1) En kritisk analytisk fase, der deltakerne får presentert ulike scenarier som de skal ta stilling til

2) En visjonær fase, der deltakerne utvikler sine egne visjoner og scenarier

3)En implementeringsfase, der scenariene brukes til å utvikle lokale handlingsplaner

Scenario-verksted egner seg for tema der det er sannsynlig at store endringer vil komme til å skje i fremtiden, hvor usikkerheten om hvordan disse endringene vil slå ut er stor, men det likevel er behov langsiktig planlegging.

Metoden gjør det mulig å diskutere farer, muligheter, og handlingsrom ved ulike antagelser om fremtidig utvikling. Scenariene skal ikke nødvendigvis være realistiske, eller legges direkte til grunn for planlegging, men kan fungere som orienteringspunkter og gi grunnlag for kunnskapsbaserte råd.

Case: Havet stiger

Havet stiger som et resultat av global oppvarming, mener mange forskere. Med et forsiktig anslag, vil havnivået stige med om lag en halv meter i løpet de neste hundre årene. Det høres kanskje ikke så mye ut, men vil kunne få store konsekvenser.  Jordbruksområder vil bli satt under vann, naturlige våtområder vil gå tapt, feriehus vil bli ødelagt, dyre- og fuglelivet vil endre seg, industri vil bli berørt. Hvordan håndtere et slikt scenario?

Konsekvensen av at havet stiger, er et tema som både egner seg og som bør føre til dialog mellom forskere og samfunnet for øvrig.  Medvirkning fra mange aktører er viktig, og dialogen må foregå med de gruppene som blir berørte av situasjonen: interessegrupper, eksperter, ”stakeholders” og representanter for privat industri kan være eksempler på dette. En slik metode for å arbeide med en problemstilling kaller vi et scenario-verksted.

Erfaring

Det danske Teknologirådet har gjennomført to såkalte scenarioverksted om virkningene av stigende havnivå, ett for området omkring Karrebæk/Dybsø Fjord ved Næstved og ett for området omkring Ho Bugt/Varde Ådal ved Esbjerg. Her drøftet lokale aktører og beslutningstakere i februar 2004 konsekvenser av at havet stiger.

Til hvert scenarieverksted ble det utarbeidet forskjellige fremtidsbilder av hvordan de to områdene kunne se ut når havet steg. Detaljerte kart fulgte med. De ulike scenariene ble diskutert i dialog med deltakere som var berørte parter.

Erfaringene fra dette arbeidet ble delt med andre forskere på en internasjonal konferanse i sommer. Deltakere fra i alt 42 land var samlet på den lille øya Procida i Italia for å lære hvordan man skulle gjennomføre gode medvirkningsprosesser.  Arrangør var Citizen participation in science and technology (CIPAST), en sammenslutning bestående av europeiske organisasjoner med spesiell erfaring i å bruke medvirkningsprosesser innen forskning og teknologi.

Også for samfunnsforskning?

Selv reiste jeg – som samfunnsviter - til Italia med ett spørsmål jeg ønsket å få besvart: hvorfor snakkes det mest om medvirkning mellom forskning og samfunnet når området er høyteknologisk? Hvorfor er metoder som lekfolkskonferanser, borgerpaneler, og scenario-verksteder så aktuelle for nano-teknologi og bio-teknologi?

Standardsvaret er at medvirkning er viktig der det står verdier på spill, saken er kompleks, og usikkerheten stor. Min påstand er at det gjelder vel så mye for store tema innen samfunnsforskningen, som forskning på internasjonal terrorisme, politiske styringsformer eller flyttestrømmer.

Les mer fra Teknologirådet i Danmark: www.tekno.dk

Les mer om CIPAST: www.cipast.org