Sjelden har en tittel til en bok vært mer treffende enn denne! Den handler om en fange som gjentatte ganger dømmes til fengselsopphold og som hver gang lar seg rekruttere til ulike forskningsprosjekter. På et vis er deltakelse frivillig, ingen blir direkte tvunget. Men selve konteksten gjør at mange fanger lot seg overtale til deltakelse.

For det første var det inngått en omfattende avtale mellom universitetet i Pennsylvania, noen farmasøytiske selskaper og fengselsmyndighetene for å gjennomføre medisinsk forskning på en ”stabil gruppe personer” med ubegrenset rekrutteringsbase. Det gjaldt f.eks. utprøving av kjemiske stoffer i vaskemidler, deodoranter, kosmetikk; studier for å se naturlig utvikling av ondartede celler i friske forsøkspersoner; utprøving av medikamenter i fase 1; utprøving av medikamenter for å kontrollere hjernen på folk (for militære formål), innpoding av radioaktive isotoper, osv.

For det andre var deltakelse i disse prosjektene ofte fangenes eneste inntekstskilde. Enhver forespørsel til sosialarbeider e.l. førte til oppfordring om å melde seg på ”prøvestasjonen”. Alle ble forsikret om at enhver test var ufarlig. Men de eneste som syntes å glede seg ubegrenset var forskerne. Som en av forskerne uttrykte det, noen år senere, i et nostalgisk tilbakeblikk: ”Det var enklere den gang. Informert samtykke var ukjent. Ingen spurte meg hva jeg holdt på med. Det var en storartet tid”. Og man skal kanskje ikke undres over at noen av dagens mest anerkjente forskere i dermatologi, toksologi, onkologi osv la grunnlaget for sine karrierer i disse fengslene.

Denne måten å behandle fanger på er godt dokumentert fra tidligere, ikke minst gjennom Hornblums egen Acres of skin fra 1998 og Harriet Washingstons Medical Apartheid fra 2007. Det som imidlertid gjør et veldig sterkt inntrykk i denne boken er at den er basert på Edward ”Butch” Anthonys gjenfortelling av sitt fengselsliv og sin erfaring med deltakelse i medisinske forskningsprosjekter – over en periode på tjue år.

Til tross for at han gjentatte ganger lover seg selv ”aldri mer” – pga av smerter, alvorlige bivirkninger, psykoser - blir det alltid til at han likevel går med på å bli med på det tryggeste prosjektet. Han trenger pengene, han har ikke annet å gjøre, ingen støtte utenfra, han har ingenting egentlig – ikke annet enn håpet om å få satt et skudd til. Dette er forsøkspersonen som de store forskerne kunne bruke til vitenskapelige formål, men som de overhodet ikke brydde seg om. Det er noen utrolig vonde beretninger om manglende oppfølging og behandling – og hvis noe ble gitt, med brutalitet og nonsjalanse - med total mangel på ansvar og respekt. 

Det er slike beretninger som gjør det forståelig at det ble innført betydelige restriksjoner for medisinsk forskning på fanger. Pendelen har svingt så langt at det nesten ikke lenger gjøres forskning på fanger. En amerikansk komite har fremlagt et forslag til revisjon for å kunne inkludere fanger i forskning på en etisk akseptabel måte (se http://www.nap.edu/catalog/11692.html).

At dette kan gjøres forsvarlig har Anthony 
ingen som helst tro på: ”De har kanskje gode intensjoner, men et fengsel er et sted som er altfor korrupt og farlig til at det bør kunne gjøres forsøk der. Det kommer til å gå av hengslene. ... Se på hva de gjorde med meg. Jeg tror ikke på noen av dem lenger.”