Anette Brunovskis er forsker på Institutt for anvendte internasjonale studier( Fafo) og har vært prosjektleder på UDI –prosjektet Ulovlig innvandring. I juni ble den avsluttende rapporten lagt fram. Brunovskis forteller at prosjektet har vært svært utfordrende og har ført til mye refleksjon omkring etikk. Det er hun vant til etter seks års forskning på menneskehandel på Balkan.

Sårbarhet

- Jeg har måttet forholde meg til sårbare grupper også nå i forskningen på illegale innvandrere, forteller Brunovkis. - Det har gitt meg innsikt og erfaring i at jeg, som forsker, noen ganger befinner meg i situasjoner hvor det ikke er åpenbart hva som er riktig å gjøre.

De vi var i kontakt med, hadde det stort sett veldig dårlig. Vi har snakket med få, 7 i tallet, men alle fremsto som veldig triste og deprimerte og uten fremtidsutsikter. Selvmord var et tema som kom opp i de fleste intervjuene, selvsagt uten at vi spurte noe om dette. Videre var de redde, særlig for politiet. Det så vi da en politibil tilfeldigvis kom kjørende forbi, mens vi gjorde et intervju. De er også redde for å oppsøke lege ved sykdom. Det eneste de har rett på er nødhjelp ved akutt krise.

Hva vil det si å være en illegal innvandrer?

– Begrepet irregulær innvandring er ganske vidt, forklarer Brunovskis. – Det handler om mennesker som oppholder seg i Norge uten de nødvendige tillatelsene. Noen av dem har fått avslag på asylsøknader, noen har falske papirer, noen blir igjen etter at visumet har gått ut, eller enkelte har tatt seg inn over grensen skjult. Enhver historie er forskjellig.

– For eksempel kan borgere av EU eller fra EØS-området også oppholde seg ulovlig i Norge, dersom de ikke overholder reglene knyttet til arbeid – man må ha fulltidsarbeid i regulære former. Men likevel vil sannsynligvis ikke konsekvensene være like store for denne gruppen som for en del andre, for eksempel de som blir, etter at de har fått avslag på asylsøknaden. Det er disse man regner med utgjør den største gruppen av irregulære immigranter i Norge.

UDI som oppdragsgiver

- Det er Utlendingsdirektoratet ( UDI) som er oppdragsgiver for prosjektet. Skaper det problem når de samme myndigheter er dem som kaster ut innvandrere?
- Der berører du en av de utfordringene vi har vært bevisste på. Når vi har møtt intervjuobjektene våre, har vi vært tydelige på at vi ikke representerer UDI, men Fafo som forskningsinstitutt. Videre at det å delta ikke på noen måte kan påvirke deres egen situasjon. Vi kan vanskelig sikre oss helt mot at noen likevel håper at deltakelse på en eller annen måte kan hjelpe dem konkret, sier Brunovskis. Hun forteller at informanter ikke ble rekruttert gjennom UDI eller politiet selv om dette kunne lettet arbeidet. Dette valget ble gjort for at informantene skulle være så frie som mulig i samtykkesituasjonen.

Analfabet og samtykke

- Både i dette prosjektet og i andre prosjekter har jeg opplevd at det er mye enklere å forklare prosjektet og rollefordeling til respondenter som i alle fall har litt utdannelse, mens det kan være veldig vanskelig å forklare saken for analfabeter. Dette er en utfordring i forhold til å innhente informert samtykke – hvor informert må man egentlig være? spør Brunovskis. Samtidig er det uheldig å systematisk utelukke mennesker som ikke har noe begrepsapparat å sette forsk¬ning inn i. De som kanskje er verst stilt, vil derved ikke bli inkludert, og dermed kan viktige sosiale forhold bli mindre belyst.

Økonomisk incentiv

Et annet spørsmål som kom opp i løpet av prosjektperioden, var dette med økonomiske incentiver for deltakelse. Da Brunovskis kontaktet Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH), fikk hun det rådet å begrense bruken av honorar til en gruppe som så åpenbart ville ha økonomiske fordeler av å si ja, gitt problemene med å tjene penger på vanlig måte. Tilbudet om penger ville dermed kunne gå ut over det frie samtykket. Man kan for eksempel spørre seg hvorvidt et menneske som trenger penger til mat eller medisiner, fritt vil kunne avslå å delta i forskning hvis de kunne tjene penger på det.

