Tvilen er vitenskapens kronjuvel. Moderne vitenskap ville ikke eksistert uten debatt og uenighet, heter det i festtalene. Men er det lov å tvile i all vitenskap i dag?

Klimaforsker Olav Orheim leder det norske sekretariatet for det internasjonale polaråret. Han roper varsku mot det han mener er en uheldig kobling mellom forskning og misjonering i klimadebatten. – Jeg liker opplysning, men ikke misjonering, sier han.

Brant seg

Solforsker Pål Brekke ved Norsk Romsenter har opplevd at det kan være tøft å mene noe annet enn majoriteten i forskersamfunnet. Med sin kunnskap om solas aktivitet som ballast, kastet Brekke seg engasjert ut i klimadebatten. Men solforskeren ble raskt brent av temperaturen: – Motivene mine ble trukket i tvil da jeg uttalte meg om mitt eget fagfelt. Det ble ubehagelig, og det har nok ført til at jeg er blitt mer forsiktig med å delta i denne debatten.

Brekkes tvil er nettopp knyttet til hvor sterkt mennesket påvirker klimaet. Han tror vi kan stå overfor en overraskelse, at sola spiller en mer sentral rolle i oppvarmingen enn vi har trodd til nå. Men denne tvilen blir betraktet som uetisk, mener han.

– Klimadebatten ligner nå mer på religion enn på en vitenskapelig diskusjon, synes solforskeren.

Etterlyser ydmykhet

Olav Orheim trekker også paralleller mellom dagens klimadebatt og det religiøse: – Dessverre er en del forskere blitt misjonærer. Klimadebatten er i stor grad tatt over av de nyfrelste.

Orheim etterlyser mer ydmykhet. Selv startet han som klimaforsker allerede på 1960-tallet. Han tok doktorgraden i 1972 på klimahistorien i en isbre i Antarktis. Den gang mente man at de naturlige klimaendringene var større enn de menneskeskapte. Først på 1990-tallet viste kjerneboringer fra Grønland og Antarktis et sammenfall over hundretusener av år mellom temperatur og luftbobler i isen. Samtidig målte man at CO2-nivået i atmosfæren økte. Dette preger den klimakunnskapen de fleste forskere nå støtter seg på, nemlig at klimaendringen vi opplever i stor grad er menneskeskapt.

Orheim forsøker å minne sine yngre kolleger om det faktum at klimaforskningen er en ung vitenskap: – Den tunge klimaforskningen er bare 20 år gammel. Vi oppdager stadig nye ting, og vi bør ydmykt erkjenne at det fortsatt vil komme mange nye oppdagelser i fremtiden, blant annet takket være enda bedre regnekapasitet i superdatamaskiner og dermed bedre prognoser.

– Alle forskere er nå enige om at mengden drivhusgasser i atmosfæren har økt. Alle er enige om at vi mennesker spiller en rolle i dette, og nesten alle, inkludert meg, mener at klimautfordringene vi nå står overfor er av et helt annet omfang enn alle tidligere miljøproblemer.

Men det er en saklig uenighet mellom oss om forholdet mellom hvor mye som er menneskeskapt, og hvor stor innvirkning naturen har. Vi forstår ikke godt nok de naturlige forsterkermekanismer, vi vet ikke hvor stor betydning fremtidige vulkanutbrudd vil ha for temperaturen på jorda, og vi vet lite om hvilken påvirkning variasjoner i solens utstråling har på klimaendringene. Derfor bør ingen forsker uttale seg med skråsikkerhet, mener Orheim.

Politikk og vitenskap

Polarforskeren synes det er en uheldig kobling mellom politikk og vitenskap i klimadebatten: – Det skjedde en politisering av denne debatten på 1980-tallet. Delvis skyldtes det en nær og uheldig kobling mellom radikale miljøvernere og forskningsmiljøene. Og i tillegg kommer det at vi her i Norge har mange ukritiske journalister uten naturvitenskapelig kunnskaper, som blir disse forskernes budbringere. Dette stoffet har jo blitt veldig «in» for tiden, og journalistene intervjuer de samme forskerne gang på gang. Disse blir brukt fordi de er lette å få tak i, og fordi de villig uttalelser seg, både om det de er eksperter på, og det de ikke vet så mye om.

Orheim er redd overdrivelser og forenklinger kan skape skepsis mot forskningen: – Nettopp fordi det trengs tøffe politikere med mot og handlekraft for å møte klimautfordringene, er det viktig at opinionen er informert og støtter slike politikere. Når alt blir presentert så svart-hvitt, får folk flest forventninger om at temperaturene på jorda vil stige svært fort. Slik er det ikke. Temperaturen vil fortsatt svinge, og vi kan oppleve å få kalde og snørike vintre. Hva skjer da? Jo, da kan vi oppleve at de som stiller seg skeptiske til at det skjer en global oppvarming, og dem er det mange av der ute, får bekreftet sitt syn. Politikerne velges av folket, og vi kan risikere at vi også får mange politikere som er uten tillit til det klimaforskningen viser.

