Hvordan skal vi forhindre at livsvitenskap ikke blir dødsvitenskap? spurte Margareth Sommerville. Hun var en av foredragsholderne som innledet symposiet Dual Uses of Biomedicine: Whose responsibility? Sommerville er til daglig direktør ved ved McGill Centre for Medicine, Ethics and Law i Canada.

Hun svarte selv. – Gjennom aktiv bruk av etiske retningslinjer kan vi forhindre at livsvitenskap ikke blir brukt som vitenskap for å ta livet av folk gjennom biologisk terrorisme og krigføring. Men vi må anerkjenne at noen type forskning rett og slett er gal, uansett hvilken nytte den kan ha.

– Forskernes ansvar er som en kake, sa hun, – ikke som en fotball. Det betyr at man kan ta et stykke, stort eller lite, og den biten er ens egen. Men man kan ikke behandle ansvar som en ball man bare kan sparke videre til neste mann. Det er viktig at forskerne tar ansvar og sier ifra, for eksempel hvis de har kjennskap til noe som for eksempel kan være farlig enten for deltakerne i forskningen eller befolkningen som helhet. På den annen side er det også viktig å ha in mente at forskere kan ha en egeninteresse i å skape frykt. Det er jo mer sannsynlig at det blir bevilget penger til forskning på klimaendringer eller biologisk terrorisme, hvis dette er noe folk generelt frykter, sa hun.

– Men dagens etiske retningslinjer for medisinsk forskning på mennesker kan ikke brukes på det å forhindre bioterrorisme, mente hun. – Lover er viktige, men arbeidet med etikken enda viktigere. Et felt hvor vi har sviktet, er oppfølging av forsk¬ningsprosjekter. Det finnes flere godkjenningsinstanser før prosjektene settes i gang, men når det gjelder oppfølging underveis, er det få tiltak, fortalte hun fra sitt eget land Canada.

Fri forskning – fri publisering

Det er blitt sagt at ”forskning ikke eksisterer før den er publisert”. Selv om dette ikke er tilfellet, så peker dette utsagnet på et av kjerneproblemene ved bruk og misbruk av vitenskapelig kunnskap.

Å få publisert en artikkel om et forsk¬ningsprosjekt i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift, gir ikke bare karrieremessig utelling for forskeren, men det er også helt grunnleggende for at forskningen skal gå videre. Andre forskere vil forsøke å teste funnene for å få samme resultat og slik motbevise eller bekrefte kunnskapen. Slik kan andre forskere bygge videre på funnene. Problemet oppstår når forskningen som publiseres, også kan ha destruktive anvendelser.

Hvem har da kontroll på forskningen? Men hvordan skal forskerne bygge videre på hverandre og kvaliteten sikres, hvis forskningen ikke blir publisert allment? Og hvem skal i så fall avgjøre hva som skal publiseres? Dette skapte debatt på symposiet. Frida Kuhlau tok opp spørsmålet. Hun arbeider med doktorgrad ved Senteret for forsk¬ningsetikk og bioetikk ved Universitetet i Uppsala om nettopp det som var konferansens tema.

Kuhlau tok til orde for en strengere publiseringspraksis og mente at redaktører hadde et ansvar for ikke å spre potensielt farlig informasjon, for eksempel ved at ikke hele genomet til et farlig virus ble offentliggjort, men bare deler. Men hun så også at det er veldig vanskelig å avgjøre, og ikke minst hvem som skal avgjøre om ¬informasjonen skal gjøres allment kjent. Selv om hun ikke hadde noen fasit på hvordan dette kunne gjøres i praksis, mente hun at det var svært viktig å ha den doble bruken av vitenskap i bakhodet når man planla publisering.

– Dette gjør imidlertid forskere svært sjelden, mente professor i internasjonal sikkerhet Malcolm Dando, fra Universitetet i Bradford og som i en årrekke har arbeidet med spørsmål knyttet til biologisk krigføring og internasjonal våpenkontroll. Dando har sammen med en kollega gjennomført en rekke undersøkelser blant forskere for å avdekke deres holdninger og bevissthet om etiske spørsmål. Gjennom fokusgrupper hadde han forsøkt å få frem hva forskerne var opptatt av, og hvordan de stilte seg til et etisk dilemma. Erfaringene fra alle gruppene var at forskere var svært publiseringsvillige da de ble presentert for eksempelet med musekopper selv om forskningen kunne bli misbrukt og føre til store menneskelige lidelser. Dette resultatet var likt uansett hvilken verdensdel forskerne kom fra. Dando trakk dermed konklusjonen at forskere over hele kloden sosialiseres inn i det samme tankesettet.

Det ble derfor en tankevekker for Dando og hans forskerkolleger da de forsøkte samme opplegget med en gruppe bestående av førsteårsstudenter. De syntes at det var helt forkastelig å publisere forskning som potensielt kunne brukes destruktivt.

Inntrykket om at studenter er mer moralske enn etablerte forskere, ble støttet av Margareth Sommerville. Hun mente at skulle man forsøke å arbeide med etikk innen forskning, var det viktig å komme tidlig inn før studentene ble formet. – I tillegg er det viktig å ha en ledelse ved institusjonene som er etisk bevisste, sa hun. – Jeg ble kontaktet i forbindelse med Enron-skandalen i USA for noen år siden. Vet dere hva de sendte meg? Et 60-siders dokument om etikken i Enron. Det hjelper ikke med etiske retningslinjer når ledelsen er korrupt. Det bare forplanter seg nedover, sa hun.

”Dual use”: Forskning som både gir ny innsikt og kan brukes i destruktiv sammenheng.