– Dette rådet var sammenfallende med mitt eget syn, forklarer hun. – Derfor ble jeg overrasket da jeg møtte relativt stor motstand på dette i referansegruppen, hvor det blant annet var en forsker fra Storbritannia og en fra Østerrike. Deres argumenter for å bruke pengeincentiver var å kompensere for bruk av tid. Et annet argument var at når man ikke kunne hjelpe dem på noen annen måte, for eksempel fordi de ikke har rett til helsehjelp, var det å gi dem penger en liten hjelp.

– Jeg står fast på at jeg mener det hadde vært etisk uforsvarlig å bruke penger for å motivere til deltakelse, og føler at det synet ble styrket gjennom intervjuene jeg hadde. Samtidig er dette et sammensatt og komplisert spørsmål, som det også har vært en del debatt rundt i forskningsmiljøet tidligere i år. f

Skal – skal ikke

Har dere diskutert om det er riktig å forske på mennesker som er illegalt tilstede i landet. Hva er motivet?


– Vi stilte oss flere spørsmål i forkant av prosjektet omkring denne problemstillingen: Er dette et prosjekt vi bør gjøre? Er dette tall man bør lage, også gitt at de er riktige? Hva kan opplysningene brukes til? Hva blir konsekvensene? Debatten rundt irregulær innvandring kjenner vi fra før. Den er ikke ny. Det ene avisoppslaget etter det andre handler om dette. Altså kan man like gjerne stille motspørsmålet at nettopp derfor vil det kunne være forskningsetisk problematisk å ikke forske på denne gruppen, fordi det er viktig å bidra med forskning nettopp på felt hvor det er mange sterke meninger, men lite solid kunnskap.

Formidling og åpenhet

– Et forskningsetisk prinsipp er åpenhet om resultater. I dette prosjektet har vi måttet tenke nøye igjennom formuleringer i rapporten. Det er også en etisk avveining, mener jeg. En ting er å anonymisere på individnivå, en annen ting er at vi også får informasjon om for eksempel bestemte sektorer eller til og med konkrete arbeidsplasstyper hvor mange mennesker i gruppen jobber. Vi har også fått informasjon om hvilke metoder innvandrerne bruker for å omgå regelverket. Hvis vi skrev om dette i rapporten, ville det kunne brukes direkte for å finne grupper, eller endre politikk på en slik måte at det er sannsynlig at levekårene ble enda dårligere. Altså må vi utelate dette for offentligheten.

Også sårbar forsker

– Jeg har som sagt jobbet med menneskehandel i mange år og er for så vidt vant til å bli eksponert for historier som er brutale og grusomme. Mange av disse intervjuene i dette prosjektet har vært vel så tøffe, og jeg har brukt tid på å komme meg etter hvert av dem. For eksempel er det vanskelig å ikke reagere følelsesmessig når man snakker med en gravid kvinne som sier at hun tenker mye på å ta livet av seg, men at hun da må skynde seg å gjøre det før barnet blir født. Hun ikke vil etterlate seg et morløst barn. Dette går innpå meg, sier Brunovski og fortsetter:


– Rent konkret pleier vi i forskning med andre sårbare grupper å sørge for at vi kan formidle kontakt med folk som kan hjelpe, der vi ser det er behov for det. Det har vært vanskelig å få til for denne gruppen, fordi de mangler formelle rettigheter. Jeg fikk for eksempel en telefon fra en respondent lenge etter intervjuet. Hun var fortvilet, fordi hun ble truet og utsatt for pengeutpressing av smugleren som hadde tatt henne inn i landet. Selv om man som forsker i prinsippet skal være forsiktig med å gå inn i rollen som hjelper, er det umulig å ignorere slike direkte rop om hjelp.

Dette prosjektet har gitt mye anledning for personlig refleksjon. Hva vil jeg med forskningen jeg gjør? Her beveget jeg meg på et felt der det ikke var gitt at resultatet ville komme den sårbare gruppen til nytte. Derfor ble prosjektet vanskelig for meg. På grunnlag av denne erfaringen har jeg funnet ut at min motivasjonsfaktor er nøye knyttet opp til om forskningen min skal kunne ha en anvendelse ,og - i alle fall ideelt sett, kunne komme gruppene jeg forsker på, til gode.

Så alvorlig avslutter Anette Brunovskis vår samtale om det like alvorlige temaet: Illegal innvandring.