Det er godt at det brenner på peisen på Voksenåsen hotell denne onsdagen i januar. For ute er det tett tåke, øsende regn og knapt mulig å se noe som kan gi sinnet et snev av optimisme. Inne er det derimot en lun stemning som møter de

Ruyter fortsetter: – En diskusjon som er kommet tydeligere fram de siste årene innen forskningsetikken, er vurderingen av nytte versus risiko. Et prosjekt kan være til stor nytte for samfunnet, men hvilken risiko er det for eksempel for personene som deltar? Dette vil vi god tid til å reflektere over og diskutere gjennom disse dagene, håper jeg.

Utfordringen for etikken ligger nettopp i en slik vekting av forhold, det er det som gjør forskningsetikken vanskelig. Ethvert dilemma trenger en diskusjon. Derfor er det en styrke at komiteene er bredt sammensatt, sier Ruyter.

Vitenskapelig kvalitet

I spennet mellom juss og etikk er det mange emner som skal berøres de dagene «etikkskolen» varer. Hvordan skal man forholde seg til helseundersøkelser? Når er det riktig å søke dispensasjon fra taushetsplikt? Hvordan kan man sikre kvalitet i kvalitativ forskning og bruker prosjektleder god nok vitenskapelig metode? Dette er noen av spørsmålene som et REK medlem må forholde seg til.

Deltakerne får brynt seg godt gjennom dagene med øvelser på autentiske saker. Gruppene avleverer sine refleksjoner i plenum, og diskusjonene går høyt. Noe av det viktigste med disse dagene, kan Ruyter fortelle, er at komitémedlemmene foruten ny og revidert kunnskap, får med seg erfaring på hvordan man løser de ulike sakene. Målet må være at REKs behandling av et prosjekt blir mest mulig lik uavhengig av hvilken komité som behandler søknaden. – Det har vært en kritikk som har kommet fra forskerhold, som vi blant annet på denne måten ønsker å gjøre noe med, sier han.

Fersk som REK

Innimellom opplæringen får heldigvis deltakerne tid til både caffe latte og samtaler. I et slikt lite pustehull får Forskningsetikk huket tak i to av dem; den erfarne Kristian Hagestad fra REK Sør-Øst A og et nytt varamedlem fra REK Nord i Tromsø, Jan Bergdal. Sistnevnte snakker for øvrig svensk og forklarer : – Ja, jeg er svensk, men har flyttet til Norge i forbindelse med min nye jobb som ansvarlig for tannlegeundervisningen på Universitetet i Tromsø (UiT).

Med doktorgrad i odonteologi og utdannelse både som tannlege, psykolog og psykoterapeut skulle han ha bakgrunn nok for å være et skikket varamedlem. – Jeg er også ansvarlig for forskerutdanningen av tannleger på UiT, forklarer Bergdal. – Innenfor forskningsetikken er jeg spesielt opptatt av å ivareta pasientens sikkerhet. Disse to forholdene er årsak til at jeg sa ja til å være varamedlem. Et slikt møte som dette er spesielt viktig for meg som er ny.

For øvrig mener jeg det er en styrke for REK-systemet med den tverrfaglige sammensetningen. Spesielt synes jeg filosofene er svært nyttige i diskusjonene. De stiller mange gode spørsmål. Skulle jeg ønske meg en ting annerledes, er det at vi som er varamenn blir mer kjent med sakene, selv om vi ikke er på møtene. Her burde rutinene kunne endres, mener «ferskingen».

Erfaren som REK

Hagestad har ikke det problemet. Han sitter som leder av REK Sør– Øst A, en av de nye komiteene, men har totalt 6,5 års erfaring i systemet. – Først var jeg medlem av REK Sør i en periode. Dernest overtok jeg som leder av nåværende REK Sør – Øst A i januar 2006, forteller medisineren, som har vært med på store forandringer disse årene.


Han forteller at sakene bare økte og økte i antall og etter hvert oppsto en uholdbar situasjon. – Komiteen kunne ha mer enn 60 saker per møte. Det sier seg selv at det ble umulig å behandle alle sakene med samme grundighet. Derfor ble det etter hvert slik at 2 komiteer ble til fire. I tillegg til økt saksmengde, har lovverket også endret seg i disse årene jeg har vært med. Vi har fått bioteknologilov, forskningsetikklov og snart kommer den nye helseforskningsloven. Jussen har gjort sitt inntog, sier han med et smil.

Økt status

– Men det har gitt oss nye utfordringer, fortsetter han. – Vi befinner oss i en dialogfase, slik jeg ser det, med juss på den ene siden og forskningsetikken på den andre siden. Faktisk liker jeg å kalle denne situasjonen en krevende spagat. Derfor er slik opplæring som vi har i disse dagene, et godt tiltak for å lære å se sammenhengen mellom disse to dimensjonene. Min viktigste kjepphest er at vi skal ivareta jussen uten at det skal gå på bekostning av det forskningsetiske «skjønnet».

Hagestad beskriver også en annen endring han mener å registrere. – Jeg har erfart at vår status har økt. Sudbø-saken satte forskningsetikken på kartet på en ny måte. Blant annet merker vi nå en helt annen forventing fra forskernes side. Med det innebærer også økte krav. Blant annet mener jeg vi må etterstrebe en harmonisering mellom REK-ene i hvordan vi vurderer prosjektene. Personlig tror jeg likevel ikke at vi kommer helt bort fra litt ulik behandling. Den nye loven som gir ankemulighet til NEM, er derfor viktig.

– Men vi må alltid jobbe for å bli bedre og levere god saksbehandling. Derfor skulle jeg ønske at vi ble kvalitetssjekket en gang i året. Hva om NEM sendte en fiktiv søknad til alle komiteene for å få prosjektet vurdert? Slik kunne vi teste ut om vi behandlet prosjektene likt og sammen lære av dette, avslutter veteranen.

Optimistisk

Møtet og opplæringen går sin gang i disse tre dagene. Forskningsetiske ord og uttrykk surrer i gangene, jussparagrafene likeså. Samtykke, redusert kompetanse, vitenskapelig kvalitet, helseundersøkelser, anonymisering, taushetsplikt er bare noen av områdene som «elevene» har måtte forholde seg til. Kanskje går de like opplyst derfra som været utenfor. Den tette tåken har forsvunnet og sola skinner fra skyfri himmel. Det må vel være ett optimist tegn for god behandling av medisinske forskningsprosjekt.