”Ville dyr må ikke forvaltes på samme måte som en saueflokk i et fjøs, der mennesker bestemmer hva som skal skje med hvert enkelt dyr i flokken. Ulv og bjørn er ikke lenger natur hvis de skal gå rundt med halsbånd eller innopererte radiosendere.”

Dette sa Lars Haltbrekken  i Norges naturvernforbund til Aftenposten 25. februar i år. Han mener det er greit å merke dyr i forskningsøyemed, så lenge det skjer på en etisk riktig måte. Men naturverneren er kritisk til at myndighetene vil radiomerke langt flere rovdyr i forvaltningsøyemed.

Andre er også kritiske til forskernes merking:
”Dyrene lider for at vi skal ha kontroll med dem,” sa fjelloppsynsmann Geir Skillebæk til samme avis 24. februar i år. Det samme sa han i NRK Brennpunkt høsten 2007. Skillebæk og naturfotografen Bjørn Brendbakken hevdet her å kunne dokumentere at dyr skades og dør under forskernes merking.

Kritisk blikk

De norske og svenske forskerne vi møter i Dalarna denne sene aprildagen står midt i konfliktsonen. Kritikken som er nevnt innledningsvis, er bare korte klipp fra de siste tiårenes debatt om forskernes merking av ville dyr.
– Som rovdyrforskere er vi vant med å ha et konstant kritisk blikk rett mot oss. Derfor er vi opptatt av å være åpne om det vi driver med, sier professor Jon Martin Arnemo, som tar hjertelig imot både Forskningsetikk, politi og forvaltning denne vårdagen.
Forskerne tar imot gjestene til tross for at de er inne i en av de travleste periodene i felt. Bjørnene er nettopp kommet ut av hiet etter dvalen. Mange binner har fått nye barn i løpet av vinteren, og flere av disse skal merkes. Forskerne vi møter jobber alle i verdens mest omfattende forskningsprosjekt på bjørner: Det skandinaviske bjørneprosjektet. I alt er 21 land har vært involvert i prosjektet, som har pågått siden 1984. Det er i alt gjort 1 317 merkingen i prosjektet på 550 ulike individer siden den gang.

Hvor mytisk er Tobias nå?

En stor del av den norsk-svenske bjørnestammen befinner seg i området hvor vi er nå, i svenske Älvdalen, noen mil øst for Trysil. Her står vi på en liten veistubb og venter på helikopteret som snart skal bringe oss inn i et av Skandinavias villeste landskaper. Dette er bjørnens rike.
Straks helikopteret letter, ser vi de første sporene etter ham. Svære labber i den råtne snøen viser hvor bjørnen har gått. Men denne bjørnen hadde forskerne funnet også uten spor i snøen. GPS-halsbåndet rundt nakken, som han har han hatt siden han var åtte år gammel, gjør det mulig å følge bjørnens bevegelser nesten hvert eneste minutt. Slik vet forskerne allerede godt hvem vi skal møte. – Dette er Tobias, introduserer de. Han ble døpt det etter Tobiasplassen, hvor vi først fant ham.

Tobias er en rufsete 12-åring og dermed en godt voksen hannbjørn. Han er representant for en vill, myteomspunnet og fryktet art. Slik vi snart skal møte ham, blir de fleste av hemmelighetene blottlagt.
Tobias har både navn, nummer og GPS-halsbånd rundt halsen. De fleste av hans biologiske data er kartlagt og loggført før. Alt forskerne vet om Tobias havner i en database.

Nå er hovedhensikten å bytte ut GPS-halsbåndet. Men akkurat denne dagen er det også stor spenning knyttet til hvor mye Tobias veier. Sist han ble veid, slet helikopterpiloten med ryggvondt i flere dager etterpå. Det var så vidt de fikk Tobias opp fra bakken og forskerne mistenker at målingen ble unøyaktig. Denne gangen har de rekvirert flere røslige karer fra bygda. Nå skal det bli riktig vekt! Og pilen – ja den peker på 250 kilo. Dette gir Tobias status som den største bjørnen som er radiomerket sør i Sverige i Det skandinaviske bjørneprosjektet.

Full screening

Kroppen som ligger der, bedøvet med en pil skutt fra helikopteret i lav høyde, er enorm. Men det er ikke mye fryktinngytende over Tobias.
 Han sover tungt med tunga ut av den digre kjeften, uvitende om at han er under full screening og leverandør av hundrevis av data som skal fôre forskere med mat til en rekke forskningsprosjekter. Dataene skal gi oss mer kunnskap om arten Tobias tilhører, kunnskap om bjørners økologi og bjørners atferd.

