I forrige nummer av Forskningsetikk fortalte vi i denne spalten om munken Gregor Mendels oppdagelser ved krysning av erteblomster på midten av 1800-tallet. Han oppdaget at noen arvelige trekk er mer dominante enn andre, og at dominante og recessive trekk nedarves på en bestemt måte. Dette var oppsiktsvekkende funn på en tid da man trodde at et nytt individ var en sammensmelting av foreldreparet.

Det tok tid før Mendels oppdagelser ble grunnleggende innen arvelighetsforskning. En konkurrerende måte å se arvelighet på var arv som direkte nedarving fra foreldreparet, ikke ulike dominante eller vikende trekk gjennom slekters gang slik Mendel mente.

Lamarcks arveteori

Biologen Jean-Babtiste de Lamarck kom på begynnelsen av samme århundre med en av de første teoriene om arv. Han mente at artene hele tiden var i forandring. Denne forandringen var påvirket av det ytre miljø, og hvordan organismen tedde seg. Lamarck mente at egenskaper som et individ hadde fått i løpet av livet, direkte kunne nedarves av neste generasjon. Hvis denne teorien stemte, ville det være mulig for et menneske ved å te seg på bestemt vis, få barn med disse egenskapene. Man kunne ta neste generasjons skjebne i egne hender så å si.

Utover på 1900-tallet forsvant Lamarcks teorier ut av debatten, grunnet manglende beviser på at teorien stemte, og til fordel for Darwin og Mendel. Men ett sted på kloden passet denne tanken ypperlig inn politisk sett. Stedet var det nye Sovjetunionen. Her fantes det også et maktapparat som kunne renske ut dem som tenkte annerledes.

Lysenko på banen

Trofim Denisovich Lysenko ble født i Ukraina i 1898. Han studerte biologi og agronomi i Kiev og etter endt udannelse begynte han å arbeide på en forsøksgård i Azerbadsjan. Det sovjetiske landbruket var etter den kommunistiske revolusjonen preget av tvangskollektivisering og dårlige år, men fra landbruksstasjonen i Azernadsjan ble det rapportert oppsiktvekkende nyheter i avisen Pravda.

Avisen trykken en artikkel om en ung forsker som bedrev vernalisering, det vil si å få plantene inn i en annen syklus enn det de hadde i utgangspunktet. Ved å fryse ned korn, fikk han kornet til å gi større avling. Artikkelen i Pravda ble starten på hans karriere. Han fikk assistenter og begynte å utarbeide en teori om hvordan høsthvete kunne forvandles til vårhvete ved kuldebehandling.

Dette var gode nyheter for Stalin, som hadde satset sterkt på industrialisering og tvangskollektivisering av landbruket og henrettelser av storbønder (kulakker). I tråd med det kommunistiske synet på arbeiderne, fremholdt Stalin også verdien av praksis fremfor teoretisk kunnskap. Lysenkos praktisk rettede retorikk passet derfor svært godt inn: En fattig gutt fra enkle kår som gjennom praktisk erfaring kunne skaffe befolkningen bedre avlinger!

Mindre vitenskapelig

Lysenkos teorier ble etter hvert mer og mer forkvaklete, og mindre og mindre vitenskapelige. Hans evne til å vinne gehør i det totalitære regimet var uovertruffen. Ikke bare var det mulig å forandre veksters årssyklus, men med ytre påvirkning og den rette holdning, kunne alt endres! Stalin trykket ham til sitt bryst, og han fikk en stadig mer fremstående posisjon innen sovjetisk «biologi» og landbrukspolitikk.

Det fantes også vitenskapelig baserte genetikere i Sovjet, men med Stalins utrenskninger som bakteppe, fryktet folk å ha klassefiendtlige holdninger, også vitenskapelig sett. Lysenko hadde den rette holdningen, den rette bakgrunnen og fikk regimets støtte.

Lysenko ble mer og mer enerådende, og forskere som var uenige i tankegangen, ble fratatt stillingene sine, sendt i arbeidsleire eller henrettet. I 1948 hadde Lysenko arbeidet seg opp til å bli helt enerådende innen sovjetisk biologi. Han var da blitt leder av Landbruksakademiet, og Stalin fikk satt inn 35 av Lysenkos tilhengere i sentrale stillinger ved akademiet. Samtidig ble genetikk som fag forbudt.

Mange forskere fikk sparken, og det ble satt i gang overvåkning av at den rette lære ble forfektet. Charles Darwin og Gregor Mendels teorier (se Forskningsetikk 4/2007) om arv og utvikling ble bannlyst. Lysenko mente at det var ikke slik at gjøken la egg i andres rede. Vertsfuglen hadde lagt seg opp til et kosthold som lå nært opp til gjøken. Derfor ble det gjøkunger som kom ut av egget, altså endring av arveanlegg via kostholdet.

Hungersnød

Når slike ville ideer er det fremtredende i landbruksforvaltningen, er det ikke vanskelig å tenke seg at dette måtte bære galt av sted. Ikke bare ble den vitenskapelige utviklingen hengende etter i Sovjet, men feilslåtte tiltak i landbruket var en annen og mer direkte alvorlig konsekvens. Det er vanskelig å anslå hvor mange som mistet livet på grunn av hungersnød forårsaket av Lysenkos teorier om landbruk og veksters utvikling. «Vitenskapen» var fullstendig ideologisert og ikke innen vitenskapelige rammer. I en vitenskapelig sammenheng ville man søkt om dekning for teorien i den virkelige verden for å se om det stemte. Hvis det ikke gjorde det, måtte teorien forkastes. Men de som satt spørsmålstegn ved Lysenko, ble enten henrettet eller degradert.

 Lysenko var under Stalins vinge og så lenge Stalin levde fortsatte han i sin enerådende posisjon. Khrutsjov var ikke så bejublende, men Lysenko fortsatte som en betydelig og innflytelsesrik person innen landbruksforvaltningen i flere år. Men hans tid ble også slutt. Etter hvert kom genetikerne inn i vitenskaplige stillinger og begynte å få den sovje-tiske biologien og arvelære inn på et viten-sakelig spor. Lysenko døde i 1976 og er blitt stående som et av de verste skrekkeksempler på ideologisert «vitenskap» og maktmisbruk i «vitenskapens» navn. Pseudo-vitenskap er det begrepet som er blitt hengende igjen etter Lysenko – det vil si ikke vitenskap i det hele tatt.

Kilder:
Tunstad, E.: Trofim Lysenko – den stalinistiske biologiens despot, i Fyrster i Tåkeland Embarland, T. og Pettersen, A. (red.) Humanist forlag, 2001
Hessen, D.O. og Lie, T. Genenes gåte, Spartacus forlag, 2007
Sjöström, Jesper : Lysenko och kreationisterna i Folkvett 3/4– 1999