Forskningsetikk har tatt kontakt med den erfarne forskeren Åshild Kolås for å finne ut mer om hvordan det er å forske på konflikter. Hun arbeider ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og har gjort feltarbeid i flere asiatiske land, blant annet India og Kina. Stikkord for samtalen vår er ord som åpenhet, sikkerhet, informanter, offentliggjøring, taushetsplikt – for å nevne noen.

Og det skal ikke mer til før Kolås snakker med iver og engasjement. Dette temaet interesserer, og tematikken har hun forholdt seg til i mange år, både som forsker med flere feltarbeid bak seg, og som leder for PRIOs program for konflikthåndtering og fredsbygging.

Forskning på konflikter

– Det er mange etiske problemstillinger å ta hensyn til når man forsker på konflikter, forklarer hun. - Jeg kan starte med et aktuelt tilfelle ved instituttet vårt. To juniorforskere søkte nylig opptak til doktorgradsprogrammer ved Universitetet i Oslo. Begge skulle gjøre feltarbeid i land der det foregår konflikter og menneskerettighetsbrudd.

I første omgang fikk begge søkerne avslag med henvisning til NESH sine retningslinjer (2004-2006) § 6, 7, 8, 11 og 25. I avslagsbrevet viste man blant annet til nødvendigheten av å informere myndighetene i vertslandet, forteller Kolås. Videre påsto man at i totalitære regimer kan nødvendigheten av å beskytte kildene i verste fall bety at datamaterialet ikke kan verifiseres, hvilket vil medføre uoverstigelige metodiske problemer i forhold til forskningens pålitelighet og validitet.

– Begge søkerne bestemte seg for å klage på vedtaket. Vi mente at det vil være urimelig å stille krav om at myndighetene i vertslandet skal godkjenne forskningsprosjekter som medfører feltarbeid i landet. Vi, som forskere, skal ivareta etikken på best mulig måte, og vi har et soleklart ansvar for informantenes sikkerhet. Men at totalitære regimer skal bestemme – det er en mistolking av etikken. Akkurat i nevnte tilfelle fikk begge forskerne medhold i klagen, og den ene av dem fikk dermed også innvilget opptak ved universitetets doktorgradsprogram.

Åshild Kolås er ganske oppbrakt og har sterke meninger som hun gjerne deler med andre. Hun forteller at hun har fått midler fra Forskningsrådet til flere prosjekter – uten at de har krevet noen referanse til NESH sine retningslinjer. – Men det er klart jeg har diskutert etikken i prosjektet, sier Kolås.

Personvern

Videre forklarer hun at det er strenge regler for hvordan man skal behandle persondata. Ved PRIO har de en egen håndbok som tydelig beskriver hvordan man skal gå fram. PRIO har også diskutert oppfølging av de nye internasjonale retningslinjene utviklet av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

I Norge er det Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) som er forskningens personvernombud. Det betyr at NSD må godkjenne prosjekter når det gjelder håndtering av personopplysninger. I noen sammenhenger koples også Datatilsynet inn. - Alt dette må være på plass før vi kan starte forskningen, forklarer Kolås.

Vær varsom

– Et alvorlig etisk dilemma er i hvilken grad forskningen kan skade en tredje part, dvs. informanter eller medhjelpere. Noen vil hevde at i en konfliktsituasjon vil enhver kontakt med en informant kunne skade personen. Dette kan i praksis bety at man ikke kan gjøre feltarbeid i konfliktområder i det hele tatt. Samtidig er det nettopp i konfliktsituasjoner der det foregår brudd på menneskerettighetene at forskeren bør få mulighet til å snakke med folk. Det vil være sterkt uetisk å ikke få slik kunnskap ut i verden. Åshild Kolås har selv beveget seg i dette vanskelige farvannet, og møtt på utfordringene i tur og orden.

Var du forberedt på disse vanskelighetene da du reiste ut for første gang?

– Den gangen var det få steder hvor man kunne diskutere slike utfordringer, og man var i stor grad avhengig av at veilederen kunne gi gode råd. I dag er det annerledes, både fordi regelverk og retningslinjer har endret seg, og fordi universitetene er blitt bedre på opplæring, samt at det er mye større fokus på og debatt om etiske problemstillinger. Opplæringen kan fortsatt bli bedre, men med referanse til min historie ovenfor, må det ikke bli slik at viktig forskning stoppes av strengt formalistiske krav.

Ansvar

– Samtidig er det klart at som forsker har man et stort ansvar for hver enkelt informants sikkerhet. Målet er at kontakten med informantene skal være ufarlig for dem du snakker med så vel som for lokale samarbeidspartnere og medhjelpere. Og i tillegg har man et stort ansvar for hvordan informasjonen blir brukt, sier Kolås.

– Bare det at jeg tar kontakt med en mulig informant, kan få konsekvenser som jeg må tenke nøye igjennom. Den lokale partneren jeg har henvendt meg til, må jeg også tenke på i situasjonen. Jeg må passe på hvordan jeg behandler de menneskene jeg kommer i kontakt med, både når det gjelder hvem jeg snakker med, hva jeg snakker om og hvordan jeg presenterer meg selv og mitt arbeid. Jeg må dessuten passe på å anonymisere alle kilder, siden innsamlede materialer i verste fall kan komme i feil hender, og jeg må hele tiden sikre materialer lagret elektronisk med passord. Også etter at jeg er tilbake i Norge, må jeg tenke nøye igjennom hvordan jeg bruker materialet mitt, og hvilke konsekvenser det kan få i fremtiden.

Dilemma og valg

– Et etisk dilemma som jeg opplevde i en intervjusituasjon, har jeg lyst til å nevne. Det illustrerer på en god måte hva som kan skje:

Jeg snakker med en person som begynner å fortelle for mye – som slik jeg ser det, kan utsette seg for fare. Da kan jeg gjøre flere ting. Jeg kan stoppe intervjuet, eller jeg kan la personen snakke, men la være å notere. Senere kan jeg la være å bruke stoffet når jeg skriver, eller jeg kan anonymisere slik at det ikke er fare for at vedkommende kan identifiseres.

Selvfølgelig kan ikke jeg forhindre at noen forteller meg det de har sett og opplevd av overgrep fra myndigheter eller andre parter i konflikter, men jeg kan la være å bruke all informasjonen jeg får, eller jeg kan omarbeide den slik at informanter beskyttes. Selv om dette strir mot forskningsetiske prinsipper om åpenhet, må jeg her gjøre andre prioriteringer. Jeg må være så varsom og forsiktig jeg kan. Etikken følger meg hele tiden, den ligger bak i hodet. De forskningsetiske og metodiske prinsippene om åpenhet vil ofte komme i motsetning til kravet om å beskytte individet. Men her må menneskeliv gå foran alt, noe annet ville i hvert fall være uetisk, påpeker Kolås.

Åpenhet ikke viktigst

Kolås forteller at det har hendt at hun bevisst har valgt et forskningstema som ikke var av den mest sensitive arten, nettopp for å unngå å måtte gå på akkord med blant annet krav til åpenhet.

– Jeg synes ikke det er noe uoverkommelig dilemma at jeg som forsker ikke kan si alt jeg vil. Det er helt galt å stoppe forsk­ning i land i konflikt fordi det er vanskelig. Og det er enda mer feil å la det bli slik at myndigheter i land med totalitært styre skal godkjenne det vi gjør. Vi har ansvar for forskningen, vi har ansvar for informantene, og vi har et ansvar for at verdenssamfunnet får tilgang til kunnskapen vår.

Derfor har jeg igjen pakket kofferten – denne gangen med kurs for India, smiler den reiseglade kvinnen.