Professor Arnemo stikker en finger inn i Tobias sin endetarm for å ta avføringsprøver. Disse kan fortelle om bjørnens kosthold. Han klipper litt hår av den rufsete kroppen, hår som skal gi oss kunnskap om bjørnens diett og forekomsten av miljøgifter. En vevsprøve gir DNA-data. Det tas prøver av kjønnshårene som skal gi data til et forskningsprosjekt om hvordan bjørnene kjenner hverandre igjen gjennom lukt.

Samtidig arbeider feltansvarlig for bjørneprosjektet, Sven Brunberg, med å ta essensielle mål av dyret og med å sette et nytt halsbånd på bjørnen. De eldre bjørnene må bedøves for ”batteriskift” med to års mellomrom. På yngre bjørner som vokser, kan halsbåndet blir for stramt og det må av den grunn skiftes oftere.

Mens alt dette pågår, måler veterinær Åsa Fahlman fra Statens Veterinärmedicinska Anstalt og Sveriges lantbruksuniversitet en rekke fysiologiske parametere under bedøvingen. Hun holder øye med melkesyrenivå, hjertefrekvens, kroppstemperatur og pustefrekvens. Alt må være stabilt og normalt, slik at det ikke oppstår komplikasjoner og dyret får plager – og i verste fall dør. Dataene inngår i Fahlmans eget doktorgradsprosjekt hvor hun studerer hvordan ville dyr best kan bedøves, for deretter å raskest mulig våkne opp og gjenoppta sin normale atferd.
– Vi arbeider hele tiden for å få fram nye og bedre metoder for merking av ville dyr, forteller Fahlman. Prosjektet hennes er finansiert av norsk og svensk naturforvaltning.

Risiko for dødsfall

Forskerne viser hele tiden omsorg for dyret mens det er under bedøvelse.
Noen ganger har det likevel gått galt. Like før vi kom, døde en bjørn i samme område. Det skjedde tre dager etter at den hadde blitt merket. Obduksjonen viser at dødsårsaken kan være sjokk eller stans i blodsirkulasjonen etter forskernes merking. Ifølge Arnemo er dette det sjuende dødsfallet blant over 1200 fangster etter at forskerne begynte å merke bjørn med nye medikamenter i 1992.
– Anestesi innebærer alltid en risiko for dyr, akkurat som for oss  mennesker. Derfor har vi konstant fokus på å finne fram til middel og doser som kan redusere risikoen, sier Arnemo.
Flere har kritisert det etiske i selve fangsten av bjørnene, som skjer fra helikopter.

Helikopterjakten

Forskerne forsøker å gjøre fangsten så rask som mulig. Det krever en god pilot, en god skytter og et godt samspill mellom dem, forteller Fahlman. Den unge forskeren er av dem i prosjektet som er gode nok til å få skyte på bjørner. Lufttrykket fra helikopterrotoren bidrar til å gjøre skytingen ekstra krevende.
– Vi jager ikke dyrene, vi peiler det og får det ut på en åpen plass. Deretter går vi ned, helst bare fem meter fra dyret, og skyter. Da skal du treffe riktig, på et voksent dyr betyr det at du må treffe enten i låret eller i ryggmuskulaturen.

Mens forskerne venter på at dyret skal sovne, går helikopteret høyt opp i luften for å unngå at dyret stresses. Det tar mellom to og åtte minutter før bjørnen sovner. Deretter går forskerne ned og gjør jobben. Når de er ferdige, gir de bjørnen en oppvåkningssprøyte. Etter et kvarter til en halv time er dyret på beina igjen.
 

Ved bedøvelse av ville dyr er det viktig å bruke sikre metoder, som utsetter dyrene for så lite stress og ubehag som mulig. Fahlmans pågående forskning vurderer de fysiologiske effektene av fangst og bedøvelse av de store rovdyrene i Skandinavia. Hun har og også utviklet en ny bedøvelsesmetode for løver og gjort forsøk med bedøvelse av nesehorn i Afrika. – Da blodprøver, både fra nesehorn og visse brunbjørner, har påvist lavere syrenivåer under bedøvelsen, har vi ved hjelp av en bærbar syregasstube, som vi tar med ut i felt, kunnet forbedre forholdene for de bedøvede dyrene, forteller Fahlman. Hun mener at dette gjør at forskerne nå på noen felt kan minske risikoen for komplikasjoner og øke sikkerheten for dyrene.  
 

Men trenger vi kunnskapen?

