– Det er ikke tall på alle de konferanser og viktige møter en professor eller forsker «må» reise på. Pedelty stiller både seg selv og andre til veggs i en kronikk som han har gitt tittelen «Akademiske reiser er årsak til global oppvarming».

Det er mange som flyr, men akademikere flyr mye. Pedelty referer til en artikkel som sto i British Medical Journal (BMJ): «Carbon footprint of medical conferances». Der var det gjort noen interessante beregninger: Mange deltakere på en medisinsk lungekonferanse hadde reist med fly til konferansen. Samlet «spyttet» de ut mer CO2 i atmosfæren på dette ene møtet enn hva for eksempel 110 000 chadianere (innbyggere i den afrikanske republikken Chad) eller 11 000 indere gjør på et helt år.

Med dette som bakteppe utfordrer Pedelty seg selv og andre: Vi må finne en ny måte å håndtere det profesjonelle livet på. Men som han skriver: – Her må vi gjøre noe med kulturen. Argumenter som: «Min reise er nødvendig for jobben.» «Jeg samarbeider med forskere i andre land» eller «viktigheten av min forskning oppveier skaden av luftforurensning», hører han ofte.

– Jeg ønsker å se etter alternativer heller enn tenke seg forbud, skriver Pedelty videre og slår et slag for videokonferanser. Han nevner et eksempel han selv var med på å få i stand. Istedenfor å få en anerkjent forsker til å reise over et helt kontinent for å holde en times forelesning, fikk universitetet henne til å være på videokontakt istedenfor. Og det fungerte ypperlig.

Satt helt på spissen i slutten av kronikken, sier han: Hvordan ta klimaforskere på alvor, så lenge de ikke gjør noe med sin egen reisevirksomhet?

Og han avslutter ganske så selvironisk: – Nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Jeg og kolleger er på vei til en større konferanse. Flyet vårt går om et øyeblikk!!!

Men når det er sagt. Pedelty og hans kolleger planlegger en større konferanse hvor de skal diskutere utvikling og mer bruk av video. Og den konferansen skal være virtuell!

Tanker for norsk akademia også?