– Jeg kunne ikke gi dem råd om å la være å gi barnet melken, da ville spebarna ha sultet i hjel. Dette valget måtte jeg ta, sier professor Janneche Utne Skåre.

Vi sitter i samtale med professoren en deilig sensommerdag. Bakgrunnen for møtet er en samtale om forskning og formidling, et tema som Utne Skåre brenner for. Og hun har fått trent seg mang en gang på vanskelige saker. Bare hør på kraften som ligger i konteksten: Morsmelk – miljøgift. Og hva med norsk laks og miljøgifter?

– Jeg jobber hovedsakelig med miljøgifter – det i seg selv får de fleste til å spisse ørene ekstra. Er det noe folk er opptatt av i dag, er det den globale forurensningen og personlig helse. Derfor ser jeg det som et stort ansvar å formidle forskningsresultat på en måte som ikke skaper hysteri, men kunnskap som den vanlige borger kan forholde seg til, forklarer Utne Skåre.

Morsmelk og miljøgift

– For å prøve skape et reelt bilde av hvilke dilemma dette kan føre til, vil jeg gjerne fortelle om den forskningen jeg var med på i Afrika på åtti-tallet, fortsetter hun. – Der undersøkte vi morsmelken til afrikanske kvinner med tanke på miljøgifter som DDT og andre plantevernmidler. Det er slik at miljøgifter som finnes i morsmelk, gir en god indikasjon på hva som finnes i miljøet omkring der kvinnen er.

Forskningen ble gjort i flere afrikanske land blant annet på Madagaskar. Der var det slik at såkorn til grøden ble dyppet i dieldrin, et meget giftig plantevernmiddel, for å hindre at udyr ødela kornet. Såkornene ble til mel, som så ble til brød. Miljøgiften kom da over i morsmelken, og vi målte høye verdier. Hvilke råd kunne vi gi når sulten herjet i området? Det ble et dilemma for meg, forklarer Utne Skåre og fortsetter: – Samtidig var det på øya hvite kvinner; både misjonærer og bistandsfolk. Til dem kunne vi si at de burde erstatte morsmelken med kunstig morsmelktillegg. De hadde jo både kunnskap og penger nok til å gjøre det på en god måte!

Da gjorde vi det valget at vi ikke informerte de innfødte kvinnene. Skulle de slutte å gi barna melk, ville barna kunne sulte i hjel. Og penger til alternativ melk hadde de ikke. Innholdet av dieldrin i melken var ikke så høyt at barna ville dø av det eller bli alvorlig syke.

Dette strir imot forskningens prinsipp om åpenhet. Vi valgte å holde tilbake kunnskap. Risikoen hadde vært større hvis rådet skulle være å si stopp av morsmelk som føde. Etisk sett synes jeg dette ble vanskelig også av en annen grunn; bevisst forskjellsbehandling mellom de hvite og de innfødte.

Media og sensasjon

– Eksemplet synes jeg illustrerer på en god måte det jeg er så opptatt av: formidling i forhold til den konteksten forskningen er en del av – ikke som enkeltstående fakta. Akkurat i denne saken ville selvfølgelig media ha de store oppslagene. VG og Dagbladet ringte, men jeg leverte ikke det de ville ha. For meg var det viktig å se på barnets helse som helhet. Morsmelk er viktig for barnet av mange grunner. Derfor kunne feil fokus i et avisoppslag få alvorlige konsekvenser – som at «morsmelk er giftig» – noe som absolutt ikke er sant.

Grunnlag for beslutninger

Professoren, som er spesielt opptatt av mattrygghet, forklarer videre med bakgrunn i eksemplet om morsmelk, hva som er viktig for henne selv som forsker. Personlig er hun ikke så opptatt av de sensasjonelle funnene. Det som er viktig, er konsekvensen av hva alvorlige funn fører til. Formidling er en del av det som avgjør hvordan myndighetene bruker resultatene videre. Hun forteller at akkurat disse funnene i morsmelken ble gitt til norske forurensningsmyndigheter og til Verdens helseorganisasjon (WHO). De ble klar over problemet og gjorde noen grep. Blant annet ble dieldrin og flere tilsvarende plantevernmidler etter hvert forbudt. Slike resultat betyr mye mer for meg enn store avisoppslag, forklarer Utne Skåre som har flere erfaringer hun gjerne deler med oss.

De fleste av oss husker alt bråket som var for et par år siden om norsk oppdrettslaks og farlige gifter. Plutselig ville ikke andre land kjøpe fisken vår, og helsa vår ble truet hvis vi spiste oppdrettsfisk mer enn en gang i uka.

Dette er et eksempel på at enkeltfunn lager hysteri, mener Utne Skåre. – Derfor bestilte Mattilsynet fra Vitenskapskomiteen en rapport om fisk i norsk kost. De ønsket en helhetlig vurdering. Det arbeidet ledet jeg. Det vi gjorde da, var å samle inn all forskning om emnet. Mattilsynet ville ha både de positive og negative sidene fram, slik at de kunne gi befolkningen best mulige råd.

Professoren synes dette er en ideell tilnærming til et alvorlig tema, få kunnskap fra en mest mulig objektiv rapport – basert på et balansert syn. Men, sier hun med et smil – en slik rapport som ikke roper «ulv, ulv», er ikke like spennende for pressen.