Når vi ser bjørnen ligge der, omringet av mennesker og med kroppen full av elektronikk og andre apparater, er det nærliggende å spørre seg: Har vi mennesker rett til å gjøre dette med et vilt dyr?
 Jon Arnemo er professor og veterinær i Det skandinaviske bjørneprosjektet. Han svarer: – Sier du nei til merking av ville dyr, sier du også nei til kunnskap. Da dette prosjektet startet i 1984 visste vi lite om bjørnens økologi og atferd. I løpet av disse drøye 20 årene har ny kunnskap resultert i ni avlagte doktorgrader og sju pågående, 51 master- og bachelorgrader og 88 vitenskapelige publiseringer, blant annet i Science og Nature.
 

– Gjennom denne forskningen har vi fått vite hvor bjørnen vandrer, hva den spiser og etter hvert vet vi også mye om bjørnens atferd. Blant annet kan vi nå gi et mye bedre svar på det aller vanligste spørsmålet vi vet blir stilt: Er bjørnen farlig for mennesker?
Forskernes svar på dette spørsmålet er i all hovedsak ”nei”. De har kunnet slå fast at den skandinaviske bjørnen ikke er farlig for mennesker, unntatt i noen spesielle situasjoner. Dette baserer de på et prosjekt hvor de har studert ”turgåere” som møter bjørn. Det skjer nemlig mye oftere enn en del av oss liker å tenke på. For bjørnen merker oss – men vi turgåere merker sjelden bjørnen. Kunnskapen om situasjoner hvor bjørnen kan være farlig forsøker forskerne i bjørneprosjektet å formidle til allmennheten, blant annet i form av informasjonsfoldere.

Særlig i Sverige er denne kunnskapen nyttig. Her har bjørnestammen vokst kraftig, og noen møter mellom bjørn og mennesker har fått dødelig utgang for sistnevnte. I dag regner man med at det er skandinaviske bjørnestammen teller minst 2 600 bjørner. Det gjør at møtet mellom bjørn og mennesker nok bli enda hyppigere i Sverige. Bjørner er dyr som kan vandre langt, og det gjør det vanskelig å skille mellom norsk og svensk bjørn. Analyse av DNA i innsamlede bjørneekskrementer viser at det finnes minst 126 bjørn i Norge. Noen av disse deler tiden mellom Norge og Sverige.
 

– Vil vi at det skal være bjørn i naturen vår, tror jeg det er svært viktig at vi har kunnskap om den, sier Arnemo. Hans svenske veterinærkollega Sven Björk tilføyer:
– I en verden hvor vi mennesker tar over mer og mer av den plassen rovdyrene har disponert, må vi vite hvordan de lever og hvilket miljø vi skal tilby dem. Vet vi ikke noe om dette, kan bjørnen bli truet som art.

Hvem passer på forskerne?

Bjørneprosjektets mål er tredelt. Det skal gi vitenskapelig kunnskap om bjørnen. Det skal gi allmennheten kunnskap. Og det skal gi forvaltningen kunnskap.
 Det siste er ikke minst omstridt.
 

Svensk og norsk offentlig forvaltning betaler mye av bjørneforskningen, fordi de trenger den kunnskapen forskerne gir dem. Men naturvernere peker på at kunnskapen om bjørnene, hvor mange de er og hvor de til en hver tid oppholder seg, også brukes til å skyte rovdyrene.
Når båndene mellom forskere og forvaltning er så tette, hvem skal da passe på forskerne? Og ser forskerne det betenkelige i at det er så tette faglige og økonomiske bånd mellom de som skal forske, og det offentlige som både skal felle dyr for å holde bjørnestammen ned og i tillegg passe på de etiske grensene.

– I utgangspunktet er ikke dette en konflikt. Den kunnskapen som genereres fra bjørneprosjektet er av felles nytte. Forvaltningen trenger kunnskap, for eksempel om bjørnens atferd. Vi får penger til å forske og pengene genererer vitenskap, sier Arnemo.
– I Norge har et samlet Storting besluttet at bjørnen bare skal få lov til å oppholde seg på et begrenset geografisk område. Går den utenfor, øker faren for de to millioner sauene som er på beite. I Sverige har ikke bøndene lov til å slippe sauene på fritt beite. Svensk bjørneforvaltning er naturligvis av stor betydning for Norge, og et nært samarbeid med svenske forvaltningsmyndigheter er derfor viktig, mener han.

