På begynnelsen av 1930-tallet var en av forklaringene på stamming at det skyldtes manglende impulser mellom de to hjernehalvdelene. Stamme personer som var høyrehendte, fikk da den høyre armen festet til kroppen med et armbind. Tanken var at ved å tvinge den stamme personen til å utvikle den høyre hjernehalvdelen, som styrer venstre del av kroppen, ville man kunne forbedre impulsene mellom hjernehalvdelene. Slik kunne stammingen bli svakere eller opphøre.

Stam student

Wendell Johnson som var student på Universitetet i Iowa, var stam og deltok i ulike forsøk som skulle hjelpe studenter som var plaget med stamming. Universitetet var verdensledende innen slik forskning rundt stamming. Verken Johnson eller noen av de andre studentene med armen i fatle, hadde noe særlig bedring i stammingen til tross for at de måtte utføre det meste med den hånden som var minst naturlig for dem.

Dette fikk Johnson inn på tanken at det var andre forhold som forårsaket stamming enn manglende overføringer mellom hjernehalvdelene. Kunne det heller tenkes at stammingen hadde sammenheng med det sosiale miljøet? Alle barn snakker litt rotete, gjentakende eller utydelig av og til. Dette blir oppfattet som normalt. Kunne det tenkes at på ett tidspunkt begynte omgivelsene, da særlig foreldrene, å anse dette som en feil, korrigerte mer og begynte å snakke om at barnet hadde taleproblemer eller var stam? Var det dette som utløste stammingen? undret Johnson. Han selv hadde da faktisk snakket tydelig helt til han var 5-6 år gammel.

Eksperimentell studie

Johnson forfulgte denne tanken og ble etter hvert ansatt ved universitetet. I 1939 var han tilsatt som førsteamanuensis. En av studentene hans, Mary Tudor Jacobs, interesserte seg også for stamming. I sin hovedoppgave, under veiledning av Johnson, ønsket hun å finne ut om påført stimuli i form av positiv eller negativ omtale av måten barnet snakket på, hadde effekt på hvordan barnet faktisk snakket. Hun designet en eksperimentell studie med 22 barn.

Barna som deltok i studien, var mellom 5 og 16 år og bodde på Iowas barnehjem for soldater og sjømenn. De var ikke nødvendigvis foreldreløse, men på grunn av de vanskelige økonomiske forholdene på 1930-tallet hadde ikke alle foreldre råd til å ta seg av barna sine selv. Derfor ble de plassert på barnehjem. Her var det ingen foreldre som kunne informeres, og de ansatte visste heller ikke helt hva studien gikk ut på.

Barna ble delt inn i fire grupper. Den første gruppen besto av fem barn som tidligere var omtalt som stamme. Disse skulle nå betraktes, omtales og snakkes til som om de var normalt talende. Den andre gruppen med fem barn som var blitt betraktet som stamme, skulle fortsette å bli betraktet og behandlet som det. Den tredje gruppen og den etisk mest problematiske, besto av seks barn. Ingen hadde hatt problemer med å snakke klart og tydelig, men de skulle nå bli behandlet og omtalt som stamme. De siste seks barna i den fjerde gruppen, hadde ingen taleproblemer og skulle fortsatt bli behandlet slik.

Før og etter eksperimentsperioden skulle barnas taleferdigheter vurderes av et panel. Panelet skulle ikke vite i hvilken gruppe de ulike barna var plassert, eller om de hadde taleproblemer i utgangspunktet.

Ødelagt liv

En januardag dro den 22 år gamle Mary Tudor til barnehjemmet i Davenport. Der gjennomførte hun eksperimenter med barn, som ødela livet for flere av deltakerne. Det kom til å forfølge henne selv sjelelig i ettertid.

Det første som ble gjort, var å ta en IQ-test av barna som var plukket ut. Så ble de sjekket om de var høyre- eller venstrehendte. Barna ble fortalt at de skulle få besøk av en talepedagog, som skulle hjelpe dem med god uttale. Barna i den tredje gruppen, som i utgangspunktet ikke stammet, ble korrigert hele tiden under de 45-minutter lange samtalene som ble gjennomført ukentlig i en periode på 5 måneder.

De ble også stilt spørsmål som:”Hvordan reagerer vennene dine på at du stammer slik?”, og de fikk beskjeder som: ”Du må konsentrere deg om å kontrollere talen din”, ”Ikke si noe før du vet du greier det”, ”Du har vel ikke lyst til å bli slik som… (og navn på et barn med svært alvorlige taleproblemer)”. Barna i gruppe 3 ble stillere og stillere etter hvert som vinter ble vår. De fikk også problemer med å henge med i undervisningen på skolen. De barna som var i gruppen som stammet, men som skulle bli behandlet motsatt, viste tegn til bedring.

Etterpå

I mai 1939 var eksperimentet over. Mary Tudor Jacobs skrev ferdig oppgaven sin. Etter prosjektet var avsluttet, dro hun ved tre anledninger tilbake til barnehjemmet for å se hvordan det gikk med deltakerne. Hun fortalte dem at de ikke var stamme og håpet at effekten av det eksperimentet hadde gjort med dem, ville gå over. Marys oppgave samlet etter dette støv i biblioteket på universitetet. Prosjektet levde bare videre som ”snakkis” blant studentene og gikk ikke inn i den offisielle litteraturen over forskning på stamhet ved universitetet.Prosjektet ble i gangene omtalt som Monsterprosjektet.

Wendell Johnson refererte til prosjektet i noen forelesninger, med det som skjedde med barna på Iowa Soldiers’ Orphan Home i 1939, gikk i glemmeboken for de fleste. Helt til 2001 da en journalist fra San Jose Mercury News skrev om eksperimentet, sporet opp både gjenlevende deltakere og Mary Tudor og intervjuet dem. Flere av deltakerne, nå eldre, hadde fremdeles problemer med å snakke! Deres liv hadde også vært sterkt preget av at de nødig ville si noe av frykt for å ikke å greie det uten problemer.

Anla sak

I 2003 anla tre av dem som hadde blitt behandlet som stamme uten å være det, sak for å få erstatning for de problemene prosjektet hadde medført. I 2007 ble de tre tilkjent 925 000 US dollar på deling for følgene av eksperimentet de hadde vært med på 68 år tidligere. Prosjektet har også blitt vurdert som ikke vitenskapelig holdbart. Forskere i dag mener at stamming har sammenheng med genetisk disposisjon.

Kilder:
LeVay, Simon (2008) When Science Goes Wrong. London: Penguin Books
The Stuttering Doctor’s ‘Monster Study’, New York Times 16. mars 2003