det usagte får spille med.

Manson og O’Neill peker på at den for snevre forståelsen av hva et informert samtykke er, har medvirket til at vi gjerne forestiller oss at forsøkspersonen må gis en så fullstendig informasjon som mulig. I Helsinkideklarasjonen (§ 22) står det for eksempel at forsøkspersonen må informeres om ”… formål, metoder, finansieringskilder, interessekonflikter, forskerens institusjonstilhørighet, forventede fordeler og mulige risikoer i forbindelse med studien, og det ubehag som den kan medføre”.

Mer enn én forsker har nok revet seg i håret over dette kravet. Er fullstendig informasjon om alt dette mulig? Nei, sier Manson og O’Neill. Og problemet er ikke bare av praktisk art. ”Once we accept that all communication is context-based, and dependent upon a rich implicit knowledge of the shared interests, competences and commitments of participants, (…) we see that the ideal of ‘fully explicit’ consent is nonsense” (ss. 66-67).

Kravet om fullstendig informasjon er altså rett og slett tøvete. En sterk påstand. Men forfatterne argumenterer godt. De viser hvordan mange som skriver om informert samtykke, underkjenner betydningen av vesentlige kommunikative betingelser for handlingen å informere forsøkspersoner. Dermed går man også glipp av det som egentlig er det etiske poenget med informert samtykke, hevder de. Informert samtykke er ikke viktig fordi vi alle, som et utgagnspunkt, har disposisjonsrett til en bestemt type opplysninger - som om opplysninger om oss selv var en slags ting vi hadde eiendomsretten til.

Det er ikke opplysningene i seg selv som er etisk avgjørende. Det er bruken av dem som eventuelt utløser legitime krav til informert samtykke. Dette kan synes som en spissfindig distinksjon, men Manson og O’Neill viser hvordan distinksjonen har store konsekvenser for hvilke etiske problemstillinger man ender opp med å vektlegge, for eksempel i epidemiologisk forskning. På dette punktet griper forfatterne rett inn i vår egen debatt om såkalte ”brede” samtykker. De viktigste spørsmålene her er i lys av hvilke normer det er forsvarlig å gjøre bruk av hvilke opplysninger, og hvem som på hvilken måte skal kontrollere at normene blir respektert.

Onora O’Neill har lenge vært en viktig stemme i koret av bioetikere. Dette samarbeidsprosjektet med Neil Manson har resultert i nok et tankevekkende bidrag. Selv om leserens tålmodighet noen ganger tøyes vel langt på grunn av kanskje unødvendige gjentakelser, er teksten velskrevet og pedagogisk bygd opp. Noen vil nok synes boka er ”for filosofisk”, men jeg tror forfatterne har mye å lære bort til alle med interesse for forskningsetikk.