– Rovdyrpolitikken er det politikerne som beslutter. Kunnskap skaffet fram gjennom vårt prosjekt har gitt politikerne mulighet til å drive en mer langsiktig rovdyrpolitikk. Det vi forskere gjør er altså å bringe fram kunnskap. Når vi noen ganger blir angrepet personlig på grunn av det arbeidet vi utfører, kan vi oppfatte det både som ubehagelig og urettferdig. Skyter kritikerne mot oss, så skyter de på pianisten.
Rovdyrforskeren slår imidlertid fast at forskerne selv vil sette en grense for hvor mange dyr som skal merkes. Dette kan ikke forvaltningen påvirke.
– Men det går også en grense for hvor få dyr som bør merkes. På samme måte som det er uetisk å merke for mange dyr, er det også uetisk å merke for få. Vi må ha tilstrekkelig mange dyr i materialet vårt for å kunne konkludere på et vitenskapelig grunnlag, ellers er det bortkastet å merke i det hele tatt.

Brennpunkt-journalistikk

Fjelloppsynsmann Geir Skillebæk i Alvdal er en av dem som er sterkt kritisk til radiomerkingen av ville dyr. Han mener å kunne vise til flere groteske eksempler på hvordan ulv, bjørn, jerv og gaupe har fått lide på grunn av radiomerking. Skillebæk er også en av dem som kritiserte forskere i Brennpunkt på NRK sist høst.
– Jeg synes det er helt greit at folk er kritisk til merking av ville dyr. Men når NRK bruker 30 minutter i beste sendetid til en reportasje om dette, bør de være mer objektive enn dette. Verken vi forskere som hadde merket, eller politiet som hadde skutt, ble forespurt om hva som hadde skjedd i med den konkrete ulven det var fokus på i reportasjen. Vi mener at naturfotografen, som hevder at ulven hadde gnagsår på halsen etter radiomerking, tolket dette helt feil. NRK fikk tilbud om å bli informert av oss forskere, men avslo rett og slett å ta imot denne informasjonen. Skinnet av ulven som døde er fortsatt tilgjengelig for inspeksjon og kan si noe om eventuelle gnagsår og dødsårsak, men NRK-folkene har så langt ikke vært interessert i å se på det. Er det objektiv journalistikk?
Arnemo mener at det tvilsomme her heller er presseetikken enn dyreetikken.

Strengt regulert – lite kontrollert

Merking av dyr er strengt regulert gjennom dyrevernloven. Godkjenning av forsøk hvor merking av dyr inngår, behandles av Forsøksdyrutvalget, som er underlagt Mattilsynet. Ingen kan drive forsøk med dyr uten skriftlig tillatelse fra dette utvalget. Søknad om å få utføre forsøk skal beskrive i detalj hva som skal gjøres med dyrene, og hva som er formålet med aktiviteten. Det settes svært strenge krav til kompetanse hos de som skal utføre forsøk. Det vitenskapelige grunnlaget for gjennomføringen skal evalueres i detalj før godkjenning eventuelt gis.
Slik står det i alle fall på papiret at det skal gjøres. Men Arnemo mener det kan rettes mye kritikk mot hvor høyt dyreetikk prioriteres.

 – Reglene er strenge, men det gis ikke tilstrekkelige midler til kontroller og inspeksjoner. Forsøksdyrutvalget er sterkt underbemannet. De 6-8 personene som sitter der skal følge opp forsøk på alle typer dyr. De har ikke mulighet for å gjøre inspeksjoner under feltforsøk i det hele tatt, fordi myndighetene ikke setter av midler til driften. Dessuten er kompetansen på ville dyr i utvalget svært liten.

Arnemo mener det bør tilbys egne kurs for forskere som jobber med ville dyr. – Alle forskere som skal arbeide med forsøksdyr, må ha et 80 timers kurs i forsøksdyrkunnskap og dyreetikk. Men det er det samme kurset, uansett om du arbeider med fisk, fugl eller de store rovdyrene. Det er klart at metodene vi bruker er vidt forskjellige fra forskerne som jobber med tamdyr. Mange ville hatt nytte av et kurs spesielt designet på det arbeidet vi gjør med ville dyr i felt. Jeg mener det er mye ugjort forskningsetisk på dette området.

Elg og sau uten etikk

Arnemo har jobbet med 40 forskjellige dyrearter, men mener det er noe helt spesielt med rovdyr og den oppmerksomheten som rettes mot disse.
 – Jeg har nesten aldri opplevd at en journalist eller fotograf har vært interessert i å være med meg på merking av elg.
– Hvorfor er det sånn forskjell på dyr? I Norge blir nesten 2 millioner sauer, storfe og geiter øremerket hvert år, ett merke i hvert øre. Alle kan foreta denne merkingen og den skjer helt uten opplæring eller kontroll. Mange av disse dyrene får infeksjoner etter merkingen. Hvorfor er ingen interessert i det? Er virkelig en dyreart så mye mer verdt enn en annen?, spør veterinæren.