Men kritikeren, Derek Freeman, ble anklaget for det samme.

Margaret Mead er en av verdens mest berømte antropologer og kjent langt utover fagets kretser. Det som gjorde henne så berømt, var hennes feltarbeid på Samoa som resulterte i boken Coming of Age in Samoa. Den utkom i 1928.

Innholdet i Mead var den første antropolog som interesserte seg for barns oppvekst, og hvordan tradisjoner og verdier overføres mellom generasjoner. Hun hadde også et engasjement i sitt eget hjemland, og hvordan forståelse for andre kulturer kunne gi et viktig bidrag. Hun fortsatte med feltarbeid på Bali og Ny-Guinea. Og det er sjelden at forskere får en slik status blant dem man forsker på, som det Mead fikk. Da meldingen om at hun var død kom i 1978, ble de oppsatte radioprammene på Ny-Guinea erstattet med sørgemusikk.

Samtidig, et annet sted på kloden, satt en annen antropolog og arbeidet med en bok også med et oppsiktsvekkende innhold. Fem år etter at Mead døde publiserte new zealenderen Derek Freeman på det anerkjente Harvard Universitetsforlag en systematisk kritikk av den store mesteren med boken Margaret Mead and Samoa: The Making and Unmaking of an Antropological Myth.

En annen konklusjon

Feeeman, født 15 år etter Mead, hadde fulgt i hennes fotspor til Samoa, helt bokstavelig. Han dro til Samoa på feltarbeid i 1940. Han ble der i 3 år, bodde hos en samoisk familie og lærte seg språket flytende. Dette var i kontrast til den unge Mead, som hadde bodd 9 måneder hos familien til en amerikansk marineoffiser da hun gjorde sitt feltarbeid. Mead lærte seg svært lite av språket, og all kontakt med hennes unge informanter gikk via tolk.

Freeman satt igjen med et annet inntrykk av Samoa enn det han hadde fått gjennom lesingen av Coming of Age. Han var spesielt indignert over Meads fremstilling av idylliseringen av ungdomstiden med fri seksuell eksperimentering. Tvert imot syntes dette å være under streng moralsk regulering. Han fant også en høy forekomst av voldtekt, selvmord og drap i en mannsdominert macho-kultur.

Freeman fikk kontakt med to av de unge jentene som hadde vært Meads informanter. De da voksne kvinnene kunne fortelle Freeman at de hadde løyet for den «godtroende hvite piken». Tvert imot var jomfrudommen høyt beskyttet til de ble gift. Det utsvevende sexlivet hadde bare vært en spøk. Mead hadde skapt en myte om det samoiske samfunnet, hevdet Freeman.

Forutinntatt

Freeman hevdet at Mead ikke bare hadde gjort dårlig og grunt forskningsarbeid, blitt løyet for, så var hun også forutinntatt. Det hun så på Samoa, fikk hun til å passe inn i den ideologien hun selv hadde. Mead var del av et radikalt kunstner- og bohemmiljø i New York, hvor det ble eksperimentert med ulike livsformer. Han antydet at Mead var bifil og var i opposisjon til samfunnets moral.

Boken Margaret Mead and Samoa: The Making and Unmaking of an Antropological Myth vakte stor oppsikt innen antropologikretser. Margaret Mead var fagets første-dame. Det hadde riktignok kommet enkelte kritikker metodikken i hennes første feltarbeid tidligere, men aldri med et slikt personfokus som den Freeman sto for.

Med dette hadde Derek Freeman selvfølgelig lagt hodet sitt på den akademiske hoggestabben. Hans kritikk av Mead, som forutinntatt, ble slengt tilbake mot ham selv. Han ble også kritisert for å vente til etter Meads død med å publisere boken.

Freeman hadde forsøkt å få den publisert tidligere, men ikke fått en utgiver til å gjøre det. Han hadde også sendt manuskriptet til Mead for kommentarer før hun døde. Noe hun ikke gjorde, enten hun var for syk eller ikke ønsket det. Noen hevdet at det var de voksne informantene som løy, at de ikke lenger ville vedkjenne seg et utsvevende sexliv nå i voksen alder i et samfunn mer preget av vestlige verdier enn på 1920-tallet.

Freeman ble også kritisert for å henge seg opp i det seksuelle, da Meads bok omhandlet så mye mer enn dette. Han ble beskyldt for å forsøke å sverte en svært respektert forsker for selv å kunne bli berømt. Men Freeman dokumenterte påstandene sine om streng seksualmoral blant annet ved å vise til dommer fra rettsvesenet om utroskap på 20- tallet.

To skoler

Flere ganger opp gjennom historien hvor det har vært påstander om fusk og uredelighet forskere imellom, er det en grunnleggende faglig uenighet i bunnen av konflikten. Så også med Freeman og Mead. På den ene siden en radikal kulturforståelse som Mead sto for, og en mer biologisk orientert retning for hva som påvirker menneskelig atferd. Et spørsmål om arv eller miljø. En debatt som svinger som en pendel opp gjennom forskningens historie.

Kilder:
Scandals & Scoundrels – seven cases that shook the acadamy, Ron Robin, University of California Press, 2004

Verdens mest kjente antropolog, kronikk av Prof. emer. Arne Martin Klausen, Dagbladet, 16.12.2001

Wikipedia