Dramatiske enkeltfunn

Utne Skåre forteller videre at hun ikke har sansen for forskeren som går dramatisk ut med enkeltfunn. Det kan få alvorlige konsekvenser for folk. – Vi blir fort engstelige hvis ekspertene – les «forskerne» – plutselig sier at noe er farlig. Et eksempel på det er debatten om GMO – genmodifiserte organismer. En forskergruppe her i Norge kom med et sterkt utfall våren 2004 om sykdomsutbrudd i en filippinsk landsby forskyldt av en genmodifisert mais. Påstanden var basert på foreløpige data, og det var ikke kvalitetssikret gjennom en vitenskapelig artikkel som hadde blitt utsatt for peerreview, altså vurdert av andre forskere. Argumentet for å gå ut med foreløpige data var at det ikke var tid til å vente på publisering. Dette arbeidet er fortsatt ikke publisert. Forskeren fikk oppmerksomhet, men til hvilken pris?

– Det er departementene med deres underliggende etater Mattilsynet og Direktoratet for naturforvaltning, som har i oppgave å ta beslutninger og gi råd om for eksempel GMO. Hvis myndighetene skal praktisere føre – var politikk, hvor de blant annet støtter seg på forskerresultater og råd fra forskere, synes jeg det er svært viktig å kommunisere på hvilket grunnlag de gir sine råd. Det etiske aspektet i formidlingen er da å synliggjøre hvordan de er kommet fram til det rådet de gir. Usikkerhet og sannsynlighet må man våge å kommunisere, det skaper tillitt og gir riktigere beslutninger, mener Utne Skåre.

Formidling må læres

– Jeg bruker mye tid på å lære studenter og medarbeidere å formidle. Det vi vet nå, er sannhet. Men det kan komme ny kunnskap fram i tid som gjør at jeg kan skifte mening om en tematikk. Derfor er kommunikasjon av risiko så vanskelig. Det ligger i sakens natur at ved å gi råd, kan man beskytte befolkningen mot noe – samtidig som det vil føre til at folk kan gå glipp av noe.

Her skal du få et tenkt eksempel, som absolutt er realistisk: Du skal på en venninnetur til en liten fjordarm i Hardangerfjorden. Nylig har Mattilsynet gitt råd om at man skal unngå for mye fisk og annen sjømat akkurat fra denne fjordarmen på grunn av høyt miljøgiftnivå. Men det betyr ikke at det er farlig å spise det ene sjømatmåltidet dere har gledet dere til ett helt år. Altså kan en slik informasjon bidra til at dere går glipp av en fin opplevelse og i tillegg blir veldig engstelige.

Derimot er det viktig å informere om at det som er skadelig er å spise fisk fra denne fjorden hver dag i flere år. Skjønner du forskjellen? spør Utne Skåre energisk. – Etter hvert skapes det så mye engstelse at mange kan bli syke bare av det. Myndighetene har ansvar på denne måten også. Det blir ikke alltid husket godt nok på, synes jeg. Vi skal ha ærlig og sann informasjon til selv å kunne velge. Igjen er vi tilbake til at enkeltfunn alene ikke er nok til å ta valg.

Metode og funn

– I forbindelse med formidling er det et annet etisk anliggende som jeg jobber mye med. Det handler om metodevalg og hvordan man velger resultat ut eller inn i protokoll. Jeg er krystallklar på det punktet. Hvis noen resultat blir tatt ut, skal det være en tydelig begrunnelse for hvorfor. Enhver rapport skal være gjennomskinnelig. Med det mener jeg at alle valg som gjøres, skal kunne forklares og være synlige for de som skal vurdere resultatene. Denne holdningen ønsker jeg at mine studenter og medarbeidere skal få med seg.

Å forholde seg til forskning

Til sist har Utne Skåre et lite hjertesukk. – Jeg skulle ønske at den norske befolkning ble lært opp til å forstå og forholde seg mer til forskning. Noen få norske medier presenterer forskningsstoff jevnlig.

Går vi til USA for eksempel, har en avis som New York Times et forskningsbilag en gang i uken. Det tror jeg er med på å skape interesse og forstå forskningens vesen på en god måte. Jeg skulle ønske det samme kunne skje her – det ville vært en god vei for mer nærhet mellom forskning og samfunnet forøvrig, altså formidling i et nøtteskall. Men hvem lar seg utfordre på det? Her blir det spørsmål og ikke svar fra professoren.

Roller og risikovurdering

I forbindelse med risikovurdering er rollene til forskeren, forvaltningen og politikerne ulik:

Forskerne skal gi sine råd basert på det eksisterende kunnskapsgrunnlag Forvaltningen skal omsette rådene til tiltak – for eksempel kostholdsråd til befolkningen. Hvis forvaltningen velger å gå lenger eller neglisjere rådene fra forskerne, skal det begrunnes og være synlig for publikum.

Politikerne skal bestemme beskyttelsesnivået. De skal etter mitt syn også begrunne sine valg.

Dette er å ta befolkningen (konsumentene) på alvor og gjøre det mulig for alminnelige mennesker å foreta sine egne valg i forhold til risiko samt kunne påvirke utviklingen i samfunnet.