Etter stengetid på medisinsk poliklinikk på Diakonhjemmets sykehus i Oslo, sitter det en gruppe mennesker bøyd over hver sin bunke med papirer. De krysser av og blar litt frem og tilbake. Hver enkelt er oppslukt av sitt, men kikker ut i luften innimellom og reflekterer over spørsmålene de skal ta stilling til. Ut fra en bred rød dør med stålbelegg kommer Elin Kvadsheim, 5. semesters medisinerstudent. Hun er kveldens vertinne.

Elin har med seg oversikt over alle deltakerne som kommer til oppfølging på prosjektet denne kvelden. – Har du vært og tatt blodprøver, spør hun en kvinne som kikker opp fra papirene. Elin holder orden på hvem som har vært til hvilken undersøkelse. Hun dirigerer deltakerne ut fra hvor det er ledig, og hvem som allerede har gjort hva. Elin er sammen med en del andre studenter assistent på prosjektet. De ble rekruttert av foreleseren sin, professor Tore Kvien. Han er leder for forskningsprosjektet.

Alle er revmatikere

Alle som sitter her, er revmatikere. De er blitt inntatt i studien gjennom å være pasienter ved avdeling for revmatologi ved sykehuset. Prosjektets har som siktemål å kunne si noe om forløp av den revmatiske sykdommen kort tid etter at diagnosen er stilt. Ønsket er å kunne sette inn virkemidler tidlig hos dem som har den mest aggressive varianten av sykdommen. Utvikling av hjerte- karsykdom er noe av det som det testes spesielt på denne kvelden.

Ved siden av å svare på spørreskjemaer om livssituasjon, hvilke ledd som er ømme og hovne, hvilke medisiner de tar og om de har noen andre sykdommer, skal de innom en del «stasjoner», som det blir kalt. Studentene hjelper til å få deltakerne til riktig stasjon og utfører det meste av prøvetakingen som foregår denne kvelden. Deltakerne blir også intervjuet om hvordan de har det akkurat nå, både fysisk og psykisk, om de er deprimerte eller melankolske.

Depresjon og melankoli

Psykisk tilstand er en gjenganger i spørreskjemaene. – Det er mye om depresjon og melankoli i disse skjemaene, sier en dame med glimt i øyet og kikker opp fra papirene en stund. Damen ved siden av nikker og humrer. – Og så er det liksom de samme spørsmålene om igjen. Man må skikkelig konsentrere seg slik at det skal virke som det henger sammen, og at man mener det samme hele tiden, sukker hun, før hun igjen fortsetter å markere ivrig med blå kryss det svaralternativet hun synes er korrekt for seg. – Det er ledig på røntgen! ropes forsiktig nede i korridoren. Det høres lavmelt mumlig bak dørene, tassing på fargerike gummi Clogs, dagens moderne helsesko. Deltakerne blar og krysser på venterommet og blir hentet ut til neste post med jevne mellomrom. – Har du fått tatt blodprøve? spør en av studentene Forskningsetikks journalist, som takker nei, men lurer på hva slags utslag i materiale det ville gitt.

Slark i årene

På stasjonene, som er kontorene nedover gangen, blir det tatt røntgen av rygg og hender, og bentettheten blir undersøkt. På hjertestasjonen holder Sella Aarrestad Provan til. Med målebånd rundt halsen kommer hun og henter neste deltaker. Sella arbeider med medisinsk doktorgrad på sammenhengen mellom hjerte-karsykdom og leddgikt. Med målbåndet sjekker hun livvidden, fordi dette kan si noe om sannsynlighet for utvikling av hjerteproblemer. Så måler hun og avstanden fra hjertet til hovedpulsåren i halsen og pulsåren i lysken. Denne informasjonen bruker hun videre for å finne ut hvor fort blodet pumpes rundt. – Hvis det går fort, er det en indikasjon på at årene er stive. Dette er igjen en indikasjon utvikling på hjerte-karsykdom. Årene skal helst være ettergivne, litt slappe og slarkete, forklarer hun og tar med seg neste deltaker inn.

Mat snart?

Hjertestasjonen og alle blodprøvene er de undersøkelsene de fleste vil bli fort ferdig med. Ikke fordi det gjør vondt eller er spesielt krevende. De har nemlig fastet siden klokka 10 om formiddagen. Nå er klokken snart seks om ettermiddagen, og sulten har begynt å melde seg ganske kraftig. Men så er det mat og få! Elin kommer og spør en av deltakerne som er ferdig, om han vil ha noe å spise. Og det vil han selvfølgelig. Like etter kommer hun tilbake med to halve rundstykker med ost og skinke, en vestlandslefse i cellofan og en kopp kaffe.

– Nei, vi får ikke noe betaling for å bli med på dette, sier han. – Vi får dekket reiseutgiftene, men jeg bor jo like i nærheten. Og det er jo ikke så mye å gjøre heller, smiler Frode Kollbær, som til daglig er drifttekniker ved Aker sykehus og glad for at han ikke har blitt så syk at han har måttet slutte å jobbe. Han håper at hans deltakelse i prosjektet kan være til nytte.

Godt og nyttig

Så heldig har ikke Gro Fredriksen vært. Hun fikk diagnosen stilt i 1990. Lenge greide hun å jobbe, men i 2002 var det slutt. Da ble hun uføretrygdet på heltid. – Nå har heldigvis sykdommen stabilisert seg, sier hun, eller sykdommen er blitt utbrent som det også kalles. Gro har vært med i prosjektet siden starten og gjør det av altruistiske årsaker. – Jeg håper at de kan finne ut noe om årsakene til denne sykdommen og gjøre noe med den. Jeg håper at jeg gjennom min deltakelse i dette prosjektet, kan gjøre noe nyttig for andre som får dette. Ja, jeg føler at jeg er med på noe godt og nyttig.

Gro forteller om sykdommen sin, om hendene som begynte å hovne opp, og at legene først trodde det var seneskjede betennelse. Hun forteller om håndleddene som smuldret bort, om protesene som løsnet i håndleddene og måtte fjernes, og at hun dessverre ikke lenger kan jobbe. I tillegg til leddgikt har hun Ménières sykdom, som har ført til at hun har blitt døv på det ene øret. Denne ettermiddagen har hun tatt bussen fra Tofte i Hurum, hvor hun bor, for å være forsøksperson.

– Men det meste av rapporteringen i prosjektet gjør vi jo hjemme, forklarer hun. – Vi får tilsendt spørreskjemaer annet hvert år eller noe slikt, og her på sykehuset har hun vært for prøvetaking to–tre ganger i løpet av tiden. Selv om skjemaene kan være omfattende, er det på ingen måte noen belastning å være med. Til tross for at studien har pågått over lang tid, har det ikke vært så mye å gjøre.

– Nei, da hadde jeg ikke orket bli med, ler hun, og kikker etter Elin for å høre om hun snart skal inn på neste stasjon. – Jeg skal bli med på dette så lenge jeg orker å komme meg på bussen fra Hurum, sier hun med ettertrykk, i det hun haster nedover korridoren for å komme inn til den neste undersøkelsen i tide til å rekke transporten hjem.