Mange vil forske på menneskelige levninger. Derfor er det positivt at vi har fått et nasjonalt utvalg til å behandle slike saker.

Den nyutnevnte lederen av landets første nasjonale skjelettutvalg er ikke spesielt glad i lik og skjelett, men han har i mange år vært opptatt av gravkultur og hvilken status de døde har. Dette sammen med interesse for forskning og kulturminner, har gjort at kunsthistoriker og seniorrådgiver Oddbjørn Sørmoen hos Riksantikvaren har blitt valgt til å lede det nye utvalget.

– Samfunnet er opptatt av menneskeverd så lenge vi lever, sier Sørmoen, men når mennesket dør, har man ulikt syn på ”verdet”. Ved å gå tilbake i historien skjønner vi at både kultur og tid har påvirket hvordan menneskelige levninger er blitt behandlet underveis.

I Norge er alle graver fra før 1537 i dag automatisk fredet etter kulturminneloven. Gravferdsloven setter fredningstiden på nye graver til minimum 20 år, med muligheter til forlengelse av gravenes festetid til opp til 60 år. Utover dette har ikke gravene og det som er i dem noe juridisk rettsvern. Dette får følger både for respekten for den døde, men også for det kunnskapspotensialet som kan knyttes til en gammel grav.

Hvorfor er det slik?

Dette handler om mange ting. Dels vil det overraske mange at kirken ikke har noe lovverk som beskytter gravene utover disse få årene, og dels er det merkelig at samfunnet ikke for lengst har sett at en grav like gjerne kan være et kulturminne om den inneholder en lutheraner fra 1600 som om den inneholder en katolikk fra 1500.

- Denne situasjonen gjør at vi raskt møter et etisk dilemma. Etikken blir enda viktigere innen de områder teologien og jussen har oversett. Hva skal vi gjøre med skjelettrester fra denne lange mellomperioden, hvis noen vil undersøke eller forske på dem? Mange utgravninger har funnet sted og skjelettrester er ingen sjeldenhet. I mange år har arkeologer og forskere fritt kunnet ”ta for seg” av rester de har funnet. Hodeskaller har skiftet eiere og var i en periode til salgs for dyre penger mange steder i verden.

- Det er ikke selve beinrestene som interesserer meg, men den etiske dimensjonen som henger sammen med vår oppfatning av menneskets verdi, enten det er levende eller dødt, forteller Sørmoen videre.

- Hvordan menneskelige levninger behandles avhenger naturligvis av hvilken kontekst vi har, både tidsepoke og kultur. Se for eksempel på hvordan jøder behandler de døde. For dem er det om å gjøre å få med alle deler av den døde i en grav. Tenk deg alle dem som dør etter bomber i Israel og Palestina. Kropper splintres, og små deler kan ligge rundt omkring. For en jøde er en tå like viktig som et hode.
Og en jødisk grav er hellig, den kan aldri åpnes. En jødisk gravlund kan heller aldri ødelegges. Hos oss kan vi finne på å legge vei over et gammelt gravsted for eksempel, eller en offentlig park eller parkeringsplass. Et tankekors, som forteller oss det er mange hensyn å ta.

Når slutter menneskeverdet?

Et annet eksempel som illustrerer ulikt syn på hva man gjør med en død person, er det som skjedde på British Museum i på 1800-tallet. Man inviterte publikum til å være tilstede ved åpninger av egyptiske mumier. ”Velkommen til åpning av mumier mandag klokken 16.00!” Folk strømmet til. Her var det ingen respekt for verken det døde mennesket eller den vitenskapelige verdien av mumien. Museet spilte på publikums blandede fasinasjon for døden. Døden er både tiltrekkende og frastøtende.

Mange museer har også i dag utstilling av skjelett og knokler, men det å stille ut menneskelige levninger har sine etiske sider. De har vært levende mennesker. Det er en sammenheng mellom vårt menneskesyn og måten vi behandler de døde levningene på. Når slutter menneskeverdet? Slike spørsmål er jeg opptatt av.

- De siste årene har holdninger til skjelettmateriale endret seg radikalt. Se bare hos oss selv hvor nå samiske levninger er ført tilbake dit de skal være. Vi husker alle de store debattene om rettigheter til blant annet hodeskallene i de Schreinerske samlinger ( se faktaboks)

- For ikke lenge siden leste jeg en artikkel i La Repubblica, der det ble problematisert omkring spørsmålet om åpning av Galileos grav i forbindelse med fire hundre årsdagen for hans oppfinnelse av teleskopet. Forskere ønsket å benytte jubileet til å ta DNA prøver av Galileos levninger. Da spør jeg meg, er det riktig å forstyrre Galileos gravfred på grunn av dette? Hvor viktig er det å få vite om Galileos gener? Skal vi behandle levningene som et objekt eller som en person? Når får den vitenskapelige interesse gå foran andre hensyn? Sørmoen ser tankefullt ut i luften. – Det er mange dilemmaer i dette feltet, sier han henvendt til meg.

Sørmoen vet at det nye utvalget vil få en sak på bordet allerede denne våren. Det handler om forskere som vil åpne en massegrav på Svalbard (se egen faktaboks) – Som et resultat av klimaendringene, er det slik at permafrosten mister taket, og likene ”kommer opp”. Det er klart det ligger mange muligheter her for interessant forskning. Vi i utvalget må ta diskusjonene og komme med vårt synspunkt.

Hvordan vi behandler menneskelige levninger som en gang har vært, får betydning for det som kommer etter. Med dette som utgangpunkt gleder jeg meg til å ta fatt på arbeidet i skjelettutvalget. Flere ulike fagprofesjoner innen både filosofi, etikk, medisin, arkeologi og museumsfag, vil nok føre til livlige diskusjoner. Og forhåpentlig gode vurderinger, avslutter han med et smil.