Nemlig at vi går inn i en tid der man vil kunne designe virus og mikroorganismer som potensielt kan påføre menneskeheten enorm skade, sier professor Svein Valla.

SVEIN VALLA, professor i molekylær genetikk ved Institutt for bioteknologi, NTNU, er en av dem som har forsøkt å få i gang en debatt om problematikken rundt den voldsomme utviklingen innen bioteknologi. Likeså hvor enkelt det er å få tak i informasjon og tilegne seg kunnskap om hvordan man kan lage svært farlige våpen.

– Tradisjonelt har det vært slik at man innen forskningen har tenkt at kunnskap er ”ren”, og at det er bruken av kunnskapen man må regulere. Men hvis bruken av kunnskapen kan bli katastrofal, er dette atskillig mer problematisk. Det som er spesielt alvorlig både nå og enda mer i fremtiden, er at man kan designe nye organismer. Dette er svært enkelt sett i forhold til det enorme apparatet som skal til for å lage kjernefysiske våpen.

Man trenger ikke et helt fjell som skal utvinnes for uran, det holder bare med gener og mikroorganismer bestilt via internett, grunnleggende kunnskap om genteknologi og et enkelt laboratorium. Selv studenter behersker i dag teknikker som bare for få år siden var ansett som svært avanserte, forklarer han.

– Det er mulig å bestille gener kommersielt. Jeg selv gjør det hele tiden, og firmaet som selger det må kontrollere at materialet ikke blir brukt i ”onde hensikter”. Men hvis en stat går inn for å skaffe seg det materialet de trenger, vil det neppe være noen som kan stoppe dem, med mindre etterretning kan oppdage det, og man i tillegg er villig til å bruke alle nødvendige midler.

Et av argumentene som brukes for hvorfor man ikke tror at biologisk terrorisme vil skje, er at terroristene er redd for at de ikke skal kunne kontrollere sine egne våpen. Hva mener du om det?

– Jeg har hørt dette argumentet brukt, men så lenge terrorister er villige til å feste bomber på seg selv og sprenge dem, skulle de vel være i stand til å lage biologiske våpen også. Det er helt klart at vi har et problem når det gjelder den frie forskning og publiseringen av den. Det er enkelt å fange opp resultatene og bruke dem destruktivt. Et annet argument som brukes er at det finnes mange naturlig forekommende ting som også er svært farlige, men som ikke utnyttes i vond hensikt. Etter min mening er det uansvarlig å gå ut fra at det som har vært gyldig til nå, også vil gjelde i all framtid. Vi må som et minimum diskutere dette og få vite nøyaktig hva de som eventuelt ikke er bekymret, bygger på av fakta.

Har du noe forslag til hvordan dette eventuelt kan løses?

– Dette er vanskelig, for sensur av forsk¬ning går på tvers av alt det forskningen står for. Man kunne tenke seg at alle redaktører i vitenskapelige tidsskrift ble enige om å ha en klausul slik at visse typer informasjon holdes utenfor offentlig distribusjon. Men noen må få tilgang til kunnskapen. Hvem det skal være, og hvem som skal avgjøre det, er svært vanskelig å håndtere. - Dessuten er mye kunnskap lagret i internasjonale databanker som ikke publiseres via vitenskapelige tidsskrift. Forskningsresultater blir også lagt rett ut på Internett. Det er utrolig hvor enkelt det er å få tak i det meste av det man trenger. Myndighetene greier ikke ha kontroll med dette. Bioteknologiloven og genteknologiloven regulerer bare det som lar seg regulere. Det vi snakker om er noe helt annet – og potensielt mye farligere legger han til. - Min gjetning er at myndighetene jobber med dette via etterretningen. Problemet er at vi sjelden får noe informasjon om akkurat det.

Hvordan ble du selv engasjert i tematikken?

– For et par år siden begynte jeg å reflektere over hvor mye debatt det var rundt genmodifisert mat i Norge. Til sammenligning er dette mye farligere og langt vanskeligere å løse. Jeg tror også at det har vært for lite informasjon om hva teknologiutviklingen nå åpner for, slik at mange rett og slett ikke innser hvor farlig dette kan bli, avslutter Valla.