En dag i 1942 tok generaldirektør Johan Axel Höjer toget til Lund og Vipeholm sinnsykehus. Han skulle møte overlege Hugo Fröderberg. Den kvelden ble det bestemt at Vipeholm skulle bli stedet hvor Medicinalstyrelsen – på oppdrag fra regjeringen – satte i gang tidenes største forsøk om kariesforebygging.

Vipeholm ble valgt fordi forskere og myndigheter sammen hadde funnet ut at her var det mulighet til å gjennomføre kontrollerte forsøk på mange mennesker over tid. På det statlige sykehuset var det 800 pasienter, de fleste alvorlig sinnslidende. Ingen stilte spørsmål ved de etiske sidene av et slikt masseforsøk.

Forskningen startet som et forebyggende prosjekt. Pasientene ble delt i grupper som fikk ulik grad av vitaminer tilført i kosten. Så skulle man måle grad av kariesfrembrudd. Men forskerne støtte på metodeproblem. Det var svært vanskelig å finne en objektiv målemetode som var vitenskapelig holdbar. Pasientene fikk bedre helse for de fikk mye sunnere kost. Men noe svar på kariesforebygging kom ikke.

Generaldirektør Höjer begynte å få kalde føtter i 1947 da resultatene uteble. Selvom forsøket fikk midler seks år videre, mente han at forsøket måtte omdefineres. Det var i årene 1947–1949 at kullhydratforsøkene foregikk i sin mest ekstreme form. Pasientene ble delt i grupper som fikk mer eller mindre klissete, sukkerholdig kost. Samtidig ga Medicinalstyrelsen prosjektet en ny oppgave: var det noen sammenheng mellom karies og intelligens? Dette skjedde uten at noen etiske refleksjoner kom opp.

Det ble først fortgang på vitenskapelige produksjoner etter ansettelsen av Bengt Gustafsson i november 1948. Han bagatelliserte personkonflikter og rettet fokus mot den gode, effektive forskningen og vitenskapelig kvalitet. Et tankekors er det at den samme Gustafsson i sin rapport fra 1959 hadde organisert rapporteringen slik at han valgte å ta bort mange målinger, som han mente var uinteressante. En handling som etter dagens forskningsetikk, er meget klanderverdig.

I boken beskrives hvordan sukkerindustrien, ved å bidra med midler, blandet seg inn i selve forskningen. Da resultatene begynte å komme, om at søtsaker førte til kariesangrep, gikk industriens representanter hardt ut og anklaget forskerne for å ha blitt lurt.

Mye debatt og kritikk førte til at Riksdagen på et tidspunkt vurderte å stoppe bevilgningene. Men ingenting skjedde. Det var faktisk Bengt Gustafsson selv som tok initiativ til å legge ned forskningen på Vipeholm. Han mente det kom for lite resultater. Det var viktig for ham å beholde tilliten fra politikerne om at dette var god vitenskap.

Boken er en imponerende detaljrik beretning. Samtidig er den et godt eksempel på sammenhengen mellom forskning, politikk, industri og verdier. Situasjonene kjenner vi igjen, men i dag er forskningens liv regulert av retningslinjer og lover.

Forfatteren Elin Bommenel sier at det som fikk henne spesielt interessert, var det totale fravær av etiske refleksjoner i rapportene. Hvordan kunne mennesker bli brukt på denne måten?

Boka gir et slags svar på dette: Man må forstå forskningen ut fra datiden, ikke med vårt blikk i dag.