– For forskningens troverdighet er det viktigere enn noensinne å være presise i alt vi sier. Det handler om å få folk til å handle ut fra kunnskap, ikke ut fra frykt, advarer Orheim.

Den første lederen av FNs klimapanel, Bert Bolin, så ingen fare i at politikerne ville gå for langt i tiltak for å forebygge ytterligere klimaendringer. Orheim ser det annerledes: – Politikerne har i dag stor tro på klimaforskningen. Derfor bør vi være veldig varsomme og ikke gå lenger enn vi har vitenskapelig belegg for.

Debatten er ikke over!

«Debatten er over. Det er umoralsk å bestride den vitenskapelige kunnskapen om at klimaendringene er menneskeskapte.» Disse ordene fikk vi fra FNs talerstol og vår egen Gro Harlem Brundtland i fjor sommer. Senere har mange sluttet seg til henne. Flere redaktører i norske aviser kom til samme konklusjon i 2007.

– Det er skremmende når både pressen og politikerne vedtar at en vitenskapelig debatt er over, sier Morten Jødal. Han er styreleder i Norsk Biologiforening.

Jødal er ikke i tvil om at klimaendringene er reelle, og at menneskene har en vesentlig del av skylden for dem. Men han tror ikke at jorden står på kanten av stupet, slik mange forteller oss. – Det er grunn til å reise en advarende pekefinger mot dem som skaper slike fremtidspessimistiske og negative bilder. I dag lider halvparten av befolkningen av klimaangst. Hvis det skulle vise seg at dette er knyttet til grove overdrivelser, gjør vi en hel generasjon mennesker engstelige for fremtiden. Det er alvorlig.

For noen uker siden skrev han et debattinnlegg i Aftenposten med tittelen «Klimadebatt i feil spor». Han forklarer hvorfor:

– Jeg hadde lenge forundret meg over at ikke andre norske biologer eller naturvitere har tatt til motmæle mot de mange vitenskapelige «fakta» som blir lagt frem i denne debatten, og som er direkte gale. Han nevner isbjørnen som et eksempel.

– Isbjørnen er blitt et symbol på hvor galt det kan gå med kloden i et varmere klima. Kroneksemplet fra miljøbevegelse og politikere er isbjørnbestanden i Hudson Bay. Bestanden gikk ned fra 1200 individer i 1987, til like under 950 i 2004. Hva WWF og Gore ikke forteller, er at den samme bestanden hadde økt fra 500 individer i 1981. Det gir et ganske annet bilde, som ikke beretter om en bestand eller art på kanten av stupet. Det gir også et ganske annet bilde når statistikken viser at det årlig skytes 49 individer i det vestlige området av Hudson Bay. Gjennom de 17 årene fra 1987 til 2004 er det altså tatt livet av 833 isbjørner. Hvorfor er det ingen som forteller oss det? spør Jødal.

Redd for politisk stempel

Han tror at noe av årsaken til tausheten blant norske forskere er engstelse for å bli politisk stemplet. Mange er nok også engstelige for at det skal gå ut over finansieringen av den videre forskning de ønsker å drive, antar han.

Jødal viser til et «motsvar» til FNs klimapanel utgitt av canadiske forskere ved Frasier Institute i 2007. Av de 54 forskerne som står som forfattere av rapporten, er det 11 som ikke tør stå fram med navn, enten av personlige hensyn eller av hensyn til forskningsinstituttet de jobber ved. – Slik skal det ikke være i forskningen. Retten til kritikk må være et grunnleggende prinsipp i all forskning.

Pål Brekke er en av dem som har opplevd å bli satt i bås, både med Fremskrittpartiet og oljeindustrien, fordi han har stilt spørsmålstegn ved hvor stor betydning menneskelig aktivitet har for klimaet på jorden. Han vet at det kan være tungt å gå i mot strømmen. – Så langt har ikke dette skapt faglige problemer for meg. Andre kolleger med tilsvarende synspunkter har opplevd det tyngre, sier han.

Forskere er åndelig late

Professor i vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen, Ragnar Fjelland, tror ikke at klimaet i klimadebatten er spesielt mer ensrettet enn i mye annen forskning. – Ensretting er en tendens i all vitenskap. Det finnes mange skrekkeksempler på at det ikke er lov til å stille spørsmålstegn ved rådende paradigmer. Dette er selvsagt et viktig forskningspolitisk spørsmål. Men hva skal man egentlig gjøre med det?

Fjelland mener at forskere ofte er åndelig late, og at de synes det blir for ubehagelig å stille spørsmål ved etablerte sannheter. – Men vi har et ansvar. Vi må alltid godta motargumenter. Det er farlig å underslå usikkerheten, selv om man gjør det i «det godes tjeneste». For da risikerer vi at forskningen mister all troverdighet overfor allmennheten og politikerne.

– «Du skal være mer oppmerksom på at du kan ta feil, enn at du har rett», sa Karl Popper. Selv om Popper selv ikke klarte å etterleve disse ordene, bør de stå som et ideal for alle forskere , mener Fjelland.